Gjenkjennelig bok/ i morgen var jeg alltid en lø

[Gjest bless you]

Leser boka til Arhild Lauveng for andre gang nå,kjenner meg igjen av mye av det hun skriver. Skulle tro vi hadde samme sykdom,jeg har også blitt bedre. Husker psykologen sa "dette er en sykdom du må leve med,du må ta medisiner resten av livet". Det fikk hun også beskjed om! Synes hun ble utsatt for mye nedverdigene,det er vondt å lese det. Kjenner meg igjen i at når man er syk blir man ikke tatt på alvor,det man sier teller ikke. Og man skal sletts ikke ha drømmer om fremtiden,for den ser dyster ut.

Er det vanlig overalt?

Er det ikke viktig at behandlere, og folk som jobber i psykiatrien lærer seg at folk er likeverdige?

At vi alle er mennesker på tross av diagnoser?

At vi alle har tanker og følelser?

Er ikke håp noe av det viktigste en kan gi en pasient?

Jeg står på randen av mye nytt i livet mitt nå,det er spennende. Jeg vil så gjerne ta en utdannelse etterhvert,virker ikke som folk har tro på at jeg skal klare det. Jo,noen har det og det gir meg håp. Er det ikke viktig å bygge opp under drømmene til folk,istedenfor å bryte dem ned?

Bare lurer på hva som er tankene bak disse holdningene mange har....