NHD:når man er psyk....

[Gjest det kan oppleves slik til tider]

med eupf f.eks,....får man automatisk mindre troverdighet hos andre pga den syke tankegangen man har??

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Troverdigheten er knyttet til ens oppførsel og adferd og ikke til en evt diagnose.

Folk bedømmer en ut fra de erfaringer de gjør seg.

[Gjest det kan oppleves slik til tider]

Troverdigheten er knyttet til ens oppførsel og adferd og ikke til en evt diagnose.

Folk bedømmer en ut fra de erfaringer de gjør seg.

ok forstår, men hva i en "behandlingsrelasjon"...., mister man gradvis troverdighet hos den enkelte hjelperen jo mer man viser de dårlige sidene av seg selv eller er det noe annet??

[Gjest det kan oppleves slik til tider]

Troverdigheten er knyttet til ens oppførsel og adferd og ikke til en evt diagnose.

Folk bedømmer en ut fra de erfaringer de gjør seg.

hvis det er det samme er det ingen grunn til å stole på andre i en gruppe eller på en terapeut,da er det best å oppføre seg som folk også der men da får man jo ikke den hjelpen man trenger heller

[Gjest That's the way]

Jeg mener folk som er psykisk syke blir tatt lite på alvor,har mange erfaringer selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

ok forstår, men hva i en "behandlingsrelasjon"...., mister man gradvis troverdighet hos den enkelte hjelperen jo mer man viser de dårlige sidene av seg selv eller er det noe annet??

Mye handler om forventninger.

I terapi forventer en at personer har svake sider som de ønsker å gjøre noe med. Det at en da forteller ærlig om disse svake sidene, inngir troverdighet.

I en vanlig mellommenneskelig relasjon forventer en også at folk er ærlige, holder det de sier, er til å stole på osv. Å oppføre seg i tråd med dette inngir troverdighet. Selv om en forteller om personlige svakheter, men oppfører seg ok, svekker ikke det troverdigheten mellom ekte venner - kanskje heller tvert i mot. Dette tema opptar vel en relativt liten del av helheten i et sunt forhold. Det er ens adferd og hvordan utsagn og adferd harmonerer som gir troverdighet eller svekker troverdighet.

[Gjest det kan oppleves slik til tider]

Mye handler om forventninger.

I terapi forventer en at personer har svake sider som de ønsker å gjøre noe med. Det at en da forteller ærlig om disse svake sidene, inngir troverdighet.

I en vanlig mellommenneskelig relasjon forventer en også at folk er ærlige, holder det de sier, er til å stole på osv. Å oppføre seg i tråd med dette inngir troverdighet. Selv om en forteller om personlige svakheter, men oppfører seg ok, svekker ikke det troverdigheten mellom ekte venner - kanskje heller tvert i mot. Dette tema opptar vel en relativt liten del av helheten i et sunt forhold. Det er ens adferd og hvordan utsagn og adferd harmonerer som gir troverdighet eller svekker troverdighet.

det er jo ikke alle som vet om svakhetene sine og da kan man jo nærmest få sjokk og bli desperat etter svar når slike negative sider kommer frem i lyset og så har man det gående.... Man vil jo at deltakerne skal tro på en....Så lenge man ikke spiller ut slike sider ved å oppfører seg idiotisk i vanlige mellommenneskelige forhold vil jeg tro man får troverdighet som du sier.... men hva forventes det av oss i en behandlingsrelasjon som f.eks gruppe eller individuell terapi??mister vi troverdigheten hvis vi viser de dårlige sidene av oss direkte og oppfører oss idiotisk,, selv om vi handler i god tro fordi vi på den måten er helt ekte bare fordi vi ønsker lære oss å håndtere negative følelser og reaksjoner??eller forventes det av oss at vi oppfører oss like pent der som i vanlige mellommenneskelige forhold?? hadde vært så ok å vite

[Gjest mitt forslag]

det er jo ikke alle som vet om svakhetene sine og da kan man jo nærmest få sjokk og bli desperat etter svar når slike negative sider kommer frem i lyset og så har man det gående.... Man vil jo at deltakerne skal tro på en....Så lenge man ikke spiller ut slike sider ved å oppfører seg idiotisk i vanlige mellommenneskelige forhold vil jeg tro man får troverdighet som du sier.... men hva forventes det av oss i en behandlingsrelasjon som f.eks gruppe eller individuell terapi??mister vi troverdigheten hvis vi viser de dårlige sidene av oss direkte og oppfører oss idiotisk,, selv om vi handler i god tro fordi vi på den måten er helt ekte bare fordi vi ønsker lære oss å håndtere negative følelser og reaksjoner??eller forventes det av oss at vi oppfører oss like pent der som i vanlige mellommenneskelige forhold?? hadde vært så ok å vite

Jeg tror du skal rette fokuset ditt mot hva som skal til for å få det bedre med deg selv.

La troverdighet og andres opplevelse av deg selv i gruppen være underordnet dette. Jobber du med å sette fokuset på å forbedre det du sliter med, vil gjerne folk få respekt for deg også.

[Gjest det kan oppleves slik til tider]

Jeg tror du skal rette fokuset ditt mot hva som skal til for å få det bedre med deg selv.

La troverdighet og andres opplevelse av deg selv i gruppen være underordnet dette. Jobber du med å sette fokuset på å forbedre det du sliter med, vil gjerne folk få respekt for deg også.

hmm, ja du sier noe....

[marlenexxx27]

Det er jo ikke nødvendigvis tankene og følelsene det kommer an på, men hvordan man OPPFØRER seg. De fleste misliker det hvis en person f.eks. lyger, stjeler, forteller hemmeligheter videre, truer med selvmord eller vold, ikke tåler kritikk, ikke holder avtaler, er nedlatende, er klengete og masete... Og det er vel ingen overraskelse for noen at jeg skriver dette.

Men så er spørsmålet: Er det sånn at hvis personen har en personlighetsforstyrrelse, så må man bare akseptere at vedkommende er slik? Og finnes det noen mennesker som oppfører seg ganske ugreit som IKKE har noen psykisk lidelse? Som simpelthen bare er "slette" mennesker uten spesiell grunn som forklaring. Altså at noen oppfører seg dårlig fordi de har en PF, mens andre har samme oppførselen uten grunn/av ondskap?

Men uansett, det er vanskelig for oss her å forstå hvordan du faktisk er der ute i verden. Om du er skikkelig ille, eller egentlig ikke. Og i terapi er det jo meninga at man skal hoste opp gørret sitt. Kan du ikke spørre terapeutene og gruppa da? Samtidig virker det som at du har selvinnsikt i forhold til at du muligens er litt vel emosjonell sett utenifra. Og det er jo en velsignelse med folk med selvinnsikt. De verste eier jo ikke det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

det er jo ikke alle som vet om svakhetene sine og da kan man jo nærmest få sjokk og bli desperat etter svar når slike negative sider kommer frem i lyset og så har man det gående.... Man vil jo at deltakerne skal tro på en....Så lenge man ikke spiller ut slike sider ved å oppfører seg idiotisk i vanlige mellommenneskelige forhold vil jeg tro man får troverdighet som du sier.... men hva forventes det av oss i en behandlingsrelasjon som f.eks gruppe eller individuell terapi??mister vi troverdigheten hvis vi viser de dårlige sidene av oss direkte og oppfører oss idiotisk,, selv om vi handler i god tro fordi vi på den måten er helt ekte bare fordi vi ønsker lære oss å håndtere negative følelser og reaksjoner??eller forventes det av oss at vi oppfører oss like pent der som i vanlige mellommenneskelige forhold?? hadde vært så ok å vite

Tror du at du vil falle til ro og forstå dette bedre om jeg gjentar svaret mitt nok en gang?

[Gjest det kan oppleves slik til tider]

Tror du at du vil falle til ro og forstå dette bedre om jeg gjentar svaret mitt nok en gang?

det er ikke nødvendig denne gangen....hjertlig takk for svar

[Gjest det kan oppleves slik til tider]

Det er jo ikke nødvendigvis tankene og følelsene det kommer an på, men hvordan man OPPFØRER seg. De fleste misliker det hvis en person f.eks. lyger, stjeler, forteller hemmeligheter videre, truer med selvmord eller vold, ikke tåler kritikk, ikke holder avtaler, er nedlatende, er klengete og masete... Og det er vel ingen overraskelse for noen at jeg skriver dette.

Men så er spørsmålet: Er det sånn at hvis personen har en personlighetsforstyrrelse, så må man bare akseptere at vedkommende er slik? Og finnes det noen mennesker som oppfører seg ganske ugreit som IKKE har noen psykisk lidelse? Som simpelthen bare er "slette" mennesker uten spesiell grunn som forklaring. Altså at noen oppfører seg dårlig fordi de har en PF, mens andre har samme oppførselen uten grunn/av ondskap?

Men uansett, det er vanskelig for oss her å forstå hvordan du faktisk er der ute i verden. Om du er skikkelig ille, eller egentlig ikke. Og i terapi er det jo meninga at man skal hoste opp gørret sitt. Kan du ikke spørre terapeutene og gruppa da? Samtidig virker det som at du har selvinnsikt i forhold til at du muligens er litt vel emosjonell sett utenifra. Og det er jo en velsignelse med folk med selvinnsikt. De verste eier jo ikke det.

takk for svar

[Gjest det kan oppleves slik til tider]

Mye handler om forventninger.

I terapi forventer en at personer har svake sider som de ønsker å gjøre noe med. Det at en da forteller ærlig om disse svake sidene, inngir troverdighet.

I en vanlig mellommenneskelig relasjon forventer en også at folk er ærlige, holder det de sier, er til å stole på osv. Å oppføre seg i tråd med dette inngir troverdighet. Selv om en forteller om personlige svakheter, men oppfører seg ok, svekker ikke det troverdigheten mellom ekte venner - kanskje heller tvert i mot. Dette tema opptar vel en relativt liten del av helheten i et sunt forhold. Det er ens adferd og hvordan utsagn og adferd harmonerer som gir troverdighet eller svekker troverdighet.

marlene xx og nhd, det var forresten ok å få et innblikk i hva som er normal adferd i vanlige mellommenneskelige forhold, for det er interessant og jeg mangler erfaring. Litteratur på dette temaet om noen har tips vil jeg gjerne ha!