Så langt har jeg kommet

[Gjest østenfor sol]

at jeg idag har innsett at jeg faktisk er et menneske som hører til i verden sammen med alle andre. Ja, jeg også. Jeg er ikke en slags "av-art" som jeg har gått og trodd siden jeg var liten.

Ser at jeg har fått mange "skader" av en oppvekst preget av misbruk, voldtekt, mobbing, omsorgssvikt, paranoide foreldre som fortalte meg hvor gal denne verden er. Det fikk jeg da selv erfare etterhvert og dette ble SANT.

Jeg har vært så syk at jeg har ligget i gulvet, ikke kunnet gått på butikken, trodd alle var ute etter meg, alle så gjennom meg, at jeg var et monster og at dette var synlig for alle og enhver.

Nå, med endel medisiner, har jeg idag innsett at jeg er kanskje en av mange flere som har opplevd dette. Jeg kan ikke "plukke ut" på gata hvem dette gjelder, det er kanskje ikke så synlig likevel? Kanskje er det håp for sånne som meg? Kanskje kan jeg bli så frisk at jeg kan leve et normalt liv igjen?

Jeg har håp, jeg har planer, det er ok å leve akkurat nå. Så til alle andre som sliter: Det går faktisk an å lære å leve med seg selv og alle vonde opplevelser. Det er ikke gjort over natta, ting tar tid, men vil du nok så er ingenting umulig.

[Gjest Magna]

Dette innlegget varmet. Da du skrev "østenfor sol" som nick fikk jeg lyst til å skrive "vestenfor måne." Og bare det nicket virker som du har vyer.. )

Stå på videre. Jeg har også slitt i livet mitt, men det ligger bak meg. Skuffen er lukket igjen, men den er der. Det med skuff brukte min flinke psykolog som bilde, og hun dyttet virkelig en skuff igjen på kontoret sitt.

Jeg gleder meg virkelig når folk som har slitt og jobbet kommer dit du er nå. Vet du hva jeg har brukt som hjelpemiddel for meg selv... Jeg mediterer. Det har gitt meg mye. Jeg driver også med yoga av og til.

Beste hilsen: