en byrde for samfunnet

[Gjest fremtiden er mørk]

Trodde livet skulle bli bedre da jeg tok det store skrittet og innså at jeg trengte psykiatrisk hjelp, tabulagt område for meg og omgivelsene. Det var så skamfullt. Jeg ofret viktige ting i livet mitt og åpnet meg og jeg ga alt av meg selv. Veien har vært så lang og slitsom. Noen ting har blitt bedre men mye har blitt verre. Og nå står jeg her, overlatt til meg selv. Aldri har jeg hatt så mange selvmordstanker som jeg har etter at jeg gikk inn i psykiatrien. Det har vært så vond en prosess. Følelsen av å bli avvist er smertefull. Jeg åpnet meg, men jeg får ingen oppfølgning og er for utmattet til å mase på dem og gjenta den samme historien nok en gang. Jeg er så lei av det. Jeg er tom. Har ikke noe nytt å fortelle dem heller. Det er ikke mer å si. Jeg tenker så mye på at psykiatrien ikke kan hjelpe meg mer og at det er derfor jeg ikke hører fra dem. Og hva kan de egentlig gjøre for meg når jeg er så tom? Og hva er vitsen med livet da egentlig? Jeg vil ikke leve, men jeg må, det fins ikke noen utvei, for jeg er for feig til å ta livet av meg. Skulle ønske det gikk an å donere bort organ slik at en annen dødsyk person som vil leve fikk leve og jeg slippe. Så urettferdig er altså livet.;(

[minusvariant1365381256]

Jeg kjenner meg godt igjen i dette. Du må rett og slett kreve å få snakke med en _psykolog_ og ikke noen ubrukelige amatører som sykepleiere eller sosionomer. Det finnes jo også privatpraktiserende psykologer som har refusjonsavtale (betyr at du får refundert utgiftene). Disse kan en lege henvise deg, men det er dessverre lang ventetid her også.

[Gjest noen forslag]

''Jeg er så lei av det. Jeg er tom. Har ikke noe nytt å fortelle dem heller. Det er ikke mer å si. ''

Der er en del ting jeg tenker på når jeg leser innlegget ditt.

Det første er at jeg forstår at det har vært en tøff prosess å åpne opp for mennesker og snakke om ting som har plaget deg lenge. Terapirelasjonen er viktig, men psykiatrien er intet sted å komme til hvor en primært blir sett og tatt vare på. Dette behovet tror jeg ligger i mange av oss når vi har hatt det vondt lenge, og noen blir skuffet. Du sier at det ikke er mer å si, og da tenker jeg tiden er kommet til å fokusere på mestring og jobbe med ting her og nå. Livet som er nå og ligger foran deg, og ikke alle vonde minner som har ført deg hit. Jeg vet ikke hvor hovedutfordringen din ligger, men der er satt opp metoder og fremgangsmåter for veldig mange lidelser og diagnoser i dag. Prøv å komme til noen som er ekspert på ditt felt.

Man kan ikke sitte å vente på å få hjelp av psykiatrien. En må ta en aktiv rolle i det selv, og skvise all den hjelp en kan få ut av hver enkelt en skulle møte på. Er der ikke noe nevneverdig å få, søker en videre etter noen andre som kan hjelpe en. Man må være en særdeles aktiv pasient selv.

[Gjest Fremtiden er mørk]

''Jeg er så lei av det. Jeg er tom. Har ikke noe nytt å fortelle dem heller. Det er ikke mer å si. ''

Der er en del ting jeg tenker på når jeg leser innlegget ditt.

Det første er at jeg forstår at det har vært en tøff prosess å åpne opp for mennesker og snakke om ting som har plaget deg lenge. Terapirelasjonen er viktig, men psykiatrien er intet sted å komme til hvor en primært blir sett og tatt vare på. Dette behovet tror jeg ligger i mange av oss når vi har hatt det vondt lenge, og noen blir skuffet. Du sier at det ikke er mer å si, og da tenker jeg tiden er kommet til å fokusere på mestring og jobbe med ting her og nå. Livet som er nå og ligger foran deg, og ikke alle vonde minner som har ført deg hit. Jeg vet ikke hvor hovedutfordringen din ligger, men der er satt opp metoder og fremgangsmåter for veldig mange lidelser og diagnoser i dag. Prøv å komme til noen som er ekspert på ditt felt.

Man kan ikke sitte å vente på å få hjelp av psykiatrien. En må ta en aktiv rolle i det selv, og skvise all den hjelp en kan få ut av hver enkelt en skulle møte på. Er der ikke noe nevneverdig å få, søker en videre etter noen andre som kan hjelpe en. Man må være en særdeles aktiv pasient selv.

Tror ikke du forstår helt. Jeg har ikke mer å bidra med verken her eller der. De som skulle hjelpe meg har sviktet meg. Jeg ville lære å mestre men det hjelper ikke. Det er visst ikke plass for meg, avvisningsfølelsen er smertefull og nådd et punkt hvor jeg ikke takkler den mer.

[Gjest noen forslag]

Tror ikke du forstår helt. Jeg har ikke mer å bidra med verken her eller der. De som skulle hjelpe meg har sviktet meg. Jeg ville lære å mestre men det hjelper ikke. Det er visst ikke plass for meg, avvisningsfølelsen er smertefull og nådd et punkt hvor jeg ikke takkler den mer.

Jeg tror jeg forstår, men jeg vet ikke helt om jeg når gjennom til deg.

Jeg prøver å si noe om at du må sette fokuset på deg selv, ikke hva du venter av behandlere. Mener du de har sviktet deg, bør du enten si det til dem, og finne ut av hva de tenker om saken. Eller du må ta saken i egne hender og finne noen andre i systemet som kan hjelpe deg.

Psykiatrien er et sted en må manøvrere seg gjennom, og det er slik at du ofte må lage en plass til deg hvis du mener du trenger det.

[Gjest fremtiden er mørk]

Jeg tror jeg forstår, men jeg vet ikke helt om jeg når gjennom til deg.

Jeg prøver å si noe om at du må sette fokuset på deg selv, ikke hva du venter av behandlere. Mener du de har sviktet deg, bør du enten si det til dem, og finne ut av hva de tenker om saken. Eller du må ta saken i egne hender og finne noen andre i systemet som kan hjelpe deg.

Psykiatrien er et sted en må manøvrere seg gjennom, og det er slik at du ofte må lage en plass til deg hvis du mener du trenger det.

Hvem skal jeg si det til? Jeg har ikke krefter til å kjempe mer om hjelp og jeg har ikke mer å si. Jeg er tom.

[Gjest noen forslag]

Hvem skal jeg si det til? Jeg har ikke krefter til å kjempe mer om hjelp og jeg har ikke mer å si. Jeg er tom.

Du kan begynne med å snakke med fastlegen din igjen. Det er via fastlegen all hjelpesøking skal foregå. Fortell ham hvordan ditt møte med psykiatrien har vært, og at du fortsatt trenger hjelp.Har du ikke en som forstår deg, kan du prøve å bytte fastlege.

[Gjest Fremtiden er mørk]

Du kan begynne med å snakke med fastlegen din igjen. Det er via fastlegen all hjelpesøking skal foregå. Fortell ham hvordan ditt møte med psykiatrien har vært, og at du fortsatt trenger hjelp.Har du ikke en som forstår deg, kan du prøve å bytte fastlege.

Skuffelsene har vært så store at jeg ikke orker tanken på en eventuell ny en, en ny skuffelse vil ta livet av meg. Jeg er livredd det skal skje igjen så jeg vet ikke hva som er best,om jeg skal bruke krefter på en ny runde eller om jeg bare skal godta at livet er som det er og at det ikke blir bedre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skuffelsene har vært så store at jeg ikke orker tanken på en eventuell ny en, en ny skuffelse vil ta livet av meg. Jeg er livredd det skal skje igjen så jeg vet ikke hva som er best,om jeg skal bruke krefter på en ny runde eller om jeg bare skal godta at livet er som det er og at det ikke blir bedre.

Om du hadde brukt halvparten av energien du bruker på DOL til å snakke med fastlegen og den andre halvparten på å gå tur, ville det meste ha løst seg.

[Gjest Tilbakefall]

Om du hadde brukt halvparten av energien du bruker på DOL til å snakke med fastlegen og den andre halvparten på å gå tur, ville det meste ha løst seg.

Huff, jeg har jo gjort det, snakket og snakket med fastlegen. Gå tur har jeg derimot ikke vært flink til. Har det virkelig så stor effekt å gå tur? Over hvor lang tid skal jeg presse meg til å gå tur før jeg merker virkning? Jeg har utmerkede muligheter til å gå tur men det er et nrk. Så hvis du kan si noe om akkurat det hvor lang tid jeg skal gjøre det før jeg evaluerer skal jeg gjøre det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Huff, jeg har jo gjort det, snakket og snakket med fastlegen. Gå tur har jeg derimot ikke vært flink til. Har det virkelig så stor effekt å gå tur? Over hvor lang tid skal jeg presse meg til å gå tur før jeg merker virkning? Jeg har utmerkede muligheter til å gå tur men det er et nrk. Så hvis du kan si noe om akkurat det hvor lang tid jeg skal gjøre det før jeg evaluerer skal jeg gjøre det.

Poenget for deg er at du retter oppmerklsomheten utover fra deg selv og i tillegg bort fra DOL og over i RL.

Tenk deretter på helsevesenet når du har time der og når du konkret forbereder deg til en time. Ellers tenker du på barna og livet forøvrig.

[Gjest Tilbakefall]

Poenget for deg er at du retter oppmerklsomheten utover fra deg selv og i tillegg bort fra DOL og over i RL.

Tenk deretter på helsevesenet når du har time der og når du konkret forbereder deg til en time. Ellers tenker du på barna og livet forøvrig.

Jeg vet det. Og jeg gjør det kanskje ikke nok. Ok. Men du svarte ikke på spørsmålet mitt om tur. Det var et seriøst spørsmål. Jeg har prøvd å få det til å funke med turgåing men jeg har ikke glede av det og da gir jeg opp. Da hadde det vært bedre å ha en tidsfrist med tanke på både den fysiske og psykiske helsen. En slags motivasjonsfaktor. Men Ikke sikkert det finnes noe svar på det. Ellers takk for alle svar.

[Gjest noen forslag]

Huff, jeg har jo gjort det, snakket og snakket med fastlegen. Gå tur har jeg derimot ikke vært flink til. Har det virkelig så stor effekt å gå tur? Over hvor lang tid skal jeg presse meg til å gå tur før jeg merker virkning? Jeg har utmerkede muligheter til å gå tur men det er et nrk. Så hvis du kan si noe om akkurat det hvor lang tid jeg skal gjøre det før jeg evaluerer skal jeg gjøre det.

Det med tur er det ingen grunn tilå gjøre komplisert. Gå 40-50 minutter så godt som hver dag.

[Gjest Tilbakefall]

Poenget for deg er at du retter oppmerklsomheten utover fra deg selv og i tillegg bort fra DOL og over i RL.

Tenk deretter på helsevesenet når du har time der og når du konkret forbereder deg til en time. Ellers tenker du på barna og livet forøvrig.

Jeg har faktisk blitt MYE flinkere til dette (det er godt og!) Jeg har jo klart det så bra at barna mine "klager" og sier jeg har blitt overbeskyttende... Men begeret rant over etter en slitsom flytting,hele kroppen verket og alle ville ha en bit av meg på det nye stedet. Det er vanskelig for dem å forstå at jeg ikke er energisk som før. Det ble jeg lei meg for. For jeg vil jo ikke si hva som helst til dem heller. Jeg følte jeg ble kvalt. Jeg har takklet det dårlig for jeg er livredd for å møte veggen igjen, som er min største fiende. Og fortvilelsen økte. Jeg håper at jeg skal klare å snu skuta selv en dag, men det må gå an når man kjenner det lettere igjen slik som nå. Men TT(desverre)T.Og det er jeg litt bitter for, at det har tatt ekstra lang tid.har liksom mistet troen på h.v.

[Gjest Tilbakefall]

Det med tur er det ingen grunn tilå gjøre komplisert. Gå 40-50 minutter så godt som hver dag.

Jo, for det er veldig tungt å gjennomføre det over lengre tid,jeg har prøvd så mange ganger og mislyktes.. Ellers takk for alle svar og tålmodighet.

[Gjest kropp og sjel]

Huff, jeg har jo gjort det, snakket og snakket med fastlegen. Gå tur har jeg derimot ikke vært flink til. Har det virkelig så stor effekt å gå tur? Over hvor lang tid skal jeg presse meg til å gå tur før jeg merker virkning? Jeg har utmerkede muligheter til å gå tur men det er et nrk. Så hvis du kan si noe om akkurat det hvor lang tid jeg skal gjøre det før jeg evaluerer skal jeg gjøre det.

Det er VELDIG individuellt hvor lang tur man må gå for å få positiv effekt av dette. Prøv deg fram, det verste du kan gjøre er å la være å trene.

[Gjest tilbakefall]

Det er VELDIG individuellt hvor lang tur man må gå for å få positiv effekt av dette. Prøv deg fram, det verste du kan gjøre er å la være å trene.

Ok. Da vet jeg det. Og så får jeg komme tilbake til det med glattisen når den tid kommer. Takk for svar.

[Gjest Tilbakefall]

Om du hadde brukt halvparten av energien du bruker på DOL til å snakke med fastlegen og den andre halvparten på å gå tur, ville det meste ha løst seg.

Jeg forstår poenget, men jeg lurer så på hva du mener når du sier "det meste"... Jeg er glad for at du er ærlig, men jeg har virkelig jobba med meg selv og ting har bedret seg, jeg gir mer f i hva folk mener om meg og jeg fungerer derfor bedre på mange områder, men bitterheten over all ventingen i psykiatrien vil ikke slippe taket. Igjen går jeg nemlig og venter uten å høre noen ting, har gått snart 2 mndr, og jeg har blitt så vrang at jeg ikke gidder mase så dem. Er det ikke da tull av meg å øke ad også? Overdriver jeg forresten? Jeg vil ikke gruble på svaret ditt, men jeg prøver å komme meg videre..

[Glimtipper]

Jeg forstår poenget, men jeg lurer så på hva du mener når du sier "det meste"... Jeg er glad for at du er ærlig, men jeg har virkelig jobba med meg selv og ting har bedret seg, jeg gir mer f i hva folk mener om meg og jeg fungerer derfor bedre på mange områder, men bitterheten over all ventingen i psykiatrien vil ikke slippe taket. Igjen går jeg nemlig og venter uten å høre noen ting, har gått snart 2 mndr, og jeg har blitt så vrang at jeg ikke gidder mase så dem. Er det ikke da tull av meg å øke ad også? Overdriver jeg forresten? Jeg vil ikke gruble på svaret ditt, men jeg prøver å komme meg videre..

''Igjen går jeg nemlig og venter uten å høre noen ting, har gått snart 2 mndr, og jeg har blitt så vrang at jeg ikke gidder mase så dem.''

Det skader ingen andre enn deg selv og barna dine. Om du trenger hjelp, så må du stå på for den. Du har ikke råd til å furte med to barn som har behov for en frisk mamma.

[Gjest Tilbakefall]

''Igjen går jeg nemlig og venter uten å høre noen ting, har gått snart 2 mndr, og jeg har blitt så vrang at jeg ikke gidder mase så dem.''

Det skader ingen andre enn deg selv og barna dine. Om du trenger hjelp, så må du stå på for den. Du har ikke råd til å furte med to barn som har behov for en frisk mamma.

Nei, du har rett i det. Blir bare så oppgitt noen ganger.. Men er det ikke litt bra også da? At jeg har blitt mer selvhevdende eller hva det nå kalles? Selv om jeg er veldig negativ..