Hvor mye har diagnosen å si for hjelpen man får?

[Gjest bipjente 28]

Jeg har slitt med angst og depresjoner i flere år. Først etter en nevropsykologisk utredning for snart tre år siden så ble det konkludert med at jeg var bipolar.

Jeg har følt hele den tiden jeg var i psykiatrien før den tid at mine problemer ikke var virkelige nok. At det i grunnen bare var snakk om å ta meg sammen.

Etter at jeg fikk en bipolar lidelse så føler jeg at pipa har fått en annen låt. Nå er jeg plutselig en "viktig" pasient med en ordentlig lidelse osv. Nå får jeg lov til å føle meg dårlig osv, for jeg kan jo ha kommet i en depressiv fase.

Og jeg liker ikke dette. For skal man ikke møtes på samme måte, uansett hva slags diagnose man kommer med? Om pasienten beskriver sin situasjon som jævlig, skal ikke det vektlegges like sterkt som en annen diagnose. Nå snakker jeg om pasienter som møter regelmessig til time og gjør sitt for å bli friske.

Kan ikke problemene være alvorlige, om ikke pasienten faller inn under en klar diagnose?

[serenity777]

Jeg har opplevd det samme som deg, da jeg bare var mistenkt for å ha OCD møtte jeg liten intresse, og fikk relativt små ressurser brukt på meg. Da de fant ut at jeg var paranoid schizofren, da ble jeg tatt veldig alvorlig. Gikk inne i den polikliniske psykiatrien i 5 år i strekk. Og hadde sikkert fått fortsatt, dersom jeg var ustabil. Nå klarer jeg meg uten.Har vent meg til å leve ett liv i stillhet.