Innlede forhold til en som har store problemer?

[Svingstang1365381247]

Helt enig med deg:-) En voksen, sterk person som vet hva hun står i/går til, kan takle dette. Vi kan ikke gardere oss mot problemer noen av oss, uansett hvor mye vi prøver.

Det er ikke så lenge siden det gikk en tråd på forumet hvor en person lurte på om h*n var dømt til å leve alene til evig tid grunnet psykiske problemer. Og da var svaret et unisont "nei". En sammenheng mellom liv og lære er alltid ok:-)

Bra svar

[org]

Mulig jeg høres pill råtten ut her nå, men jeg vil nok ha frarådet deg dette, ja.

[FGT]

Om du leser innlegget mitt igjen, så ser du kanskje at jeg ikke er så blåøyd som du vil ha det til. Jeg spør om konkrete råd - ikke en nedrakking på min dømmekraft. Jeg spør om råd for å bedre kunne ta en avgjørelse som passer for _meg_ og mitt liv.

Det hjelper meg dessverre ikke så mye å høre på magefølelsen fordi den drar meg i to retninger. Og hodet i en og hjertet i en.

Det er enkelte personer man føler noe ekstra for, og for meg har dette blitt en slags "sorgprosess" - samtidig som jeg som sagt på en måte har fått et "nytt utgangspunkt". Han er ikke den han gav seg ut for å være. De som kjenner han mener han "tok helt av" fordi han ville imponere, og at han føler noe for meg er det heller ingen tvil om. Nå kan jeg bli kjent med den han _egentlig_ er, og det er jo så klart et bedre utgangspunkt... Så selv om det ser mørkt ut, vil jeg likevel ikke avvise en jeg liker "mer enn bare litt", før jeg har funnet ut av hva dette egentlig er og hva vi kan gjøre med det...

Jeg har et stort hjerte, og er en fleksibel person. Jeg kan takle mye rart. Er det riktig person, så strekker jeg meg langt for den det gjelder..

"Det hjelper meg dessverre ikke så mye å høre på magefølelsen fordi den drar meg i to retninger. Og hodet i en og hjertet i en "

Det du skrev over her er veldig typisk i sånne og lignende situasjoner, men det høres ut for du står støtt, egentlig. Du har hodet og hjertet, og hvis du i tillegg har magefølelsen, så må det bli en slaks samvittighet det da , ( det du vet med deg selv ) men hodet er den fornuftige, mens hjertet har ønsker og motivene. Det er ikke alltid disse to er i harmoni med hver andre, så hva bør en gjøre da ? Du bør granske dine ønsker og motiver i dette tilfelle, å spørre deg selv, hvorfor vil jeg ha et forhold til han ? og lignende spørsmål. Husk å svar ærlig, kanskje du finner ut mer etter hvert hva du vil, om det er bygd på de rette motivene.

[Gjest i kveld er jeg anonym]

Mor Therese reddet liv, mange liv. Hun viet sitt liv til de fattige. Det som du beskriver har ingen klart før deg.

For en del år siden var jeg forelsket i en mann på den andre siden av kloden. Jeg reiste til han og trodde at jeg kunne redde han fra elendigheten i kjærlighetens navn. Det kunne jeg ikke. Heldigvis så kunne jeg snu og ta vare på det jeg hadde hjemme.

Han prøvde aldri å lure meg, det var kun meg selv som prøvde. Jeg ville aldri ha beskrevet han slik du gjør med den mannen som du er forelsket i. Dette går ikke. Det er ti år siden jeg møtte mannen sist og jeg er en godt voksen kvinne. Det har vært en del menn i mitt liv, men han var kjærligheten i mitt liv. Det er det ingenting å gjøre med. Jeg hørte sist fra han for fem år siden og da ville han komme hit og besøke meg. Jeg sa nei. Siden har jeg ikke hørt noenting og vet ingenting. Det er best slik.

Jeg har et godt liv og jeg angrer ikke på noenting. Jeg klarte å la være og kaste bort livet mitt, men det var på hengende håret. Jeg forstår ditt dilemma, men håper virkelig at du forstår hva du utsetter deg for.

Ta tak i deg selv, det er mange flere fisker i sjøen og du har tid til å se på mange av dem.

Lykke til med livet ditt.

[PieLill]

Veien til helvete er brolagt med gode forsett. Det virker som du jobber overtid for å finne unnskyldninger for å gjøre noe du før sommeren ville sverget på at du aldri ville tenke på.

Det er mindre enn 1% sanse for at dere får det godt sammen. Og 99% sjanse for at du får deg en guidet tur til helvete.

Første bud for noen som skal redde andre er å sikre tilstrekkelig distanse til å ikke gå til grunne sammen med sine redningsobjekter. Om noen holder på å drukne, har man en livbøye mellom seg selv og den forulykkede. Har noen en infeksjon, bruker man hansker og munnbind for å ikke bli smittet selv. Det er langt lettere å dra noen med seg under enn og dra noen med seg opp.

Sammenligningen med Mor Theresa er en blodig fornærmelse mot henne og alt hun sto for. Hun giftet seg aldri med de hun skulle hjelpe. Hun var langt mer målrettet og målbevisst enn som så.

---

''Har vært sammen en stund, men etter et par uker i denne innledningsfasen ble det avdekket (ikke av han) at han er en lystløgner, hypokonder /i den grad at han lyver på seg diagnoser og gjør drastiske ting for å få fysiske utslag i div. tester, at han har vært innlagt et par-tre ganger, ene gangen med tvang, og er kanskje manisk/depressiv. Og i det hele tatt... ganske totalt annerledes enn det jeg trodde altså.''

Da er det altså på tide å forholde seg til virkeligheten som den faktisk er, ikke som man trodde håpte den skulle være.

''Klart dette er et risikoprosjekt! Jeg er jo ikke helt blåøyd... Likevel lurer denne tanken bak i hodet om at kanskje vi kan få til noe likevel. Kanskje om han tar de tablettene han skal, kanskje om han får den oppfølgingen han skal. Kanskje om han får brukt ressursene sine (han HAR utdanning, men jobber ikke med det yrket)... Vet at han sitter på masse ressurser og føler at det er "noe" her som jeg ikke helt klarer å gi slipp på akkurat nå.''

Det du ikke klarer å gi slipp på er illusjonen du ble forledet inn til å tro på i begynnelsen av forholdet. Selvsagt er den forførende. Selvsagt innbilder du deg at denne mannen har noe du _aldri_ vil finne noe annet sted. Og selvsagt er dette like store og håpløse løgner som de han serverte de første ukene. Det er en grunn til at han ikke får brukt evnene og utdanningen.

Om du synes at det helt spesielle dere har når dere er alene sammen er verdt en hverdag totalt preget av usikkerhet, uforutsigbarhet, løgner, bortforklaringer, økonomisk kaos og kanskje ruin, ydmykelsene ved hans bissare adferd og løgner, falsk-alarm turene til lege og en masse negativt drama. Så kanskje... Men du har ingen garanti for at det gode varer. Garantiene finner du på minussiden.

''Jeg vet at jeg har mye omsorg og kjærlighet å gi, og at jeg er sterk og har mye ressurser om det skulle være nødvendig. Jeg vet at jeg er villig til å strekke meg langt for en jeg er glad i.''

Så bruk dette på noe og noen der du kan gjøre en forskjell. Der det flotte du har å gi blir verdsatt og tatt imot. Denne mannens muligheter i livet henger ikke på din oppofrelse, men på hans evne til å forandre seg. Så langt har han en dårlig statistikk. Det er mer sannsynlig at et forhold med deg blir en sovepute for ham som fører til forverring, enn noe som får han i et bedre spor.

Alt det positive du har følt i denne relasjonen, vil du kunne finne sammen med en annen. Og alle de store katastrofene denne forholdet vil innebære, er ganske lette å unngå i et forhold med en mann som er hel.

Ikke bruk livet ditt på å bli en 24/7 personlig pleier og brannslukker. Sats heller på et jevnbyrdig forhold med en mann som har orden på livet sitt. Skal man gå inn i et så tett forhold handler det ikke om å føle godhet for, at det er synd på, starte et nødhjelpsprosjekt eller at noen burde få en "sjanse".

Det eneste å satse på er noe som har mulighet for å bygge på gjensidig respekt og tillit. En relasjon der man over tid har rimelige sjanser for å komme ut 50/50 i forhold til å gi og ta.

mvh

[PieLill]

Takk for råd. Jeg prøver å gå rolig frem og ikke gjøre dette større enn det det er... Er veldig selvbevisst og har holdt igjen i utgangspunktet (i utgangspunktet var jo dette en sommerflørt, men så viser det seg at der er "noe" som er helt spesielt mellom oss... som gjør at det er verdt å vurdere om dette er mulig å få til). Jeg vet at jeg klarer å se når nok er nok. Jeg vil bare ha noen tilbakemeldinger for å gjøre bedre overveielser ang dette.

''Er veldig selvbevisst og har holdt igjen i utgangspunktet (i utgangspunktet var jo dette en sommerflørt, men så viser det seg at der er "noe" som er helt spesielt mellom oss... som gjør at det er verdt å vurdere om dette er mulig å få til).''

Om du faktisk synes at det er noe som helst som gjør det verdt å vurdere det destruktive kaoset et slikt forhold vil utvikle seg til, er du alt langt inne i blåøyeland. Dette kan ikke gå bra. Så enkelt og vanskelig er det. Og forsøke å innbilde seg selv noe annet er begynnelsen på grovt selvbedrag.

''Jeg vet at jeg klarer å se når nok er nok. Jeg vil bare ha noen tilbakemeldinger for å gjøre bedre overveielser ang dette.''

Her tror jeg du undervurderer fallgruben ved grenser som sakte flyttes og lurer deg selv grundig. Du har sannsynligvis allerede passert grenser du før sommeren annså som absolutte:

Om du finner ut at du har bitt jugd rundt helt fra starten i et nytt forhold? Om mannen er en lystløgner, ikke klarer å holde på jobber og generelt en økonomisk katastrofe? Ville du da forsatt forholdet.

Jeg er ganske sikker på at du for få mndr siden ville ganske skråsikkert ville erklært at du aldri ville finne på noe så dumt. Er du så selvbevisst som du hevder å være ville du ikke vurdert dette forholdet i det hele tatt etter at du begynte å ane konturene av sannheten.

mvh

[laban]

''Jeg burde løpe i motsatt retning så fort som pokker! ''

Enig.

Jeg har levd ganske lenge og sett / opplevd litt av hvert. Jeg skal love deg at det kan være vanskelig nok å være nær innpå en som sliter mindre enn denne mannen gjør. Du risikerer å bli veldig nedkjørt. Noen ganger gjør folk ting de senere får problemer med å tilgi seg selv, når de blir nedbrutt nok.

Uansett hva du gjør, pass på at det ikke blir et prosjekt hvor du skal bevise noe. Trekk deg ut av hva det nå blir, hvis du føler at du er på vei et sted du ikke vil være. Ellers kan prisen kan bli svært høy.

[Gjest Bipolar too]

Denne tråden hjelper deg jo ikke særlig mye, du vet innerst inne hva du vil og hva du risikerer. Jeg synes du skal gå for kjærligheten og være bevisst risikoen. Lev i nuet

Nei.

Hun har ikke peiling på hva hun risikerer fordi hun aldri har vært i en slik setting før.

Bare det å leve med en sur og gretten mann kan være utfordring nok. For ikke å snakke om en dag med PMSkjæreste (remember?)

Men lystløgner, manisk/depressiv uten meds, hypokonder, sosialklient....my god. Hva kan han tilby henne?

Og hva om det kommer barn opp i alt dette? Det gjør det ganske ofte.

Det er ganske smart å legge dette spørsmålet her inne. Her har vi førstehånderfaring fra forhold til psykisk syke mennesker. Mange av oss som har svart har en lidelse og vet hvordan dette kan påvirke familielivet og kjæresteforholdet.

Skal et forhold med en psyk fungere godt må personen ha stor grad av sykdomsinnsikt og selvinnsikt.

Jeg leser innlegget hennes gang på gang, men kan ikke finne spor av noe som ligner det hos den mannen.

[Gjest Nickløsheletia]

Den jobben med å forsøke få han på rett kjør, hadde ihvertfall ikke jeg tatt på meg.

Skjønner ikke hva du tenker på.

[Gjest Nickløsheletia]

Veien til helvete er brolagt med gode forsett. Det virker som du jobber overtid for å finne unnskyldninger for å gjøre noe du før sommeren ville sverget på at du aldri ville tenke på.

Det er mindre enn 1% sanse for at dere får det godt sammen. Og 99% sjanse for at du får deg en guidet tur til helvete.

Første bud for noen som skal redde andre er å sikre tilstrekkelig distanse til å ikke gå til grunne sammen med sine redningsobjekter. Om noen holder på å drukne, har man en livbøye mellom seg selv og den forulykkede. Har noen en infeksjon, bruker man hansker og munnbind for å ikke bli smittet selv. Det er langt lettere å dra noen med seg under enn og dra noen med seg opp.

Sammenligningen med Mor Theresa er en blodig fornærmelse mot henne og alt hun sto for. Hun giftet seg aldri med de hun skulle hjelpe. Hun var langt mer målrettet og målbevisst enn som så.

---

''Har vært sammen en stund, men etter et par uker i denne innledningsfasen ble det avdekket (ikke av han) at han er en lystløgner, hypokonder /i den grad at han lyver på seg diagnoser og gjør drastiske ting for å få fysiske utslag i div. tester, at han har vært innlagt et par-tre ganger, ene gangen med tvang, og er kanskje manisk/depressiv. Og i det hele tatt... ganske totalt annerledes enn det jeg trodde altså.''

Da er det altså på tide å forholde seg til virkeligheten som den faktisk er, ikke som man trodde håpte den skulle være.

''Klart dette er et risikoprosjekt! Jeg er jo ikke helt blåøyd... Likevel lurer denne tanken bak i hodet om at kanskje vi kan få til noe likevel. Kanskje om han tar de tablettene han skal, kanskje om han får den oppfølgingen han skal. Kanskje om han får brukt ressursene sine (han HAR utdanning, men jobber ikke med det yrket)... Vet at han sitter på masse ressurser og føler at det er "noe" her som jeg ikke helt klarer å gi slipp på akkurat nå.''

Det du ikke klarer å gi slipp på er illusjonen du ble forledet inn til å tro på i begynnelsen av forholdet. Selvsagt er den forførende. Selvsagt innbilder du deg at denne mannen har noe du _aldri_ vil finne noe annet sted. Og selvsagt er dette like store og håpløse løgner som de han serverte de første ukene. Det er en grunn til at han ikke får brukt evnene og utdanningen.

Om du synes at det helt spesielle dere har når dere er alene sammen er verdt en hverdag totalt preget av usikkerhet, uforutsigbarhet, løgner, bortforklaringer, økonomisk kaos og kanskje ruin, ydmykelsene ved hans bissare adferd og løgner, falsk-alarm turene til lege og en masse negativt drama. Så kanskje... Men du har ingen garanti for at det gode varer. Garantiene finner du på minussiden.

''Jeg vet at jeg har mye omsorg og kjærlighet å gi, og at jeg er sterk og har mye ressurser om det skulle være nødvendig. Jeg vet at jeg er villig til å strekke meg langt for en jeg er glad i.''

Så bruk dette på noe og noen der du kan gjøre en forskjell. Der det flotte du har å gi blir verdsatt og tatt imot. Denne mannens muligheter i livet henger ikke på din oppofrelse, men på hans evne til å forandre seg. Så langt har han en dårlig statistikk. Det er mer sannsynlig at et forhold med deg blir en sovepute for ham som fører til forverring, enn noe som får han i et bedre spor.

Alt det positive du har følt i denne relasjonen, vil du kunne finne sammen med en annen. Og alle de store katastrofene denne forholdet vil innebære, er ganske lette å unngå i et forhold med en mann som er hel.

Ikke bruk livet ditt på å bli en 24/7 personlig pleier og brannslukker. Sats heller på et jevnbyrdig forhold med en mann som har orden på livet sitt. Skal man gå inn i et så tett forhold handler det ikke om å føle godhet for, at det er synd på, starte et nødhjelpsprosjekt eller at noen burde få en "sjanse".

Det eneste å satse på er noe som har mulighet for å bygge på gjensidig respekt og tillit. En relasjon der man over tid har rimelige sjanser for å komme ut 50/50 i forhold til å gi og ta.

mvh

''Og 99% sjanse for at du får deg en guidet tur til helvete''

Enig! Tror jeg vil si 100% jeg.

[PieLill]

Helt enig med deg:-) En voksen, sterk person som vet hva hun står i/går til, kan takle dette. Vi kan ikke gardere oss mot problemer noen av oss, uansett hvor mye vi prøver.

Det er ikke så lenge siden det gikk en tråd på forumet hvor en person lurte på om h*n var dømt til å leve alene til evig tid grunnet psykiske problemer. Og da var svaret et unisont "nei". En sammenheng mellom liv og lære er alltid ok:-)

''Helt enig med deg:-) En voksen, sterk person som vet hva hun står i/går til, kan takle dette.''

En vanlig årsak til svært mange av de dårlige avgjørelsene vi tar, er at vi innbilder oss at vi har kontroll over konsekvensene av våre valg og handlinger. Det har vi _aldri_. Vi kan med større eller mindre sikkerhet forsøke å forutse konsekvensene, men når gjort er gjort ruller snøballen utenfor vår kontroll.

De fleste som har endt opp i destruktive forhold hevdet en gang at de hadde full kontroll. De fleste fant et eller annet uimotståelig tiltrekkende ved den utkårede. Og de fleste mente at deres kjærlighet var sterk nok til å overvinne de vanskene forholdet ville innebære. En argumentasjon svært lik trådstarterens. Og alle sammen erfarer bittert at de tok fryktelig feil.

Typisk når ting har gått rett vest er "Hvorfor sa ingen noe?" eller "Hvorfor hørte jeg ikke på advarslene?"

''Vi kan ikke gardere oss mot problemer noen av oss, uansett hvor mye vi prøver.''

Selvsagt kan vi ikke gardere oss mot alt. Men en del ting går faktisk veldig greit å unngå. Som å fanges i det kleberige edderkoppnettet av løgn, falske løfter og håp, skuespill, svik, bedrag, skuffelse, økonomisk katastrofe og jeg vet ikke hva, som en lystløgner spinner rundt seg. Det er bare å holde avstand.

Jeg kan ikke gardere meg mot å noen gang falle. Men jeg kan enkelt la være å ramle utfor Trollveggen. Problemer får de fleste av oss nok av. Vi trenger ikke å oppsøke dem og fremelske dem.

''Det er ikke så lenge siden det gikk en tråd på forumet hvor en person lurte på om h*n var dømt til å leve alene til evig tid grunnet psykiske problemer. Og da var svaret et unisont "nei". En sammenheng mellom liv og lære er alltid ok:-)''

Jeg vet ikke hvilken tråd du sikter til. På generelt grunnlag kan man selvsagt ikke hevde at psykiske problemer utelukker samliv. Men det finnes helt klart personer som pga psykiske problemer og/eller andre årsaker lever på en slik måte at det gjør dem komplett uegnet som kjærester og partnere. Notorisk (lyst)løgn er og blir uforenelig med gode relasjoner.

mvh

[Gjest CaptAhab]

mulig det.. men noen ganger møter man noen i livet som man føler en klikk sammen med.. Det er noe der som er helt spesielt.

Og det handler kun om det vi to har sammen når vi er helt alene, en helt spesiell samhørighet som ikke handler om ting han sier eller ting han gjør... Da er han rolig, i harmoni, og koser seg halvt fordervet..

Jeg har ikke tatt noen avgjørelse på dette, det er derfor jeg skriver inn her - for å få råd. Har du noen - ut over å skrive at jeg er naiv? Noen konkrete råd på hvordan jeg kan møte dette?

Ut fra hvordan du beskriver han, mistenker jeg at den samhørigheten du føler for han er med den personen han utgir seg for å være, ikke den personen han egentlig er.

[Svingstang1365381247]

Nei.

Hun har ikke peiling på hva hun risikerer fordi hun aldri har vært i en slik setting før.

Bare det å leve med en sur og gretten mann kan være utfordring nok. For ikke å snakke om en dag med PMSkjæreste (remember?)

Men lystløgner, manisk/depressiv uten meds, hypokonder, sosialklient....my god. Hva kan han tilby henne?

Og hva om det kommer barn opp i alt dette? Det gjør det ganske ofte.

Det er ganske smart å legge dette spørsmålet her inne. Her har vi førstehånderfaring fra forhold til psykisk syke mennesker. Mange av oss som har svart har en lidelse og vet hvordan dette kan påvirke familielivet og kjæresteforholdet.

Skal et forhold med en psyk fungere godt må personen ha stor grad av sykdomsinnsikt og selvinnsikt.

Jeg leser innlegget hennes gang på gang, men kan ikke finne spor av noe som ligner det hos den mannen.

alt dette forstår jeg, men noen takler nok bedre enn andre å leve med psykisk syke. Det må bli opp til den enkelte å avgjøre. Innleggs-starter vet nok inderlig godt hva som er best å gjøre. Å lese en drøss med meningsytringer istedet for råd hjelper lite.

[Mandolaika]

Veien til helvete er brolagt med gode forsett. Det virker som du jobber overtid for å finne unnskyldninger for å gjøre noe du før sommeren ville sverget på at du aldri ville tenke på.

Det er mindre enn 1% sanse for at dere får det godt sammen. Og 99% sjanse for at du får deg en guidet tur til helvete.

Første bud for noen som skal redde andre er å sikre tilstrekkelig distanse til å ikke gå til grunne sammen med sine redningsobjekter. Om noen holder på å drukne, har man en livbøye mellom seg selv og den forulykkede. Har noen en infeksjon, bruker man hansker og munnbind for å ikke bli smittet selv. Det er langt lettere å dra noen med seg under enn og dra noen med seg opp.

Sammenligningen med Mor Theresa er en blodig fornærmelse mot henne og alt hun sto for. Hun giftet seg aldri med de hun skulle hjelpe. Hun var langt mer målrettet og målbevisst enn som så.

---

''Har vært sammen en stund, men etter et par uker i denne innledningsfasen ble det avdekket (ikke av han) at han er en lystløgner, hypokonder /i den grad at han lyver på seg diagnoser og gjør drastiske ting for å få fysiske utslag i div. tester, at han har vært innlagt et par-tre ganger, ene gangen med tvang, og er kanskje manisk/depressiv. Og i det hele tatt... ganske totalt annerledes enn det jeg trodde altså.''

Da er det altså på tide å forholde seg til virkeligheten som den faktisk er, ikke som man trodde håpte den skulle være.

''Klart dette er et risikoprosjekt! Jeg er jo ikke helt blåøyd... Likevel lurer denne tanken bak i hodet om at kanskje vi kan få til noe likevel. Kanskje om han tar de tablettene han skal, kanskje om han får den oppfølgingen han skal. Kanskje om han får brukt ressursene sine (han HAR utdanning, men jobber ikke med det yrket)... Vet at han sitter på masse ressurser og føler at det er "noe" her som jeg ikke helt klarer å gi slipp på akkurat nå.''

Det du ikke klarer å gi slipp på er illusjonen du ble forledet inn til å tro på i begynnelsen av forholdet. Selvsagt er den forførende. Selvsagt innbilder du deg at denne mannen har noe du _aldri_ vil finne noe annet sted. Og selvsagt er dette like store og håpløse løgner som de han serverte de første ukene. Det er en grunn til at han ikke får brukt evnene og utdanningen.

Om du synes at det helt spesielle dere har når dere er alene sammen er verdt en hverdag totalt preget av usikkerhet, uforutsigbarhet, løgner, bortforklaringer, økonomisk kaos og kanskje ruin, ydmykelsene ved hans bissare adferd og løgner, falsk-alarm turene til lege og en masse negativt drama. Så kanskje... Men du har ingen garanti for at det gode varer. Garantiene finner du på minussiden.

''Jeg vet at jeg har mye omsorg og kjærlighet å gi, og at jeg er sterk og har mye ressurser om det skulle være nødvendig. Jeg vet at jeg er villig til å strekke meg langt for en jeg er glad i.''

Så bruk dette på noe og noen der du kan gjøre en forskjell. Der det flotte du har å gi blir verdsatt og tatt imot. Denne mannens muligheter i livet henger ikke på din oppofrelse, men på hans evne til å forandre seg. Så langt har han en dårlig statistikk. Det er mer sannsynlig at et forhold med deg blir en sovepute for ham som fører til forverring, enn noe som får han i et bedre spor.

Alt det positive du har følt i denne relasjonen, vil du kunne finne sammen med en annen. Og alle de store katastrofene denne forholdet vil innebære, er ganske lette å unngå i et forhold med en mann som er hel.

Ikke bruk livet ditt på å bli en 24/7 personlig pleier og brannslukker. Sats heller på et jevnbyrdig forhold med en mann som har orden på livet sitt. Skal man gå inn i et så tett forhold handler det ikke om å føle godhet for, at det er synd på, starte et nødhjelpsprosjekt eller at noen burde få en "sjanse".

Det eneste å satse på er noe som har mulighet for å bygge på gjensidig respekt og tillit. En relasjon der man over tid har rimelige sjanser for å komme ut 50/50 i forhold til å gi og ta.

mvh

Jeg signerer på hvert ord du her har skrevet!

[Gjest hearts]

Kjenner jeg blir helt matt over mange av svarene du har fått. Ser ikke ut som det er mye vits i å ha håp og drømmer om kjærligheten om en har vært så uheldig og fått en slik lidelse.

Mange greier fint å leve med personer som har en slik lidelse. Jeg har en søster med den lidelsen, hun har fire barn og har vært gift i over 20 år. Sikkert ikke problemfritt alltid men det har gått helt fint. Men han bør selvsagt være villig for hjelp mot sin sykdom.

Følg hjertet ditt du og hva som er riktig for deg. Det er ikke sikkert du får det bedre med en annen for da kan helt andre problemer dukke opp som er vel så slitsomt.

[PieLill]

alt dette forstår jeg, men noen takler nok bedre enn andre å leve med psykisk syke. Det må bli opp til den enkelte å avgjøre. Innleggs-starter vet nok inderlig godt hva som er best å gjøre. Å lese en drøss med meningsytringer istedet for råd hjelper lite.

Psykisk syke og psykisk syke er ikke det samme.

Svært få orker i lengden å leve med et menneske som lyver så det renner dagen lang. Som roter til økonomien. Lager masse drama, og tenker seg syk og halvdød inne imellom.

Skal et forhold kunne fungere, må det finnes et minstemål av tillit. Skal det finnes et minstemål av tillit, må det være et minstemål av ærlighet, redelighet og pålitelighet. En lystløgner mangler disse gunnleggende kvalitetene, hva enn annet som kan være positivt med vedkommende.

Om noen ønsker å innlede, fortsette et forhold med en person som har alle adferdsproblemene som er beskrevet her, har de undervurdert hvor dyp hengemyra de traver inn i er, og sterkt overvurdert sine evner til å ta seg fram der.

At ordbruken i denne tråden er spiss, tror jeg ikke er fordi noen ønsker å rakke ned på trådstarteren. Men fordi de virkelig ikke unner henne det helvete et slikt forhold vil utvikle seg til over tid.

All erfaring tilsier det.

mvh

[Gjest mien]

alt dette forstår jeg, men noen takler nok bedre enn andre å leve med psykisk syke. Det må bli opp til den enkelte å avgjøre. Innleggs-starter vet nok inderlig godt hva som er best å gjøre. Å lese en drøss med meningsytringer istedet for råd hjelper lite.

Det er mange råd her.

Om å la det være.

Ikke uten grunn.

Diagnose er ikke hovedproblemet. Men løgner, hypokonderi, drama, økonomisk katastrofe and so on.

Pluss null sykdomsinnsikt er vel dette dømt til katastrofe.

Og hva skulle isåfall det vært av andre råd?

Gå til legen med han? Skaffe han en trygg hverdag? Søke jobb for han? Ta seg av økonomien hans? Se forbi alle løgnene? Sørge for at han svelger pillen sin hver kveld?

Hvem orker dette da? Kjærligheten vil kjapt utvikle seg til et kvelende avhengighetsforhold.

[Gjest synes jeg da men]

Du skriver noe som jeg biter litt merke i. - Ja det forholdet deres kan by på "ekstreme" utfordringer, men

Du skriver ''...innledningsfasen ble det avdekket (ikke av han) at han er en lystløgner, hypokonder /i den grad at han lyver på seg diagnoser og gjør drastiske ting for å få fysiske utslag i div. tester, at han har vært innlagt et par-tre ganger, ene gangen med tvang, og er kanskje manisk/depressiv. Og i det hele tatt... ganske totalt annerledes enn det jeg trodde altså.''

Har han gjort noe som bekrefter disse påstandene som andre sier om han?Jeg bare spør(husker ikke om du svarte på det i innlegget ditt)her er det påstand mot påstand.

''Vet nå at han sliter veldig i livet sitt, er trolig sosialklient (overhodet ikke iflg seg selv, da er han både velutdannet og har en fet jobb), og mulig har han rotet med rus tidligere..''

_trolig_ sosialklient, _mulig_ rus tidligere.

Sosialklient er vel ikke det verste han kan være da(synes jeg), rus tidligere- du skrev tidligere ikke sant??

At han ikke får brukt ressursene sine er jo kanskje noe som "lett" kan løses i samarbeid med offentlige instanser..kanskje.

Nå skal det sies at jeg sikkert er veeeeeldig "blåøyd" selv, men jeg hadde nok ikke kasta meg ennå.

Kan være de rådene du har fått om å gå er de rette.

Jeg bare stilte spørsmålstegn med de kanskje-ne, mulig-ene og trolig-ene dine.

Lykke til uansett hva du til slutt ender opp på!

[Gjest mien]

Kjenner jeg blir helt matt over mange av svarene du har fått. Ser ikke ut som det er mye vits i å ha håp og drømmer om kjærligheten om en har vært så uheldig og fått en slik lidelse.

Mange greier fint å leve med personer som har en slik lidelse. Jeg har en søster med den lidelsen, hun har fire barn og har vært gift i over 20 år. Sikkert ikke problemfritt alltid men det har gått helt fint. Men han bør selvsagt være villig for hjelp mot sin sykdom.

Følg hjertet ditt du og hva som er riktig for deg. Det er ikke sikkert du får det bedre med en annen for da kan helt andre problemer dukke opp som er vel så slitsomt.

Det er stor forskjell på mennesker med en diagnose.

Alt handler om selvinnsikt. Og er den fraværende blir det ekstremt vanskelig.

Søsteren din er nok ressurssterk og har god innsikt.

[Gjest synes jeg da men]

Du skriver noe som jeg biter litt merke i. - Ja det forholdet deres kan by på "ekstreme" utfordringer, men

Du skriver ''...innledningsfasen ble det avdekket (ikke av han) at han er en lystløgner, hypokonder /i den grad at han lyver på seg diagnoser og gjør drastiske ting for å få fysiske utslag i div. tester, at han har vært innlagt et par-tre ganger, ene gangen med tvang, og er kanskje manisk/depressiv. Og i det hele tatt... ganske totalt annerledes enn det jeg trodde altså.''

Har han gjort noe som bekrefter disse påstandene som andre sier om han?Jeg bare spør(husker ikke om du svarte på det i innlegget ditt)her er det påstand mot påstand.

''Vet nå at han sliter veldig i livet sitt, er trolig sosialklient (overhodet ikke iflg seg selv, da er han både velutdannet og har en fet jobb), og mulig har han rotet med rus tidligere..''

_trolig_ sosialklient, _mulig_ rus tidligere.

Sosialklient er vel ikke det verste han kan være da(synes jeg), rus tidligere- du skrev tidligere ikke sant??

At han ikke får brukt ressursene sine er jo kanskje noe som "lett" kan løses i samarbeid med offentlige instanser..kanskje.

Nå skal det sies at jeg sikkert er veeeeeldig "blåøyd" selv, men jeg hadde nok ikke kasta meg ennå.

Kan være de rådene du har fått om å gå er de rette.

Jeg bare stilte spørsmålstegn med de kanskje-ne, mulig-ene og trolig-ene dine.

Lykke til uansett hva du til slutt ender opp på!

jeg ser feilene jeg har satt i innlegget mitt-sorry

Jeg har vært i den situasjonen selv - jeg har bare ikke innsett det..for jeg er nok litt vel godtroende om han jeg var ilag med