Depresjon/Selvmordstanker

[Gjest FortviletUngMann]

Hei, jeg er en ung mann i starten av tyveårene. Føler jeg sliter tungt for tiden, men får starte med begynnelsen. Helt fra jeg var liten ble jeg mobbet pga blandt annet overvekt, dette har etterlatt meg med en til tider veldig dårlig selvtillit, veldig mye sinne, holdt også på med selvskading (kutting) og hadde hyppige selvmordstanker. Slet veldig med dette i flere år, helt fram til jeg var rundt 15-16 år. Da forandret jeg livet mitt på mange måter, fikk kjæreste, sluttet å ta imot mobbing, ble mer populær, fikk meg en utdannelse, osv. Tristheten og depresjonen lå der, men tenkte mye bedre om meg selv og livet. For ca 2 år siden gikk jeg fra ex-kjæresten og havnet i feil miljø, drev en god del med kokain, amfetamin og hasj. Dette pågikk i ca 1 år og jeg følte jeg virkelig var på vei ned feil vei. Hele livet mitt har gått veldig opp og ned i perioder, men for ca 1 år siden gikk plutselig ting veldig mye bedre, sluttet med all dop, fikk en jobb med bedre lønn og mere ansvar, kjøpte meg leilighet, fikk en ny flott kjæreste og nye venner. Rundt juletider, etter noen veldig harde måneder med mye jobbing men også veldig mye fine minner begynnte jeg å kjenne meg veldig sliten, ikke i kroppen, men i hodet, alt var bare tyngre og jeg startet å kjenne at depresjon og tristheten kom mere og mere fram i bakhodet, men det holdt seg enda der, i bakhodet og jeg prøvde det jeg kunne å tenkte positivt og gode tanker. I mai fikk jeg plutselig vite at jeg skulle bli pappa, dette var noe jeg så veldig fram til. Jeg har alltid ønsket å bli far og har alltid sett på dette som en del av livets mening. Jeg og kjæresten planla desuten å kjøpe hus sammen og virkelig bygge en framtid sammen. Desverre fikk vi ikke tid til verken å planlegge eller å leve livet vårt spesiellt lenge. Graviditen var full av problemer og etter 5-6 uker med nesten dagelige besøk på sykehuset spontanaborterte vi. Hun hadde veldig vondt fysisk og jeg prøvde det jeg kunne å støtte henne, problemet var at jeg tok dette enormt tungt psykisk. Forholdet vårt har natuligvis også slitt mye etter dette. På jobben har vi virkelig merket finanskrisen og med at jeg sitter i foreningsstyret har dette gjort at jeg har hatt mye å gjøre, har vært veldig tungt å måtte godkjenne permiteringer av venner og prøve å forsvare dette etterpå. Personlig på jobb har dette også sørget for at jeg har langt mindre penger å rutte med (pga mindre timer jobb) og i en anstrengt økonomi har dette gjort at det er utrolig vanskelig å få pengene til å strekke til. Dette har også ført til at jeg ikke har hatt mulighet til å ta ferie, noe som har gjort meg enda mere sliten. Har også hatt mye problemer med at jeg rett og slett er for sliten til å jobbe, uansett hvor mye jeg sover våkner jeg timer for sent, er helt utslitt hver dag og klarer ikke få gjort noe ordentlig. Har alltid hatt veldig god kontakt med broren min (selv om jeg aldri har fortalt han om følelsene mine), dette har også sluttet helt etter at han fikk seg ny dame og flyttet, hun er ikke spesiellt glad i vår familie og har på følelsen at hun ikke vil at vi skal ha kontakt, det er i allefall det som har skjedd. I helgen toppet det seg, en vond komentar om vekten min fra en venn fikk meg til å se svart og nesten angripe han,en annen venn holdt meg tilbake, kjæresten min dro meg med hjem og sa at vi måtte prate, jeg mistet helt styringen og tok en kniv, skjærte meg dypt flere ganger i armen, stormet inn på badet og satte kniven mot strupen min. Hadde ikke kjæresten min vært der, utenfor døren å ropt hadde jeg fullført det jeg startet på. Har hatt mye tanker og sittet med kniven på strupen før, men følte virkelig at dette er det nærmeste jeg noen gang har vært på å avslutte alt. Kjæresten min fikk sjokk. Jeg har aldri vært spesiellt åpen om følelsene mine, hverken til familie, venner eller kjærester. Syns det er utrolig flaut å prate om mine mørke tanker og føler at sier jeg noe tror folk at jeg vil ha sympati, noe jeg absolutt ikke vil ha, jeg vil ha hjelp og noen å prate med! Familie og venner vet fortsatt ingen ting om hvordan jeg har det og har ikke turt å fortelle kjæresten min om hva som skjedde på badet. Er bare så redd for hva hun eller andre skal tro om meg og se hvor svak jeg egentlig er. Jeg har en flott familie og vokst opp med masse kjærlighet og nok penger til at vi aldri har levd dårlig. Jeg har de siste årene hatt enorm framgang på jobben, i foreninger, hatt flotte venner, en flott kjæreste og tror ingen kunne gjettet noe i nærheten av hvordan jeg føler meg inni. Har prøvd å prate skikkelig med min beste venn og min kjæreste, men er rett og slett for redd for å åpne meg skikkelig for dem og for hva de kommer til å tro om meg. Er rett og slett for feig. Vet jeg har mye å leve for fortsatt, men klarer bare ikke se det positive lenger, kun det negative. Er sliten 24 timer i døgnet og føler meg enormt tom inni meg, alle gode følelser bare forsvinner inn der. Jeg trenger virkelig hjelp, fordi jeg føler jeg står på ett stup her og mere motgang vil dytte meg utenfor. Hva kan jeg gjøre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du bør gjøre som SMIR skriver: Bestill time hos fastlegen allerede i morgen.

[Gjest FortviletUngMann]

Du bør gjøre som SMIR skriver: Bestill time hos fastlegen allerede i morgen.

Jeg har fått time i morgen hos fastlegen min. Lurte mere på noen tips for hvordan jeg skal klare å åpne meg om dette, brukte mange timer på det innlegget og tørre å legge det inn. Brukte også mange timer på å tørre å ta opp tlf å ringe fastlegen. Føler på en måte at jeg skammer meg over alt dette.

[Gjest holaa]

Jeg har fått time i morgen hos fastlegen min. Lurte mere på noen tips for hvordan jeg skal klare å åpne meg om dette, brukte mange timer på det innlegget og tørre å legge det inn. Brukte også mange timer på å tørre å ta opp tlf å ringe fastlegen. Føler på en måte at jeg skammer meg over alt dette.

Jeg tror at det å fjerne skamfølelsen vil være veien til "helbredelse" for deg. Du skriver godt og betegnende om hvordan du har og har hatt det hittil i livet. Skriv det ut og ta det med til fastlegen. La kjæresten din lese det og du har tatt første skritt på veien. Du har ingenting å skamme deg over, ting er som de er.

[Gjest FortviletUngMann]

Jeg tror at det å fjerne skamfølelsen vil være veien til "helbredelse" for deg. Du skriver godt og betegnende om hvordan du har og har hatt det hittil i livet. Skriv det ut og ta det med til fastlegen. La kjæresten din lese det og du har tatt første skritt på veien. Du har ingenting å skamme deg over, ting er som de er.

Takk for det. Tror kanskje jeg skal ta deg opp på det rådet og la lege og kjæresten min lese det. Kanskje det hjelper, i alle fall verdt å prøve. Bare sitter med en stor frykt om å åpne meg og vise mine svake sider til andre, spesiellt de som kjenner meg og møter meg i hverdagen.

[Gjest holaa]

Takk for det. Tror kanskje jeg skal ta deg opp på det rådet og la lege og kjæresten min lese det. Kanskje det hjelper, i alle fall verdt å prøve. Bare sitter med en stor frykt om å åpne meg og vise mine svake sider til andre, spesiellt de som kjenner meg og møter meg i hverdagen.

Jeg håper du tar skrittet og våger dele dette. Du har mye du bærer på alene og det er en tung bør for deg. Legen synes jeg ikke du skal frykte, vedkommende skal behandle dette på en profesjonell måte. Kjæresten forstår jeg mer at du frykter reaksjonen til, selv om jeg ikke tror det er noe å frykte. Er hun en god kjæreste vil hun kunne støtte deg bedre videre på veien når hun vet og forstår deg og dine følelser. Og hva er bedre enn å ha en ved sin side som vet og støtter? Det er lite hjelp vi kan gi som partnere når vi ikke forstår hverandre. Kommunikasjon er det aller viktigste i et forhold. Inviter henne inn i følelseslivet ditt....

[Gjest shabbynickname]

Takk for det. Tror kanskje jeg skal ta deg opp på det rådet og la lege og kjæresten min lese det. Kanskje det hjelper, i alle fall verdt å prøve. Bare sitter med en stor frykt om å åpne meg og vise mine svake sider til andre, spesiellt de som kjenner meg og møter meg i hverdagen.

Du framstår ikke som svak med dette, men som en person som har god formuleringsevne og selvinnsikt. Det virker også som du har fått til mye i livet og har mye å være stolt over.

Du har opplevd mye som er vondt og vanskelig og det kan forklare en del. Det kan også hende at du kan ha en genetisk disposisjon for psykisk sykdom som foreksempel depresjoner eller bipolar lidelse. Vet du om noen i slekta som kan ha hatt slike problemer, for eksempel? Ikke nødvendigvis diagnostisert, men gjerne spesiell atferd eller følelsesmessige problemer som familien har merket. Siden du har hatt tilbakevendende depresjon så kan det hende du er disponert for å få dette, men ikke nødvendigvis,- siden du også har ting som sorg, mobbing og vanskelig jobbsituasjon som forklarer en del av bakgrunnen for den følelsesmessige stemningen du har kommet i.

Håper du får god hjelp og ikke vær redd for å ta i mot det du eventuelt får tilbud om. Det er kanskje skamfullt for deg å slite psykisk, men de fleste vil i løpet av livet enten slite selv eller oppleve at en av deres nærmeste gjør det, - slik at dette er en ganske vanlig og kjent del av det å være menneske for de fleste. Om du velger å være litt åpen så vil du raskt merke at du ikke er alene og at dette ikke er så ukjent for de fleste som du kanskje kjenner på nå. Det med kniv og kutting er nok litt tabu, men ikke så tabu at du ikke skal ta det opp med legen.

[Gjest noen forslag]

Jeg har fått time i morgen hos fastlegen min. Lurte mere på noen tips for hvordan jeg skal klare å åpne meg om dette, brukte mange timer på det innlegget og tørre å legge det inn. Brukte også mange timer på å tørre å ta opp tlf å ringe fastlegen. Føler på en måte at jeg skammer meg over alt dette.

Jeg vil anbefale deg å skrive ned stikkord. Så har du noe håndfast å gripe fatt i. Du kan også skrive ned eventuelle spørsmål du gjerne vil ha svar på.

Eller du kan gjøre som mange andre før deg har gjort, og printe ut innlegget ditt og gi det til legen. Fortelle han at du har skrevet inn et innlegg her, og at noen syntes du bare kunne gi legen det.

Start med å fortelle at dette er vanskelig for deg. Legen kommer til å forstå det.