Depresjon/kjærlighetssorg

[Gjest Marwel]

Jeg er en kvinne på 41 år som sliter tungt for tiden. Det har egentlig vart en god stund, ca 1 år. Trodde kanskje det skulle bli bedre etterhvert, men føler at det bare går i bølger og at jeg igjen og igjen faller ned i en depresjon med tristhet, tomhet,gråt og fortvilelse. Årsaken er samlivsbrudd, en jeg har elsket så høyt igjennom 18 år, har forlatt meg.I fjor sommer tok han avgjørelsen om at han ikke ville leve sammen med meg lenger. Jeg har i flere år følt at han ikke invisterte i vårt forhold og at han kanskje ikke elsket meg mer. Vi har ingen barn sammen, jeg har voksne særkullsbarn. Han er 4 år yngre enn meg. Av ulike årsaker bodde vi sammen (mer eller mindre) frem til januar i år. Siden har jeg prøvd å skape meg et nytt liv i egen bolig. Jeg prøver å være sosial, går på jobb, finne på ting både alene og sammen med andre. Aktivitet gjør at jeg glemmer for en liten stund, men tomheten og følelsen av å ikke føle glede ligger hele tiden på lur og kommer raskt tilbake. Så snart jeg kommer for meg selv overmanner gråten meg, det er veldig smertefullt å ha det slik så lenge. Av og til kommer det plutselig over meg når jeg er på offenlige steder, jeg kan plutselig begynne å gråte og føler meg så alene i verden. Jeg orker ikke å snakke med mine venninner om dette hele tiden, jeg skjønner jo at der er slitsom og kanskje vanskelig å forså hvordan det er å ha det slik. Samtale skal jo være bra, men jeg vil bare at dette skal gå over og at livet igjen skal bli godt å leve. Jeg har heller ikke sagt til mine barn hvordan jeg har det, vil ikke at de skal bekymre seg. De er voksne og har sine egne liv.Regner med at de likevel skjønner at jeg ikke har det bra. Jeg har ikke snakket med min fastlege om dette siden i fjor sommer, da jeg var sykemeldt en periode p.g.a. bruddet. Jeg vet jo at dette vil avta, men det er en vond tid frem til det går over. Det skal sies at vi gjennom samlivet har hatt flere opp og nedturer, vi er veldig forskjellige på mange vis. Han er veldig rastløs,har vært meg utro flere ganger, vært uærlig, vært mye ute uten meg og gjort mange ting en ikke bør gjøre av respekt og kjærlighet for den en deler livet med. Jeg har tilgitt ham ganske mye og virkelig satset på at kjæligheten skulle bli sterkere, men for meg virker det som om han elsket meg mindre og mindre jo mer jeg tillgav. Jeg føler at det ikke har vært noen vits i å tilgi når han likevel ikke ønsket å leve med meg. Jeg føler meg så forankret i ham og det vi hadde sammen, det er som om hele grunnlaget i livet mitt er blitt rykket vekk. Han har nå et slags forhold til en ung, utenlansk kvinne som han traff på en av sine jobb reiser. Jeg konfronterte ham med dette i fjor mens vi fremdeles bodde under samme tak, men han løy og benektet dette. Jeg føler at han i flere år har brukt meg som et prøve og feile kasus, for å gi fruktene til neste kvinne.Han har likevel nå i vår/sommer sagt og vist at han kanskje ikke er helt ferdig med meg, at han ikke vet hva som kan skje fremover. Som om han vil forsikre seg om at det finnes en mulighet for ham å komme tilbake om det skulle vise seg at han har tatt feil. Han ønsker at vi skal være venner, men det er vanskelig for meg. Jeg ønsket ham som min elskede, ikke som en venn. Som hans venn vil jeg kanskje dekke hans behov for å ha litt kontakt med meg, vi har tross alt vært sammen i mange år. Tross alt dette som har skjedd, så tenker jeg noen ganger at jeg er villig til å tilgi enda mer for å kunne føle kjærlighet og glede igjen...selv om jeg vet at dette ikke er noen god løsning. Tanken på å ta mitt liv er noe som også kommer frem innimellom. "Blir ikke ting bedre om 1 år, så orker jeg ikke mer", tenker jeg av og til. Dette er ikke noe liv, det er bare vondt. Da slipper jeg denne pinen. Jeg har også tenkt på måter å gjøre det på, hvor, at jeg skal skive brev til den enkelte osv... Men jeg ønsker ikke å skade mine barn, mor eller søsken. Jeg vet at dette vil bli grusomt for dem og det holder meg borte fra å gjøre det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli glad igjen. Håper på at du kan gi meg et svar som kan være forløsende for meg. Han har vært min store kjærlighet i så mange år, tross alt. Jeg har ingen tro på å igjen kunne føle det samme for en ny mann. Det skal nok mye til for å skulle finne noen å elske så høyt en gang til. Dette er ikke tanker som gjør det lettere å se fremover...

[Gjest xbellax]

Du trenger hjelp. Kontakt din fastlege på nytt og be om å bli sendt til en psykolog.

[sheba]

tankefeltterapi var det som slo meg da jeg leste innlegget ditt.

Alt negativt han har gjort mot deg må du huske, ikke glemme......

Du er 41 år og vet innerst inne at brutte forhold er mulig å komme over, slutt å dvele med alt det positive dere hadde, men ikke hat, legg så dette sammen med alt som var bra, hva kommer du frem til?

Mest sannsynlig en overvekt av negative samt slitsomme ting, ikke gullforgyll ham men se det som det var.

Du er sterk, du er noe og du klarer deg selv!

Man skaper ikke lykke ved å dvele med det som kunne vært, se mulighetene dine

stor klem fra meg, og lykke til. Dette klarer du

Vi mennesker har så lett for å se kun det positive med personen som forlot oss, snu på tankegangen din og se realiteten, du fortjener å være med en som virkelig setter pris på deg, ikke en du må slite vettet av deg for å beholde