Hva skjer med oss

[Gjest lolli77]

Vi bor i utlandet i hans hjemland. Jeg har ingen jeg kan snakke med her, og jeg tør heller ikke ringe hjem til familie og venner og be om hjelp, fordi jeg er redd for å gjøre de urolige. Vi krangler mye, så mye at jeg ikke tenker klart lenger. Vi snakker dårlig sammen og det ender som oftest med munnhuggeri og sårende bemerkninger fra begge sider. Vi har ikke barn sammen heldigvis. Jeg gjør alt av husarbeid mens han lager som oftest mat. Det synes jeg har fungert greit, og trodde jeg han var enig i. Her om dagen sa han til meg at en kvinne skal lage frokost til sin mann og planlegge middagen, hun skal elske det. Han vil ha litt mer action.Jeg forklarer han at det kan bli litt vanskelig å lage frokost når jeg som regel står opp før han, men da mener han at jeg kan begynne å lage frokost når jeg hører han står opp. I tillegg bemerker han klesvasken som henger til tørk som jeg har glemt å ta inn for bretting. Jeg spør hvorfor han er sammen med meg om det er så forferdelig, da får jeg til svar at det fatter ikke han heller. Jeg blir kjempe lei meg, og sier at vi kan sette opp en arbeidsfordelingsplan slik at vi ikke går og irritererer oss. Ja det var han villig til. I ettertid sa han at disse kommentarene var for å krangle, en annen dag sier han at det bare var tull fra hans side, men når jeg ikke forstod det var tull så ble han sint. Jeg blir ikke klok. I tillegg har vi kranglet i fylla. Vi kommer hjem hvor han logger seg på msn, jeg spør hvem han snakker med og vil se, men han stenger pc'en sin. Jeg blir gal og vi ender opp i et basketak hvor jeg også dytter han. Da eksploderer han og jeg ender i et hjørne på gangen hvor han slår og sparker med både hender og føtter. Når han slipper meg løs er jeg livredd og samtidig dødsforbannet. Jeg tar tak i hodet hans med begge hender og rister han mens jeg skriker om han er blitt totalt gal, i tillegg kaster jeg noen lysholdere i veggen. Da svarer han med å gi meg en kraftig høyre under haka/kjeven at jeg går rundt og lander heldigvis på en puff. Dagen etter later han som ingenting, og sier at slår du, så slår jeg tilbake. Dagen etter hadde jeg snuslippe, blåmerker på armene, øm i hodet, vondt i ribbeina, pluss et godt blåmerke under haken. Jeg kunne ikke gape, spise, eller pusse tennene pga av slaget jeg fikk mot kjeven. Jeg måtte også på legevakten og ta røntgen av kjeven fordi det gjorde så vondt. Han kom med en unnskyldning, og sa at han aldri skulle gjort noe slikt, og at det var totalt feil av han. I tillegg er han en mester i å ikke passe tiden sin. Det har hendt en gang at han sier han skal komme hjem snart så kommer han hjem mange timer etterpå full. Jeg blir rasende, fordi jeg sitter hjemme og venter. Fordi jeg ga beskjed så reagerer han med at han skal flytte og begynner å kaste sengetøy, puter over balkongen. Jeg låser meg inne på soverommet, og da skriker han gjennom døren at i morgen er han død. Pluss det har vært mange episoder da vi bodde i Norge som går på krangling hvor han truer med å flytte. Alt dette pluss mer ønsker jeg å snakke om. Men han vil ikke snakke om problemene. Han mener jeg er alltid sur, og skal alltid snakke om detaljer. Ja jeg er sta, og når jeg er sint så kan jeg også skrike i stedet for å snakke normalt.Han sier jeg må lære meg å glemme og leve lett. Her forleden gjorde jeg det slutt, og da ville han plutselig snakke. Da sa han at alle mine reaksjoner var normale, men at det var han som trengte hjelp. Han hadde problemer som han ikke hadde delt med meg i frykt for at jeg skulle gå ifra han. Vi hadde en likeverdig respektabel samtale som varte i 2 timer. Jeg tenkte at endelig nå skal vi få det bra sammen. Dagen etter måtte han på sykehuset og passe på sin kusine som har lungebetennelse. Han skrev på sms at han skulle være der, men at han skulle ringe meg senere. Det gjorde han ikke som vanlig. Jeg ga beskjed igjen at han måtte gjøre det som han hadde lovet. Igjen blir det dårlig stemning. Når jeg da tar initativet til å snakke er ikke han interessert fordi vi har jo snakket sammen. Jeg må ikke presse han fordi han har nok med sitt. Det hele ender med at jeg begynner å grine, og plutselig tar han sin pistol og låser seg inn på badet. Jeg hører dette og klarer å presse meg inn på badet der han sier at han jeg skal gå vekk, han orker ikke mer. Er det jeg som presser han til å gjøre disse tingene? Hvis jeg bare glemmer alt som har skjedd og lever lettere som han sier så blir forholdet vårt bra?

[Lillemus]

Du har rotet deg borti en fyr med så store problemer at du får det bedre uten ham. Sannsynligheten for at dette ikke var siste gangen han dengte deg er _stor_, de færreste som slår slår bare en gang gitt...

Den eneste måten å få et forhold med en slik til å fungere er vel å legge seg totalt flat, gjøre alt han vil og ikke ha en eneste selvstendig mening. Vil du utradere deg selv sånn?

[Gjest togli]

Jeg har egentlig bare to ting å si til dette her:

1) Pris deg lykkelig over at dere ikke har barn sammen!

2) Kom deg ut av dette forholdet før det er for sent!

Jeg gidder ikke engang å forklare hvorfor... Du skjønner det selv, ikke sant?

[tiliti]

Høres ut som det er en stund siden dere egentlig burde gått fra hverandre - forholdet er på overtid og vel så det (for ikke å snakke om volden etc etc).

[Gjest nilans]

Kom deg hjem, jente!

[Gjest Nickløsheletia]

Dere har problemer begge to. Høres ut som ingen av dere er bedre enn den andre. Dette er ikke noe sunt forhold.

[FGT]

Har bare skumlest dette, men hva er det dere ellers holder på med i livet ? Har dere noen mål, livsyn. Kansje dere har et et for lite mieningsfult liv, og at dere er misfornøgde, og rett og slett kjeder dere ? Bare spør