NHD- Savner mamma...

[Gjest kvinne som håper og håper...]

Hva skal jeg gjøre jeg savner å ha en god og omsorgsfull mamma som "ser" meg og bryr seg om meg...

Er er kvinne på snart 40 år, min mor lever men har aldri vært noen god mor. Hun har vært slem og slitt med psykiske problemer så lenge jeg kan huske...

Hvordan skal jeg komme med videre og gi slipp på illusjonen om den gode mor...? Hvordan gi slipp på håpet??

Jeg har gått i terapi, men dette har ikke hjulpet :-(

Har du noen ord til meg?

Takknemlig for svar.

[Gjest Tufsen og Tullemor]

Vet hvordan du har det. Moren min er periode dranker og hun stiller lite opp for barnebarna. Jeg er vant med det og er ikke lei meg for min del men for barna mine sin del.

[Glimtipper]

Vi kan ikke styre andre menneskers følelser eller handlinger og vi kan ikke velge våre egne foreldre. Den eneste du har kontroll over er deg selv.

Som voksen må man finne ut hvordan man kan gi seg selv det man trenger. Hvis du trenger oppløftende ord, tenk positivt om deg selv. Hvis du har behov for trygghet, så bygger du opp et liv som legger til rette for det.

Jeg vet det ikke er lett, men det er lettere enn å leve hele livet med savn, skuffelse og bitterhet over alt som ikke var og er.

[Gjest østenfor sol]

Tror du må innse at dette toget har gått, selv om det er veldig tøfft. Vet det, jeg har en mor selv som jeg har måttet "passe på" hele livet.

Nå har jeg blitt så "slem" at jeg har sluttet å ta ansvaret på min rygg. I tillegg innser jeg at jeg aldri vil få en mor som vil stille opp for meg, som venninnene mine er så heldige å ha f.eks.

Men det går faktisk an å komme igjennom livet uten en mor som stiller opp. Jeg har lest bøker om hvordan det er vanlig å oppføre seg, hvordan oppdra barn osv.

Nå har jeg mann, barn og katt og har sluttet og gi og gi av meg selv. Får også mye omsorg fra de og venner. Jeg klarer meg med dette. Men noen krav må man lempe litt på :-)

[Gjest SinMorsSkuffelse]

Tror du må innse at dette toget har gått, selv om det er veldig tøfft. Vet det, jeg har en mor selv som jeg har måttet "passe på" hele livet.

Nå har jeg blitt så "slem" at jeg har sluttet å ta ansvaret på min rygg. I tillegg innser jeg at jeg aldri vil få en mor som vil stille opp for meg, som venninnene mine er så heldige å ha f.eks.

Men det går faktisk an å komme igjennom livet uten en mor som stiller opp. Jeg har lest bøker om hvordan det er vanlig å oppføre seg, hvordan oppdra barn osv.

Nå har jeg mann, barn og katt og har sluttet og gi og gi av meg selv. Får også mye omsorg fra de og venner. Jeg klarer meg med dette. Men noen krav må man lempe litt på :-)

Jeg har gjort som deg og holder mest mulig avstand til min mor, noe som fungerer greit i dag. Det som plager meg er hva jeg gjør når hun kanskje blir gammel og syk og det blir forventet at jeg skal stille opp for henne. Får frysebyger ved tanken på å stelle/ta meg av henne. Hva gjør andre i slike situasjoner? Svelger alt som har vært og "ofrer seg"?

[Gjest østenfor sol]

Jeg har gjort som deg og holder mest mulig avstand til min mor, noe som fungerer greit i dag. Det som plager meg er hva jeg gjør når hun kanskje blir gammel og syk og det blir forventet at jeg skal stille opp for henne. Får frysebyger ved tanken på å stelle/ta meg av henne. Hva gjør andre i slike situasjoner? Svelger alt som har vært og "ofrer seg"?

Min mor har trengt hjelp, både psykisk og fysisk, så langt tilbake jeg kan huske. Jeg har fått denne hjelpen helt i "vrangstrupen", blir kvalm bare jeg tenker på å måtte trøste, oppmuntre, få "nei, huff, jeg orker ikke" til svar når jeg virkelig prøver mitt beste.

Så blir hun verre enn hun er blir det hjemmesykepleien, hjemmehjelp osv. Dette kommer jeg til å si ifra om når den dagen kommer. Jeg er utslitt, hadde kanskje holdt en uke hvis jeg skulle ta et sånt ansvar igjen. Det er det ikke verdt.

Jeg lukker ørene når jeg besøker mor nå, jeg har sluttet å bry meg, er helt likegyldig. Så får nå den som vil klandre meg for dette.

[Gjest østenfor sol]

Kom til å tenke på noe annet jeg. Når man har en mor som ikke fungerer og samtidig er pike, så mangler man egentlig den "referansepersonen", eller den personen man vanligvis "speiler" seg i, i oppveksten.

Det blir da viktig å finne seg en annen person som kan fylle denne rollen, spes. når man er barn. Det kan være en tante, nabo, bestemor osv. Disse kan jo også fylle en del av det som barnet mangler.

Når vi blir voksne er det viktig å innse (selv om det er tungt) at vi aldri kommer til å få den moren som skulle gitt oss den gode omsorgen. Det vil medføre stor sorg, sinne, håpløshet. Men til slutt blir vi voksne og godtar dette, selv om det alltid vil være der som et savn, blir det mindre vondt.

[Gjest mien]

Jeg har gjort som deg og holder mest mulig avstand til min mor, noe som fungerer greit i dag. Det som plager meg er hva jeg gjør når hun kanskje blir gammel og syk og det blir forventet at jeg skal stille opp for henne. Får frysebyger ved tanken på å stelle/ta meg av henne. Hva gjør andre i slike situasjoner? Svelger alt som har vært og "ofrer seg"?

Hei.

Jeg er i samme situasjon som deg. Har ikke hatt kontakt med min mor på 10 år.

Jeg hadde da et møte med hennes fastlege. Han kjenner veldig godt til henne og hennes krevende/ødeleggende vesen.

Jeg var utslitt av å stille opp, hjelpe til og støtte. Jeg orket ikke flere selvmordsmeldinger og telefoner fra politiet. Jeg orket ikke lenger fyll, løgner og manipulering.

Hos legen fikk jeg fraskrive meg ansvaret for henne. Altså, ingen telefoner eller bekymringsmeldinger går lenger til meg. Alt som vedrører hennes økonomi eller mangel på går via NAV.

Søknad av hjemmehjelp og hjemmesykepleie går via fastlegen.

Hjemmesykepleie tar all ansvar for medisiner og daglig utdeling.

NAV, fastlegen og hjemmesykepleien samarbeider og jeg får aldri lenger noen tlf som angår henne.

Jeg savnet en mamma i mange år, men etterhvert som årene har gått har jeg forsont meg med å ikke ha en. Jeg legger mine krefter i å være akkurat den mammaen for mine egne barn.

[Gjest østenfor sol]

Vet hvordan du har det. Moren min er periode dranker og hun stiller lite opp for barnebarna. Jeg er vant med det og er ikke lei meg for min del men for barna mine sin del.

Det var barna mine også, etterhvert som de vokste til, som reagerte på likegyldighet og at mine foreldre ikke brydde seg og var så "rare". Fikk stadig vekk høre dette, at de var lei seg pga dette. Dette gravde fram endel "sår" hos meg som jeg hadde forsøkt å grave ned.

Nå tror jeg de er nedgravd på nytt og får virkelig håpe jeg greier å holde dem der.