pårørende til person med personlighetsforstyrrel

[sella1365380294]

Nå er jeg så sliten at jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde det gående med jobb og daglige gjøremål.

Jeg er mor til en sønn som scoorer på nær sagt alle punkter for å ha en borderline personlightes forstyrrelse og kanskje andre psyk. lidelser i tillegg (har stillt spørsmål om adhd, manisk depressiv b.la.) problemene begynte vel gradvis i ungdomsårene, men ble aldri utredet dengang. Aldri hatt rusproblem.

Han er snart 30 år og det sier seg da selv at jeg er en godt voksen dame. Han sliter meg regelrett ut. Er i ordinær jobb. Ukritisk pengebruk. Lyver, om alt fra små "hvite" til historier helt ut fra det blå. (skal man konfrontere med løgnene eller late som ingenting?)

Han har ved flere anledninger slått meg og knust inventar . Ja jeg vet at jeg har mer enn nok til å kunne anmelde han, men som mor så vegrer man seg i det lengste.

Han "overfører "problemene på meg, ved å si at hans oppførsel er på grunn av at jeg har provosert han,osv. Det kan være at jeg har kritisert hans adferd, stilt et spørsmål han ikke liker etc.

Jeg ønsker ikke å gå i detaljer her, anser det som helt unødvendig. Ser ikke ut til å være i stand til å lære av egne handlinger. Går noe galt er det andres skyld.

Er forøvrig kjekk og grei hvis alt går i hans retning.

Jeg er helt alene om problemene. Andre forstår ikke dette, da han utad virker både grei og sympatisk. Og da blir det jeg som blir årsaken til problemet også hos omgivelsene.

Har aldri vært utsatt for verken vold eller omsorgssvikt, overgrep eller noen form for rusbruk hjemme under oppveksten. Vi har vært en vanlig familie med vanlige jobber.

Men jeg kan nevne at far også hadde tydelige tegn på personlighetsforstyrrelse, om enn ikke så omfattende som dette. Han var aldri fysisk voldelig, men psykisk terror ble jeg utsatt for da også. Har vært alene med han siden 10-års alder.

En ektefelle/partner kan velge å gå ut av et slikt forhold eller bli og fortsatt la seg trakassere. Men en mor kan ikke det. Barn har man hele livet, uansett. Det er i saker om vold i nære relasjoner tydelig lagt vekt på at det aldri er offerets skyld. Men faktisk så føler jeg at omgivelsene nettopp er av den oppfatning når det er "barn" som er overgriperen. Det er liksom mor som har skylda for at barnet er blitt slik det er. Hvordan kan det da forklares at f.eks. 2 søsken utvikler seg helt forskjellig fra hverandre til tross for tilnærmet lik oppvekst?

Jeg har sluttet å tro å på at noen kan hjelpe meg. Og selv innser han vel ikke at han har noe problem, alt er jo andres skyld. De av hjepeapparatet jeg har rådført meg med har kun et råd: Kast han ut. Tilkall evt. politiet for hjelp. Men kaster man ut sitt tydelig syke barn ? Ikke hvis det er en fysisk sykdom ihvertfall. Og så er vi tydelig inn på hva som er "akseptabel" sykdom. Her er det mye som gjenstår når det gjelder psykiske lidelser. Jeg vet ikke om jeg forventer meg noe svar engang, men hvis noen føler for det eller kjenner seg igjen ut i fra egne erfaringer så tar jeg gjerne imot gode råd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan bare støtte de råd du har fått i helsevesenet. Du må kaste han ut - ja, en gjør det med voksne, voldelige "barn". I tillegg må du melde hans vold til politiet.

Skal han kunne ha noe håp om endring, må hans antisosiale adferd få konsekvenser.

[Gjest jddddddddddd]

Syk eller ikke. Dette er så langt fra normal folkeskikk som en kan komme og må ikke aksepteres. Jeg har en narkoman søster som virkelig har laget mange sorger og bekymringer og sjokkert oss gang på gang. Etter at vi alle avviste henne, er hun nå i bedre form enn på årevis. Har bare vart 3-4 mnd. Men det er ny rekord for å si det slik. Hun er blitt et menneske igjen.