Bør barn med traumer behandles?

[Gjest balansekunstneren]

Noen i familien er fosterforeldre til to små barn som kommer fra et voldelig hjem. Det har gått litt opp og ned med dem begge. Nå er den jenta på seks år inne i en dårlig periode med mareritt om natta og sengevæting. Hun sier stadig vekk at "pappa er sikkert veldig snill altså" enda hun er livredd når hun ser han. Faren har også mishandlet henne grovt.

Fosterfamilien har søkt hjelp til henne men fått beskjed om at det eneste som hjelper er kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet.

Men er det nok? Vil dette gå over av seg selv?

[Gjest trudi30]

Blir så provosert. Ikke rart barna er redde og plaget med mareritt. Jeg selv ble misbrukt og var svært plaget med mareritt i den samme alderen. Husker enda drømmene klart som dagen. Tror nok de vil føle seg tryggere og bli mindre plaget med tiden, men i stedetfor at barnevernet som har tre år på høgskole skal avgjøre dette, ville jeg heller latt noen med høyere kompetanse og erfaring avgjøre saken.

[Gjest skje]

Selvfølgelig bør barn med traumer behandles.

[Gjest lurer jeg på]

Selvfølgelig bør barn med traumer behandles.

Hvorfor er det selvfølgelig? Og hvilken behandling er i tilfeller et selvfølgelig valg?

[Gjest skje]

Hvorfor er det selvfølgelig? Og hvilken behandling er i tilfeller et selvfølgelig valg?

Så du synes ikke traumatiserte trenger behandling?

[Gjest balansekunstneren]

Så du synes ikke traumatiserte trenger behandling?

I følge forskningen kan behandling for traumer bli vondt verre, enn om man hadde latt være å gjøre noe. Det er dillemmaet man står ovenfor når man skal vurdere om man skal ha behandling eller ikke.

[Gjest skje]

I følge forskningen kan behandling for traumer bli vondt verre, enn om man hadde latt være å gjøre noe. Det er dillemmaet man står ovenfor når man skal vurdere om man skal ha behandling eller ikke.

Jaha.

[Gjest lurer jeg på]

I følge forskningen kan behandling for traumer bli vondt verre, enn om man hadde latt være å gjøre noe. Det er dillemmaet man står ovenfor når man skal vurdere om man skal ha behandling eller ikke.

Jeg tror at jeg ville tenkt meg særdeles godt om før barnet mitt fikk traumebehandling i dette systemet jeg har møtt på. De jeg har møtt har ikke kompetanse til å drive på med det. De kan i beste fall gi meg rådgivning som mor. Man skal ikke ha alt for store tanker om kompetansen som finnes i f.eks bup når det gjelder en del lidelser, deriblant denne.

Som mor eller far kan en gjøre mye for et traumatisert barn. Være nær og tydelig. Rolig. Skape forutsigbarhet, og være der om barnet vil snakke. Snakke med barnet om det vonde korte stunder av gangen. Helst ikke rett før leggetid. Men da under forutsetning at barnet for det meste får ta initiativet selv, og samtidig legge åpent til rette for muligheten til å snakke om ting. Da må en passe på å ikke forsterke det negative. En evig balansering. Være nær barnet med kjærlighet. Føle barnets svingninger og være der ved siden av barnet så det hele tiden er sett og kan speile seg i en, når grunnen selv kjennes ut til å falle ut inne i barnet selv. En kan jobbe litt kognitivt med barnet, og lære det enkle teknikker for å ikke bli destruktiv. La barnet få rikelig anledning til lek og fremelske det barnlige i tilværelsen. Jobbe med barnets sosiale kompetanse. Passe på å skape en balanse mellom mye avledning og naturlig nok noe mulighet til å kjenne og jobbe seg gjennom de vonde tingene.

Er barnet deprimert kan en ha tiltak knyttet til det. Er barnet angstfull likeså. Dette kan oppegående foreldre gjøre, i hvert fall med noe veiledning. Men dette gjøres ikke alltid best i et terapirom. Ikke for små barn.

Et traumatisert barn trenger mest av alt sabla gode foreldre eller andre omsorgspersoner. En psykodynamisk tilnærming i terapiform til mitt traumatiserte barn ville jeg ikke gått med på. Og jeg er redd for at det er det jeg ville endt opp med. Selv om de, "ekspertene", ikke ville kalle det for det.

[Gjest skje]

Jeg tror at jeg ville tenkt meg særdeles godt om før barnet mitt fikk traumebehandling i dette systemet jeg har møtt på. De jeg har møtt har ikke kompetanse til å drive på med det. De kan i beste fall gi meg rådgivning som mor. Man skal ikke ha alt for store tanker om kompetansen som finnes i f.eks bup når det gjelder en del lidelser, deriblant denne.

Som mor eller far kan en gjøre mye for et traumatisert barn. Være nær og tydelig. Rolig. Skape forutsigbarhet, og være der om barnet vil snakke. Snakke med barnet om det vonde korte stunder av gangen. Helst ikke rett før leggetid. Men da under forutsetning at barnet for det meste får ta initiativet selv, og samtidig legge åpent til rette for muligheten til å snakke om ting. Da må en passe på å ikke forsterke det negative. En evig balansering. Være nær barnet med kjærlighet. Føle barnets svingninger og være der ved siden av barnet så det hele tiden er sett og kan speile seg i en, når grunnen selv kjennes ut til å falle ut inne i barnet selv. En kan jobbe litt kognitivt med barnet, og lære det enkle teknikker for å ikke bli destruktiv. La barnet få rikelig anledning til lek og fremelske det barnlige i tilværelsen. Jobbe med barnets sosiale kompetanse. Passe på å skape en balanse mellom mye avledning og naturlig nok noe mulighet til å kjenne og jobbe seg gjennom de vonde tingene.

Er barnet deprimert kan en ha tiltak knyttet til det. Er barnet angstfull likeså. Dette kan oppegående foreldre gjøre, i hvert fall med noe veiledning. Men dette gjøres ikke alltid best i et terapirom. Ikke for små barn.

Et traumatisert barn trenger mest av alt sabla gode foreldre eller andre omsorgspersoner. En psykodynamisk tilnærming i terapiform til mitt traumatiserte barn ville jeg ikke gått med på. Og jeg er redd for at det er det jeg ville endt opp med. Selv om de, "ekspertene", ikke ville kalle det for det.

Jeg har tenkt en del på dette en stund nå. Og jeg synes du hadde et veldig bra svar der.