Hva med mine barn?

[Gjest Litt engstelig mamma]

Hei, jeg er en godt voksen mor med tre barn i småskolen og en krevende jobb på fulltid. Jeg hadde en del angst for egen og barnas helse da jeg fikk barn, men det har i stor grad gått seg til. Jeg har hatt noen timer koginitiv terapi, og psykologen mente jeg allerede forut for behandlingen benyttet denne metoden i livet mitt med hell, men dette hjalp meg til enda mer konkret å jobbe med tankene. Jeg vil nok alltid måtte ha fokus på å bytte ut negative tanker med positive.

Jeg kan være litt sint, til tider litt for sint, og dette kan nok dessverre gå ut over barna. Jeg kjenner at min primære angst nå ironisk nok er angsten for at min angst rammer egne barn og gir dem et dårligere utgangspunkt i livet. Dette arter seg slik at jeg kan følge meg litt truet dersom barna viser destruktiv adferd som jeg i situasjonen opplever som unormal. Jeg tror jeg har høyere standard enn mange andre, men dette beror vel først og fremst på hvem jeg sammenligner barna med. Jeg ønsker veloppdragne barn som kan oppføre seg og vise interesse og empati for andre, både barn og voksne. Jeg kan nok bli i overkant sint på barna, og har dessverre sagt ting jeg angrer på noen ganger. Jeg har nok sagt ting som jeg kjenner jeg ikke orker å skrive her, men som jeg vet er galt å si. Jeg snakker da umiddelbart med dem, innrømmer at mamma ble for sint, sa dumme ting som jeg ikke mente, og at det er mammas feil at jeg sier slike ting når jeg blir sint. Jeg blir sint på barna et par ganger i måneden i snitt, men jeg sier ikke dumme ting så ofte.

Barna er relativt velfungerende. De er flinke på skolen, har mange venner, er godt likt og de oppfører seg som regel greit i de fleste sammenhenger. De kan innimellom bli nokså intense, og ikke høre på beskjeder osv. når vi er hjemme, og kan både være frekke, sure og sinte hjemme. Synes til tider det blir mye småslossing og masing hjemme, og jammen er de begynt å bli frekke mot oss voksne. De er veldig reflekterte. Sammen med andre er de flotte.

Jeg prøver å ha som fokus at barna skal bli lykkelige og ha det bra fremfor å fokusere på deres adferd, men dette er noe jeg til tider må fokusere bevisst på. Jeg er nok innprentet at adferd og prestasjon er viktigere enn lykke og tilfredshet.

Jeg er gift med en flott mann, men vi er ikke alltid flinke til å løse hverdagsutfordringene sammen. Kommunikasjonen mellom oss er ikke alltid den beste, men dette varierer.

Dette er kortversjonen, slik det må være på et nettsted. Og i den grad det kan sies noe om dette etter så lite info, hvor skadelig er dette? Er dette søk-hjelp-signal? I så fall hva?

[Lillemus]

Synes der høres ut som helt normale barn jeg da. ) Her i heimen er ungene stort sett veloppdragne og greie, spesielt ute sammen med andre, men de kan også være småfrekke, opponere, sloss med hverandre og hyle i sinne. Helt normalt. )

[Gjest Litt engstelig mamma]

Synes der høres ut som helt normale barn jeg da. ) Her i heimen er ungene stort sett veloppdragne og greie, spesielt ute sammen med andre, men de kan også være småfrekke, opponere, sloss med hverandre og hyle i sinne. Helt normalt. )

Tusen takk, veldig godt å få slike tilbakemeldinger når jeg engster meg litt for dette.. )

[Lillemus]

Tusen takk, veldig godt å få slike tilbakemeldinger når jeg engster meg litt for dette.. )

Jeg tror du hadde hatt større grunn til å være engstelig om ungene _alltid_ var blide, greie, fornøyde og lydige... ;o) Unger skal trasse og opponere mot oss foreldre - det er jobben deres for å utvikle seg! )

[Gjest Litt engstelig mamma]

Jeg tror du hadde hatt større grunn til å være engstelig om ungene _alltid_ var blide, greie, fornøyde og lydige... ;o) Unger skal trasse og opponere mot oss foreldre - det er jobben deres for å utvikle seg! )

Veldig godt sagt. Kuet er de i alle fall ikke...