N.H Dahl, hva legger du i "ansvarliggjøring"?

[smågleder]

Heisan. Jeg bare lurer på hva du som fagperson mener om dette med "ansvarliggjøring" i arbeidet med de som selvskader? I min avdeling er det ofte diskutert om man skal fjerne selvskadingsutstyr, eller ikke, om man skal stoppe selvskading eller "la de gjøre seg ferdig med kuttet", Om man skal vie selvskadingen oppmerksomhet eller ikke. Hva mener du som fagperson rundt dette tema? Er det noen nyere forskning rundt dette?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Forutsatt at en er helt sikker på at de ikke er dypt deprimerte eller psykotiske:

En skal ikke fjerne utstyr de kan skade seg med (hjemme kan de jo gjøre det likevel). En skal ikke stoppe dem i selvskading - de må lære seg at kontrollen ligger hos dem. En skal der og da aktivt ignorere adferden.

Hverdagen derpå skal en i ro og fred diskutere med dem om det har noen hensikt å være innlagt så lenge de ikke ønsker å prøve ut ny og endret adferd.

[smågleder]

Forutsatt at en er helt sikker på at de ikke er dypt deprimerte eller psykotiske:

En skal ikke fjerne utstyr de kan skade seg med (hjemme kan de jo gjøre det likevel). En skal ikke stoppe dem i selvskading - de må lære seg at kontrollen ligger hos dem. En skal der og da aktivt ignorere adferden.

Hverdagen derpå skal en i ro og fred diskutere med dem om det har noen hensikt å være innlagt så lenge de ikke ønsker å prøve ut ny og endret adferd.

Men hva da når selvskadere tar det som en avvisning og føler seg "ennå mindre"/ubetydelige , at pleiere ikke bryr seg når de ikke stopper de i selvskading? mange selvskadere ønsker å bli stoppet. Hva sier brukermedvirkning her? Kan ansvarliggjøring faktisk gå så langt at det blir ansvarsfraskrivelse i de vanskeligste casene? Dette er jo et område som mange fagfolk har forskjellige meninger om. Feks Per Johan Isdal mener at man skal fjerne utstyr og prate om skadingen... Savner faktisk at dette tema blir litt mere belyst, da vi ser en økt tendens til innleggelse av pasienter med selvskadings problematikk. Har du ev. noen artikkler rundt dette å anbefale?

[Glimtipper]

Men hva da når selvskadere tar det som en avvisning og føler seg "ennå mindre"/ubetydelige , at pleiere ikke bryr seg når de ikke stopper de i selvskading? mange selvskadere ønsker å bli stoppet. Hva sier brukermedvirkning her? Kan ansvarliggjøring faktisk gå så langt at det blir ansvarsfraskrivelse i de vanskeligste casene? Dette er jo et område som mange fagfolk har forskjellige meninger om. Feks Per Johan Isdal mener at man skal fjerne utstyr og prate om skadingen... Savner faktisk at dette tema blir litt mere belyst, da vi ser en økt tendens til innleggelse av pasienter med selvskadings problematikk. Har du ev. noen artikkler rundt dette å anbefale?

Så vidt jeg forstår så er den eneste effektive behandlingen for selvskading hva NHD beskriver.

At man vil ha oppmerksomhet og vil bli tatt vare på, betyr ikke at man burde få det som man ønsker. Hele poenget med behandlingen er at selvskaderene selv skal ta ansvar for sin egen oppførsel, finne nye og konstruktive metoder for å takle negative følelser og stoppe seg selv.

[smågleder]

Så vidt jeg forstår så er den eneste effektive behandlingen for selvskading hva NHD beskriver.

At man vil ha oppmerksomhet og vil bli tatt vare på, betyr ikke at man burde få det som man ønsker. Hele poenget med behandlingen er at selvskaderene selv skal ta ansvar for sin egen oppførsel, finne nye og konstruktive metoder for å takle negative følelser og stoppe seg selv.

Som Schoppmann sier: “People committing self-injurious behavior are often perceived as difficult patients; confronted with unhelpful reactions from nurses, the patients find themselves left alone in their distress” Han påpeker etter dette at dette igjen fører til økt selvforaktelse og videre økt selvskading/selvstraff.

Moe og Ribe i sine undersøkelser finner fram til at faktisk det å ta selvskadingen på alvor er viktig. Topor, Favazza... Mange mener det samme.....

[Glimtipper]

Som Schoppmann sier: “People committing self-injurious behavior are often perceived as difficult patients; confronted with unhelpful reactions from nurses, the patients find themselves left alone in their distress” Han påpeker etter dette at dette igjen fører til økt selvforaktelse og videre økt selvskading/selvstraff.

Moe og Ribe i sine undersøkelser finner fram til at faktisk det å ta selvskadingen på alvor er viktig. Topor, Favazza... Mange mener det samme.....

Det vil alltid være forskjellige meninger ang. behandling av slike lidelser.

Som en tidligere selvskader er jeg helt enig med NHD når det kommer til dette.

[wizdom]

Som Schoppmann sier: “People committing self-injurious behavior are often perceived as difficult patients; confronted with unhelpful reactions from nurses, the patients find themselves left alone in their distress” Han påpeker etter dette at dette igjen fører til økt selvforaktelse og videre økt selvskading/selvstraff.

Moe og Ribe i sine undersøkelser finner fram til at faktisk det å ta selvskadingen på alvor er viktig. Topor, Favazza... Mange mener det samme.....

Som tidligere selvskader er jeg ikke enig med NHD. Dette ville ikke hjulpet meg. Mulig det er det riktige for noen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Som tidligere selvskader er jeg ikke enig med NHD. Dette ville ikke hjulpet meg. Mulig det er det riktige for noen.

Hva hjalp deg?

[wizdom]

Som Schoppmann sier: “People committing self-injurious behavior are often perceived as difficult patients; confronted with unhelpful reactions from nurses, the patients find themselves left alone in their distress” Han påpeker etter dette at dette igjen fører til økt selvforaktelse og videre økt selvskading/selvstraff.

Moe og Ribe i sine undersøkelser finner fram til at faktisk det å ta selvskadingen på alvor er viktig. Topor, Favazza... Mange mener det samme.....

Jeg er enig med disse!

[wizdom]

Hva hjalp deg?

Det kunne jeg fortalt deg, men jeg vil ikke legge ut om det på nettet. Man er ikke alltid så anonym som man kanskje tror.

[Gjest voksen som skadet seg selv]

Jeg tror ikke det hjelper å fjerne selvskadingsutstyr. Når en person skader seg selv tror jeg ikke det hjelper om noen blander seg inn.

For meg var det ikke selve selvskadingen som var det største problemet, men

at jeg hadde det så vondt at jeg ikke klarte å mestre det uten å skade meg.

I samtaler er det bedre å fokusere på grunnen i stedet for selve selvskadingen, men likevel er det viktig å få snakke om det.

Selv har jeg klart meg i et halvt år nå (stolt av det), men kan aldri garantere at det ikke skjer igjen. Er bedre psykisk enn det jeg var tidligere, selv om jeg skifter en del enda.

[hu']

Forutsatt at en er helt sikker på at de ikke er dypt deprimerte eller psykotiske:

En skal ikke fjerne utstyr de kan skade seg med (hjemme kan de jo gjøre det likevel). En skal ikke stoppe dem i selvskading - de må lære seg at kontrollen ligger hos dem. En skal der og da aktivt ignorere adferden.

Hverdagen derpå skal en i ro og fred diskutere med dem om det har noen hensikt å være innlagt så lenge de ikke ønsker å prøve ut ny og endret adferd.

Har mye erfaring med selvskading og behandling.

Aller først: Jeg er ikke suicidal. Jeg skader meg livstruende og jeg er oftes i en dissosiativ tilstand når det skjer. Etterpå er jeg veldig fortvilet over det som har skjedd.

Jeg har vært innlagt mange ganger med dette som årsak. Avdelingen kjenner meg derfor godt. Når jeg er som dårligst, har jeg fastvakt. Da fratas jeg også alle gjenstander som kan tenkes å bruke som "våpen". Men så raskt som mulig, reduseres tilsynet. Jeg er selv en aktiv part i å vurdere min egen kontroll. Dette innebærer også at jeg kan ta initiativ til å øke tilsynet igjen om jeg kjenner at det er nødvendig. På denne måten ansvarliggjøres jeg for mitt eget liv. Vi snakker en del om selvskadingen og hva som skjer inni meg. Men jeg "staffes" ikke for hva jeg har gjort. Selvkontrollen min vurderes, og vi ser videre fremover. Jeg har tidligere blitt straffet med total sjerming, beltelegging og fratatt absolutt alt, tilogmed ukeblader! Dette hadde ingen effekt, snarere motsatt.

Jeg har nå fått en avtale, hvor jeg selv skal vurdere min psykiske tilstand når jeg er hjemme,i samarbeid med familien. Om jeg kjenner at jeg begynner å miste kontroll, tar jeg kontakt direkte til psykehuset og blir innlagt. Innleggelsene har på denne måten blitt kortvarige og mye mindre dramatisk både for meg og familien. Dette gir meg også en god grad av kontroll noe som har ført til at selvskadingen er kraftig redusert.

Dette opplegget kan varmt anbefales til alle som sliter med samme problem!

[Gjest nemmaj]

Det kunne jeg fortalt deg, men jeg vil ikke legge ut om det på nettet. Man er ikke alltid så anonym som man kanskje tror.

Du vet om noe som ville hjelpe selvskadere, men vil ikke fortelle det? Er ikke det i så fall litt dårlig gjort?

[frosken]

Du vet om noe som ville hjelpe selvskadere, men vil ikke fortelle det? Er ikke det i så fall litt dårlig gjort?

Dersom vedkommende mener at det å fortelle om sine erfaringer på dette området er vanskelig uten å si så mye om seg selv at hun kanskje blir gjenkjent, så er det all grunn til å avstå fra å fortelle. Dessuten kan jeg vanskelig se at noen har noen form for opplysningsplikt her inne :-)

[Gjest nemmaj]

Dersom vedkommende mener at det å fortelle om sine erfaringer på dette området er vanskelig uten å si så mye om seg selv at hun kanskje blir gjenkjent, så er det all grunn til å avstå fra å fortelle. Dessuten kan jeg vanskelig se at noen har noen form for opplysningsplikt her inne :-)

''Dersom vedkommende mener at det å fortelle om sine erfaringer på dette området er vanskelig uten å si så mye om seg selv at hun kanskje blir gjenkjent, så er det all grunn til å avstå fra å fortelle.''

Joda, er enig i det. Jeg hadde bare vanskelig for å se for meg at det kunne være slik. (Sikkert en svakhet ved min forstillingsevne) Er det så personlig er det forresten kanskje ikke relevant for andre, og av liten nytte uansett. For å vær relevant må det jo kunne brukes av andre, og kan det brukes av andre kan det også anonymiseres og eksemplifiseres.