Innlede forhold til en som har store problemer?

[Gjest veldig usikker, men helt klart forelsket... :(]

Møtte en mann i sommer. Han var bare helt skjønn og tok alle rundt seg med storm. Han hadde supergodt humør, masse energi (nærmest på grensen til hyperaktiv), og så ble det oss.

Har vært sammen en stund, men etter et par uker i denne innledningsfasen ble det avdekket (ikke av han) at han er en lystløgner, hypokonder /i den grad at han lyver på seg diagnoser og gjør drastiske ting for å få fysiske utslag i div. tester, at han har vært innlagt et par-tre ganger, ene gangen med tvang, og er kanskje manisk/depressiv. Og i det hele tatt... ganske totalt annerledes enn det jeg trodde altså.

Nesten ingenting av det han har fortalt meg stemmer, bortsett fra enkelte ting. Jeg burde løpe i motsatt retning så fort som pokker!

Likevel har jeg en godhet for denne mannen. Venninnen min sammenligner meg med mor teresa og kvinner som skriver til fanger, i håp om å "redde dem". Kanskje det er noe sant i det..

Av ulike grunner som jeg ikke kan komme inn på her, så har jeg ikke hatt kontakt med han på en stund, og da heller ikke konfrontert han med dette. Vet nå at han sliter veldig i livet sitt, er trolig sosialklient (overhodet ikke iflg seg selv, da er han både velutdannet og har en fet jobb), og mulig har han rotet med rus tidligere..

Klart dette er et risikoprosjekt! Jeg er jo ikke helt blåøyd... Likevel lurer denne tanken bak i hodet om at kanskje vi kan få til noe likevel. Kanskje om han tar de tablettene han skal, kanskje om han får den oppfølgingen han skal. Kanskje om han får brukt ressursene sine (han HAR utdanning, men jobber ikke med det yrket)... Vet at han sitter på masse ressurser og føler at det er "noe" her som jeg ikke helt klarer å gi slipp på akkurat nå.

Er på en måte glad for at alt dette kom frem nå i startfasen, da kan jeg lettere løpe vekk om jeg vil, eller ta et standpunkt på om dette er noe jeg vil begi meg inn på... I såfall vet jeg at det nok blir en lang og humpete vei...

Noen med gode råd, både som pasient eller pårørende? Hvordan er det å dele "livet" (i allefall kjærlighetslivet) med en som strever med såpass alvorlige ting..

[Mandolaika]

Men ærlig talt da. Nei, nei og nei! Du vet da svaret på dette selv.

[Gjest mien]

Han har store probleme, men du tror dere kan få til noe likevel. Bare han tar medisinene sine.

Og hvis han ikke gjør det. Hva om han ikke blir bedre på meds. Stikker du da?

Greit at du føler en godhet med han. Noe trigger omsorgsfølelsen din. Men han er en voksen mann? Hvorfor har han ikke tatt tak i dette før? Har han dårlig sykdomsinnsikt, selvinnsikt?

Å være lystløgner har ingen ting med manisk depressiv diagnosen å gjøre. Heller ikke hypokonderi. Hva med det? Ingen medisiner tar bort dette.

Jeg synes du er naiv.

Hilsen en med diagnose.

[Gjest er helt enig m deg]

Men ærlig talt da. Nei, nei og nei! Du vet da svaret på dette selv.

Helt enig! Med mindre hun ønsker å slite seg ut selv på en hun tror hun kan endre.

[Mandolaika]

Helt enig! Med mindre hun ønsker å slite seg ut selv på en hun tror hun kan endre.

Ja, dette er en merkelig greie mange kvinner har. Naivt og blåøyd å både tro og håpe på at dette skal gå bra. Magefølelsen må jo slå inn her. Er risikoen verdt å ta? Nei, definitivt ikke! Det finnes da masse andre menn uten slik bagasje.

[FGT]

Det viktigste for deg er å vite om han forstår selv sine problemer, og at han har problemer med seg selv, og ikke minst hvordan dette griper inn i forholdet deres. Kan dere snakke åpent om dem på en realistisk måte ? Er du selv klar over dine egne begrensinger, og er han klar over dem ? Har dere snakket om dem også ? Hvis svaret er nei for det meste av dette, spå ville jeg ikke tenke på det en gang. Selv om svaret er ja, så ville jeg tenkt nøye over dette en tid, mens dere kan gjøre noe i forskjellige situasjoner, for se hvordan det fungerer. Det er bra å være positiv i utgangspunktet, men dessverre så er alt for mange naive i sånne situasjoner.

[frosken]

''Kanskje om han tar de tablettene han skal, kanskje om han får den oppfølgingen han skal. Kanskje om han får brukt ressursene sine (han HAR utdanning, men jobber ikke med det yrket)... Vet at han sitter på masse ressurser og føler at det er "noe" her som jeg ikke helt klarer å gi slipp på akkurat nå.

''

Dersom din beskrivelse av mannen stemmer, så synes jeg du er naiv.

[Gjest veldig usikker, men absolutt forelsket! :(]

Han har store probleme, men du tror dere kan få til noe likevel. Bare han tar medisinene sine.

Og hvis han ikke gjør det. Hva om han ikke blir bedre på meds. Stikker du da?

Greit at du føler en godhet med han. Noe trigger omsorgsfølelsen din. Men han er en voksen mann? Hvorfor har han ikke tatt tak i dette før? Har han dårlig sykdomsinnsikt, selvinnsikt?

Å være lystløgner har ingen ting med manisk depressiv diagnosen å gjøre. Heller ikke hypokonderi. Hva med det? Ingen medisiner tar bort dette.

Jeg synes du er naiv.

Hilsen en med diagnose.

kanskje jeg er naiv, men det er også grunnen til at jeg spør dere som kan vite litt mer om dette fra innsiden. Jeg vet at det lar seg gjøre, jeg har to gode venninner som lever med menn med psykiske problemer. Mye retter seg med en stø person ved sin side, selv om det så klart er tøffe tak.

Jeg er nok ikke så naiv som det kan virke av innlegget, men jeg skriver ikke så inngående som jeg kunne, av anonymitetshensyn. Jeg vet at jeg har mye omsorg og kjærlighet å gi, og at jeg er sterk og har mye ressurser om det skulle være nødvendig. Jeg vet at jeg er villig til å strekke meg langt for en jeg er glad i. Men det jeg etterspør er nok konkrete råd som du gir meg, feks. å høre med han hvilken innsikt han har i sin egen sykdom og tilværelse.. Jeg har ikke tatt noen avgjørelse ang. dette, men veier for og imot på vektskålen, så får heller fremtiden vise hvilken retning det går...

[Gjest veldig usikker, men absolutt forelsket! :(]

Det viktigste for deg er å vite om han forstår selv sine problemer, og at han har problemer med seg selv, og ikke minst hvordan dette griper inn i forholdet deres. Kan dere snakke åpent om dem på en realistisk måte ? Er du selv klar over dine egne begrensinger, og er han klar over dem ? Har dere snakket om dem også ? Hvis svaret er nei for det meste av dette, spå ville jeg ikke tenke på det en gang. Selv om svaret er ja, så ville jeg tenkt nøye over dette en tid, mens dere kan gjøre noe i forskjellige situasjoner, for se hvordan det fungerer. Det er bra å være positiv i utgangspunktet, men dessverre så er alt for mange naive i sånne situasjoner.

Takk for gode råd, skal ta de med i overveielsen. Kommer nok ikke til å ta en rask avgjørelse her. Og fornuften sier jo at jeg skal stikke så fort som fy. Men nå får jeg se det litt an og ta en dag av gangen. Jeg kommer uansett ikke til å surre meg inn i noe jeg ikke klarer å komme meg ut av...

[Gjest veldig usikker, men absolutt forelsket! :(]

''Kanskje om han tar de tablettene han skal, kanskje om han får den oppfølgingen han skal. Kanskje om han får brukt ressursene sine (han HAR utdanning, men jobber ikke med det yrket)... Vet at han sitter på masse ressurser og føler at det er "noe" her som jeg ikke helt klarer å gi slipp på akkurat nå.

''

Dersom din beskrivelse av mannen stemmer, så synes jeg du er naiv.

mulig det.. men noen ganger møter man noen i livet som man føler en klikk sammen med.. Det er noe der som er helt spesielt.

Og det handler kun om det vi to har sammen når vi er helt alene, en helt spesiell samhørighet som ikke handler om ting han sier eller ting han gjør... Da er han rolig, i harmoni, og koser seg halvt fordervet..

Jeg har ikke tatt noen avgjørelse på dette, det er derfor jeg skriver inn her - for å få råd. Har du noen - ut over å skrive at jeg er naiv? Noen konkrete råd på hvordan jeg kan møte dette?

[Gjest xbellax]

Du må passe deg, du er på vill fart inn i kategorien "kvinner som tror de kan forandre og redde sine menn... og aldri lærer". Han er syk og trenger hjelp, det betyr ikke at dere ikke kan være venner og ta ting rolig, men det virker som om du er litt for intr. i ham til å være en "vanlig" venn -så sett litt grenser for deg selv, for å beskytte deg.

[Lillemus]

Jeg sier bare som Mandolaika - NEI NEI NEI!!!! Dette er å be om problemer! Kom deg vekk!

[Gjest veldig usikker, men absolutt forelsket! :(]

Ja, dette er en merkelig greie mange kvinner har. Naivt og blåøyd å både tro og håpe på at dette skal gå bra. Magefølelsen må jo slå inn her. Er risikoen verdt å ta? Nei, definitivt ikke! Det finnes da masse andre menn uten slik bagasje.

Om du leser innlegget mitt igjen, så ser du kanskje at jeg ikke er så blåøyd som du vil ha det til. Jeg spør om konkrete råd - ikke en nedrakking på min dømmekraft. Jeg spør om råd for å bedre kunne ta en avgjørelse som passer for _meg_ og mitt liv.

Det hjelper meg dessverre ikke så mye å høre på magefølelsen fordi den drar meg i to retninger. Og hodet i en og hjertet i en.

Det er enkelte personer man føler noe ekstra for, og for meg har dette blitt en slags "sorgprosess" - samtidig som jeg som sagt på en måte har fått et "nytt utgangspunkt". Han er ikke den han gav seg ut for å være. De som kjenner han mener han "tok helt av" fordi han ville imponere, og at han føler noe for meg er det heller ingen tvil om. Nå kan jeg bli kjent med den han _egentlig_ er, og det er jo så klart et bedre utgangspunkt... Så selv om det ser mørkt ut, vil jeg likevel ikke avvise en jeg liker "mer enn bare litt", før jeg har funnet ut av hva dette egentlig er og hva vi kan gjøre med det...

Jeg har et stort hjerte, og er en fleksibel person. Jeg kan takle mye rart. Er det riktig person, så strekker jeg meg langt for den det gjelder..

[Gjest veldig usikker, men absolutt forelsket! :(]

Du må passe deg, du er på vill fart inn i kategorien "kvinner som tror de kan forandre og redde sine menn... og aldri lærer". Han er syk og trenger hjelp, det betyr ikke at dere ikke kan være venner og ta ting rolig, men det virker som om du er litt for intr. i ham til å være en "vanlig" venn -så sett litt grenser for deg selv, for å beskytte deg.

Takk for råd. Jeg prøver å gå rolig frem og ikke gjøre dette større enn det det er... Er veldig selvbevisst og har holdt igjen i utgangspunktet (i utgangspunktet var jo dette en sommerflørt, men så viser det seg at der er "noe" som er helt spesielt mellom oss... som gjør at det er verdt å vurdere om dette er mulig å få til). Jeg vet at jeg klarer å se når nok er nok. Jeg vil bare ha noen tilbakemeldinger for å gjøre bedre overveielser ang dette.

[Lotte :o)]

Du er ikke riktig vel bevart om du ønsker denne "oppgaven" velkommen i ditt liv. Kom deg vekk.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg kan ikke annet enn å se en lang rekke problemer forann deg, hvis du skal fortsette forholdet. Orker du virkelig det? Personer som er så ute å kjøre som han her, sliter enormt på sine omgivelser.

Du skal være glad for at du ble advart så tidlig. Ikke gjør ditt livs verste brøler. Man kan ikke forandre andre, og med mindre du ønsker å bli svært såret og skadelidende er det best at du kommer deg unna. Nå.

[frosken]

mulig det.. men noen ganger møter man noen i livet som man føler en klikk sammen med.. Det er noe der som er helt spesielt.

Og det handler kun om det vi to har sammen når vi er helt alene, en helt spesiell samhørighet som ikke handler om ting han sier eller ting han gjør... Da er han rolig, i harmoni, og koser seg halvt fordervet..

Jeg har ikke tatt noen avgjørelse på dette, det er derfor jeg skriver inn her - for å få råd. Har du noen - ut over å skrive at jeg er naiv? Noen konkrete råd på hvordan jeg kan møte dette?

Du beskriver at du er forelsket; og som mange andre som er forelsket blir du da også ganske "blåøyd".

Mitt poeng er kun at det er lite sannsynlig at medisiner og behandling vil løse alle de problemene denne mannen har; det virker som om han har mange ulike problemer som har bygd seg opp over en lang periode, og at du neppe kan gjøre noe særlig fra eller til.

Hadde han vært ung, hatt en av sine første hypomane/maniske perioder, så ville jeg hatt tro på at medisiner og annen behandling ville kunne medført så store endringer at forholdet kunne fungert. Men såvidt jeg forsto så beskrev du en godt voksen mann?

Hvis du ikke har barn eller ikke planlegger å få barn, så kan du selvfølgelig velge å ha et forhold til ham. Sålenge det ikke gå rut over noen andre enn dere to dersom ting blir vanskelig, så er jo det et greit valg.

[Svingstang1365381247]

Om du leser innlegget mitt igjen, så ser du kanskje at jeg ikke er så blåøyd som du vil ha det til. Jeg spør om konkrete råd - ikke en nedrakking på min dømmekraft. Jeg spør om råd for å bedre kunne ta en avgjørelse som passer for _meg_ og mitt liv.

Det hjelper meg dessverre ikke så mye å høre på magefølelsen fordi den drar meg i to retninger. Og hodet i en og hjertet i en.

Det er enkelte personer man føler noe ekstra for, og for meg har dette blitt en slags "sorgprosess" - samtidig som jeg som sagt på en måte har fått et "nytt utgangspunkt". Han er ikke den han gav seg ut for å være. De som kjenner han mener han "tok helt av" fordi han ville imponere, og at han føler noe for meg er det heller ingen tvil om. Nå kan jeg bli kjent med den han _egentlig_ er, og det er jo så klart et bedre utgangspunkt... Så selv om det ser mørkt ut, vil jeg likevel ikke avvise en jeg liker "mer enn bare litt", før jeg har funnet ut av hva dette egentlig er og hva vi kan gjøre med det...

Jeg har et stort hjerte, og er en fleksibel person. Jeg kan takle mye rart. Er det riktig person, så strekker jeg meg langt for den det gjelder..

Denne tråden hjelper deg jo ikke særlig mye, du vet innerst inne hva du vil og hva du risikerer. Jeg synes du skal gå for kjærligheten og være bevisst risikoen. Lev i nuet

[Colette]

Denne tråden hjelper deg jo ikke særlig mye, du vet innerst inne hva du vil og hva du risikerer. Jeg synes du skal gå for kjærligheten og være bevisst risikoen. Lev i nuet

Helt enig med deg:-) En voksen, sterk person som vet hva hun står i/går til, kan takle dette. Vi kan ikke gardere oss mot problemer noen av oss, uansett hvor mye vi prøver.

Det er ikke så lenge siden det gikk en tråd på forumet hvor en person lurte på om h*n var dømt til å leve alene til evig tid grunnet psykiske problemer. Og da var svaret et unisont "nei". En sammenheng mellom liv og lære er alltid ok:-)

[Mandolaika]

Om du leser innlegget mitt igjen, så ser du kanskje at jeg ikke er så blåøyd som du vil ha det til. Jeg spør om konkrete råd - ikke en nedrakking på min dømmekraft. Jeg spør om råd for å bedre kunne ta en avgjørelse som passer for _meg_ og mitt liv.

Det hjelper meg dessverre ikke så mye å høre på magefølelsen fordi den drar meg i to retninger. Og hodet i en og hjertet i en.

Det er enkelte personer man føler noe ekstra for, og for meg har dette blitt en slags "sorgprosess" - samtidig som jeg som sagt på en måte har fått et "nytt utgangspunkt". Han er ikke den han gav seg ut for å være. De som kjenner han mener han "tok helt av" fordi han ville imponere, og at han føler noe for meg er det heller ingen tvil om. Nå kan jeg bli kjent med den han _egentlig_ er, og det er jo så klart et bedre utgangspunkt... Så selv om det ser mørkt ut, vil jeg likevel ikke avvise en jeg liker "mer enn bare litt", før jeg har funnet ut av hva dette egentlig er og hva vi kan gjøre med det...

Jeg har et stort hjerte, og er en fleksibel person. Jeg kan takle mye rart. Er det riktig person, så strekker jeg meg langt for den det gjelder..

Jeg mener ikke å rakke ned på deg, for jeg svarte etter det første innlegget ditt og jeg ser du har skrevet mye mer nå. Du virker som du er fullt klar over hva du vurderer å begi deg inn på og hva det evt. vil koste, og så fremt det ikke vil gå ut over noen andre enn dere selv hvis det går skeis, så kan jo risikoen være verdt å ta hvis du har lyst til å prøve. Er det barn inne i bildet, vil jeg fortsatt si at du må holde deg unna.

Jeg svarte litt krast i sta fordi jeg vet at _jeg_ aldri ville vurdert noe slikt, men jeg er i en helt annen situasjon enn deg også.

Lykke til uansett hva det blir til.