Om å pålegge andre ansvar for ens liv og levnet

[Gjest engla]

Min far var slik at han sa at det beste var "om han gjorde kål på seg", at han "endte dagene i en frontkollisjon med en lastebil", så slapp vi den byrden han var for oss. Dette skjedde alltid etter han hadde "landet" etter først å ha vært både sint og sur. Det endte som regel med at moren og søskenet mitt ble skakkredde, mens jeg måtte få faren min til fornuft.

Jeg har konfrontert han med dette i ettertid. Han forstår (eller vil ikke forstå?) hvordan dette har virket på andre, at vi andre skulle bære det som var hans, at ansvaret for hans liv og levnet - og om han levde - var andres.

Jeg kjenner dette dukker ekstremt sterkt opp i meg nå etter å ha lest "se meg, hør meg" og "byrde for samfunnet".

Særlig for oss ungene - og spesielt meg som skulle bære hans livsønske/klagene - var dette emosjonelt ødeleggende. For meg virker det ikke som han den dag i ser at han reagerte så umodent ovenfor oss. Hvorfor kan ikke slike se årsak-virkning ift dette? Vil de ikke eller klarer de ikke å se hvordan ting hører sammen?

[Carwing]

Det er ikke så lett for barn å se sine foreldres svakheter. Egenltig kjemevanskelig. At foreldre ikke ser sine sterke svakeheter er jo veldig vanlig,men dessverre veldig trist for deres barn.

[FGT]

Kan ikke se annet at du er blitt brukt,eller latt deg bruke på en gal måte.

[FGT]

Det er ikke så lett for barn å se sine foreldres svakheter. Egenltig kjemevanskelig. At foreldre ikke ser sine sterke svakeheter er jo veldig vanlig,men dessverre veldig trist for deres barn.

Ja det er trist. Barn kan nok være med å bære noen byrder i familien, men det ansvaret ved å være foreldre, må foreldrene kun bære selv. Barn har jo nok med det ansvar å rette seg etter de reglene som forelder setter og støtte dem i de viktige valg de treffer, etter hvert som de vokser til. Men foreldrene må jo også støtte sine barn på mange måter, og hjelpe dem til å ta forstandige valg i livet.

[Gjest Magna]

Ja det er trist. Barn kan nok være med å bære noen byrder i familien, men det ansvaret ved å være foreldre, må foreldrene kun bære selv. Barn har jo nok med det ansvar å rette seg etter de reglene som forelder setter og støtte dem i de viktige valg de treffer, etter hvert som de vokser til. Men foreldrene må jo også støtte sine barn på mange måter, og hjelpe dem til å ta forstandige valg i livet.

Jeg forstår hva du mener. Du trekker paralleller når mennesker klager og legger sine byrder på andre. De ønsker ikke å ta ansvaret selv. Slik tolker jeg innlegget ditt.

Du ønsker at mennesker skal være voksne og ta ansvaret selv.

Jeg ønsker det samme som deg.

Jeg har en barndom og ungdom med to foreldre som var kronisk syke. Jeg fikk mye ansvar dengangen. Den løsning jeg til slutt måtte velge var å kutte kontakt og sette beinharde grenser.

Etterpå fikk jeg leve livet mitt.

Jeg fikk aldri mine foreldre til å forstå hva de gjode ift. ansvarsfraskrivelse. De som er mest sterke på dette vil aldri forstå. Det er trist for dem tenker jeg, ikke for meg.

Jeg vil prøve å leve på en positiv måte. Velge det positive.

Vi kan velge å løfte blikket og nekte det negative adgang til tankene våre.

[Gjest sikkertgodtåtråkkeextrahardt]

Jeg forstår hva du mener. Du trekker paralleller når mennesker klager og legger sine byrder på andre. De ønsker ikke å ta ansvaret selv. Slik tolker jeg innlegget ditt.

Du ønsker at mennesker skal være voksne og ta ansvaret selv.

Jeg ønsker det samme som deg.

Jeg har en barndom og ungdom med to foreldre som var kronisk syke. Jeg fikk mye ansvar dengangen. Den løsning jeg til slutt måtte velge var å kutte kontakt og sette beinharde grenser.

Etterpå fikk jeg leve livet mitt.

Jeg fikk aldri mine foreldre til å forstå hva de gjode ift. ansvarsfraskrivelse. De som er mest sterke på dette vil aldri forstå. Det er trist for dem tenker jeg, ikke for meg.

Jeg vil prøve å leve på en positiv måte. Velge det positive.

Vi kan velge å løfte blikket og nekte det negative adgang til tankene våre.

vi har hørt det i dag nå, magna....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Personlighetsforstyrrelse skyldes kort sagt at viktige deler av personligheten aldri blir moden/voksen. I tillegg er egosentrisiteten større enn innsikten og empatien. Dette er jo normalt hos små barn, men skal ikke være slik hos voksne.

Jeg har erfart i terapi at noe av det vaskeligste å forsome seg med er at foreldre ikke er slik de burde være. Noen går hele livet og håper at gamle mor eller far skal endre seg og bli voksne. Dessverre skjer dette nesten aldri. Poenget blir å ta konsekvensen av det og leve sitt eget og den nye familiens liv.

[Gjest signegurina]

Personlighetsforstyrrelse skyldes kort sagt at viktige deler av personligheten aldri blir moden/voksen. I tillegg er egosentrisiteten større enn innsikten og empatien. Dette er jo normalt hos små barn, men skal ikke være slik hos voksne.

Jeg har erfart i terapi at noe av det vaskeligste å forsome seg med er at foreldre ikke er slik de burde være. Noen går hele livet og håper at gamle mor eller far skal endre seg og bli voksne. Dessverre skjer dette nesten aldri. Poenget blir å ta konsekvensen av det og leve sitt eget og den nye familiens liv.

Siden tråden var rettet mye mot meg og et av mine innlegg (det skrev hun selv), traff det du skriver her meg rett i hjertet. "Takk" for dette..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden tråden var rettet mye mot meg og et av mine innlegg (det skrev hun selv), traff det du skriver her meg rett i hjertet. "Takk" for dette..

Det er faktisk ikke slik at de fleste innlegg på DOL handler om deg.

Jeg anbefaler på det sterkeste at du som ofte etterspør mitt råd, nå følger mitt viktigste råd om å logge av DOL - i det minste for et par måneder.

[Gjest engla]

Siden tråden var rettet mye mot meg og et av mine innlegg (det skrev hun selv), traff det du skriver her meg rett i hjertet. "Takk" for dette..

Det handlet om _min far_, _mine opplevelser_. Jeg fikk dette traumet sterkt vekket av trådene. Det handler ikke om mer. Innlegget handler IKKE om deg.

[Serafin]

vi har hørt det i dag nå, magna....

Til sikkertgodtåtråkkeekstrahardt.

Innlegget var skrevet til ENGELA. Ikke til noen andre, Jeg refererer til MINE foreldre og MIN oppvekst og MINE sår og MINE erfaringer.

Jeg har gjordt det Nils Håvard Dahl skriver i sitt første svar til engela, andre avsnitt.

Det er det budskapet jeg ønsket å gi ENGELA på en personlig måte og utifra MINE erfaringer.

[Gjest Magna]

Til sikkertgodtåtråkkeekstrahardt.

Innlegget var skrevet til ENGELA. Ikke til noen andre, Jeg refererer til MINE foreldre og MIN oppvekst og MINE sår og MINE erfaringer.

Jeg har gjordt det Nils Håvard Dahl skriver i sitt første svar til engela, andre avsnitt.

Det er det budskapet jeg ønsket å gi ENGELA på en personlig måte og utifra MINE erfaringer.

Til sikkertgodtåtråkkeekstrahardt.

Beklager det var lagt inn feil nick på meg. Serafin = Magna.

[Gjest kvalm nå]

Til sikkertgodtåtråkkeekstrahardt.

Innlegget var skrevet til ENGELA. Ikke til noen andre, Jeg refererer til MINE foreldre og MIN oppvekst og MINE sår og MINE erfaringer.

Jeg har gjordt det Nils Håvard Dahl skriver i sitt første svar til engela, andre avsnitt.

Det er det budskapet jeg ønsket å gi ENGELA på en personlig måte og utifra MINE erfaringer.

MEG MITT MINE, Enkelte brukere er klart mer opptatt av sin egen navle enn å hjelpe andre....

[Gjest engla]

MEG MITT MINE, Enkelte brukere er klart mer opptatt av sin egen navle enn å hjelpe andre....

Dette svaret ligger til Serafin. Det kan vel ikke stemme? De innleggene S skrev var veldig informative og fine. Det er en fin egenskap å kunne trekke inn ting fra eget liv for andre som har opplevd lignende. Bruke en egenerfaring til å belyse og hjelpe, er det ingenting i veien med. Tvert imot!

[Orio]

Jeg har også levd med en sånn far. Vi hadde noen konflikter, og slet begge psykisk, og ofte når vi hadde kranglet (da jeg var ung tenåring) sa han at han burde flytte ut, at han burde vært død, at det ville vært det beste for meg. Hvordan kan en far si sånt til sitt barn? I stedet for å takle mine egne vanskelige følelser måtte jeg ta meg av hans, ta ansvar for hans liv, for mine foreldres ekteskap.

[Gjest engla]

Jeg har også levd med en sånn far. Vi hadde noen konflikter, og slet begge psykisk, og ofte når vi hadde kranglet (da jeg var ung tenåring) sa han at han burde flytte ut, at han burde vært død, at det ville vært det beste for meg. Hvordan kan en far si sånt til sitt barn? I stedet for å takle mine egne vanskelige følelser måtte jeg ta meg av hans, ta ansvar for hans liv, for mine foreldres ekteskap.

Det er leit det var sånn. Hadde vi kunnet velge, ville vi jo ikke at det skulle være slik.

Spørsmålet du nevner: "Hvordan kan man si slikt til et barn?" har jeg også stilt mange ganger.