Mor med personlighetsforstyrrelse og alkoholmisbruk

[Gjest Utslitt og fortvilet datter]

Hei, jeg har en mor som er alkoholiker. Det har hun vært siden jeg var liten. Hun har de siste 10-15 årene forandret personlighet når hun drikker. Da hun tidligere var sløv og trist er hun nå blitt et overmenneske som leker gud. Hun har et desperat behov for å fortelle alle hvor dumme, stygge, slemme, uintelligente osv de er og hvor fantasktisk smart hun er. Hun har en ovenfra og ned holdning til andre mennesker som er helt virkelighetsfjern. Hun tror hun har en makt over meg og truer med å gjøre meg arveløs hvis jeg motsier henne. Noe som ikke er en trussel i det hele tatt, det blir bare patetisk. Hun er i 60 årene og mannen hennes er i 80 årene. Han blir slått, klort, låst inne på rom osv hvis han motsier henne når hun drikker. Hun skriker til mine barn som er 7 og 12 at jeg og min mann er grusomme foreldre. Jeg vil skåne barna mine for henne når hun er påvirket, vil ikke at de skal gjennomgå det samme som meg ang henne. Når hun er edru er hun en helt annen person, men vanskelig å diskutere med da også. Hun nekter å si unnskyld for ting hun sier og gjør når hun har drukket. Hun har vært til behandling for alkoholen 2 ganger uten at det ser ut til å ha hjulpet. Det er akkurat som om tankene hennes "tar av" i hodet uten at hun klarer å stoppe det, og da må hun drikke. Det kan være en liten kommentar og da får jeg skylden for at hun drikker og ikke klarer å slutte. Hva skal jeg gjøre? Jeg føler at jeg må passe på meg selv og ikke la henne ødelegge mer for meg, samtidig føler jeg et ansvar da jeg er enebarn. Håper på gode råd!

[Gjest Kutt kontakten!]

Hvorfor i all verden skal du føle ansvar for en slik person?

Og - hvorfor i all verden skal dine barn bli utsatt for denne personen?

Å ha tittelen "mor" eller "bestemor" gir ingen særrettigheter til å ødelegge andre. Du vet hva hun har gjort med deg, og det skylder du dine barn å beskytte dem mot.

Du har ingenting å tape på å kutte kontakten.

[Gjest vokst opp med alkohol]

Kjenner meg veldig igjen.

Hos oss er det faren min som er alkoholiker, han bor helt alene og sitter der og sturer med glasset sitt og pønsker ut hva han skal ringe om. Han ringer absolutt når det passer han og tenker ikke på at vi er på jobb.

Jeg tar aldri telefoner fra han når jeg er på jobb, for får han lov en gang så kommer han aldri til å slutte å ringe.

Er det noen som glemmer seg og forteller f.eks at den personen er syk eller har andre plager så finner han dette som unnnskyldning for å drikke.Han må liksom ha noen å snakke med i fylla og kan ringe til folk han ikke har snakket med på årevis og som ikke kjenner han lengre.

Jeg tenker med skrekk og gru på legen hans som ga han telefonnummeret sitt.

Vi er flere voksne søsken som nå er utslitt av dette og er fortvilt over hva vi skal gjøre.

vi kan jo ikke bare kutte kontakten helt heller.

Behandling er uaktuelt for han har ikke problemer..

Han tenker ikke på at han sliter oss ut.

[Gjest vokst opp med alkohol]

Hvorfor i all verden skal du føle ansvar for en slik person?

Og - hvorfor i all verden skal dine barn bli utsatt for denne personen?

Å ha tittelen "mor" eller "bestemor" gir ingen særrettigheter til å ødelegge andre. Du vet hva hun har gjort med deg, og det skylder du dine barn å beskytte dem mot.

Du har ingenting å tape på å kutte kontakten.

Det er veldig lett for folk på sidelinjen å si dette. Denne kommentaren kunne du ha spart deg for sånn er ikke virkeligheten.

[Skyer]

Det er veldig lett for folk på sidelinjen å si dette. Denne kommentaren kunne du ha spart deg for sånn er ikke virkeligheten.

Selv om du ikke liker kommentaren, så har hun et poeng. Det er mange som bryter kontakten med foreldre på grunn av situasjoner som dette...virkeligheten er forskjellig for forskjellige mennesker...

[Gjest Kutt kontakten!]

Det er veldig lett for folk på sidelinjen å si dette. Denne kommentaren kunne du ha spart deg for sånn er ikke virkeligheten.

Jo, slik kan _du_ velge_ at virkeligheten skal være.

Jeg har valgt bort min mor, og lever et svært godt liv. Og det har jeg gjort i snart 15 år, etter nærmere 30 lite gode år.

Det er bare du som kan bestemme hvor godt du skal ha det. Og dessverre bestemmer du også (enda) hvor godt dine barn skal ha det.

Det er ditt valg.

Og - din mor har sine valg å ta. Hun velger å være bedriten i fylla. Det er hennes valg.

Voksne mennesker tar egne valg. Både hun og du.

[PieLill]

I prinsippet har du vel tre ulike strategier å velge mellom; mestring, grenser/konfrontasjon og distanse.

Mestring kan være å lukke ørene og ikke bry deg om hva hun sier, ikke svare, ikke diskutere med henne, ignorere. Litt det samme prinsippe som når man skifter bleie på en hylende og protesterende baby.

Konfrontasjon/grenser kan handle om å konsekvent reise hjem/sende henne hjem når hun går over en viss grense. Det kan også være å si klart ifra om hva man mener om hennes oppførsel og ikke la seg herse med.

Distanse behøver ikke bare bety å bryte all kontakt. Man kan også lage seg faste kjøreregler på hyppighet av kontakt, hvor lenge et samvær skal vare, hvor man skal møtes, hva man skal og ikke skal snakke om eller gjøre sammen, og ikke minst hva som skal føre til at samværet avsluttes.

Problemet med denne type skakkjørte relasjoner er at normer og grenser har blitt visket ut over år. Naturlige absolutte grenser finnes nesten ikke. Om man da prøver og gjeninnføre dette, kan det kjennes som et upassende fremmedelement. Rett og galt, har blitt så til de grader snudd på hodet.

Hva du velger å gjøre bør vel bygge på at dette nok aldri blir noen god relasjon og for øvrig på beinharde kost-nyttevurderinger. Altså hvilken gevinst har din mor av din/deres innsats i forhold til hva det koster deg og din familie. Dette er ikke normale omstendigheter og kan følgelig ikke takles ut fra hva man normalt vil mene at voksne barn skal yte i forhold til sine foreldre.

Din første forpliktelse er ektefelle og barn. Du har ikke lov til å ofre dem til fordel for din mor.

Særlig i forhold til barna er det viktig å sette absolutte grenser. Om noen hadde brølt til mine barn som det du beskriver her, ville jeg sopt barna med meg og dratt hjem. (Eller sendt gjesten på dør umiddelbart.) Det ville gått lang tid før vedkommende hadde fått møte barna mine igjen. Kanskje aldri.

Du må gjøre deg opp en mening om hva du skal ta imot av dritt, som du aldri ville akseptert fra noen andre, bare fordi hun er moren din. Du trenger også å vite hvor ektefellens grenser er og respektere disse. Og du må som sagt sørge for å skjerme barna opp mot 100%.

Ofte har denne type relasjoner går seg så sure og bærer preg av så forkvaklede mønster at det må en betydelig distanse til om man skal klare seg. Kun et mindretall ser ut til å takle nær/hyppig kontakt uten at det ødelegger uforholdsmessig mye for dem og deres familier.

mvh