Å takle foreldremøter/dugnad

[Gjest sliitsomt]

Mannen min og jeg har begge et snev av sosialangst. Det betyr at vi ikke trives på foreldremøter og dugnader. Vi stiller alltid opp, men jeg blir så sliten av det. Jeg bruker ufattelig mye energi på å grue meg på forhånd, og når det nærmer seg blir jeg helt passiv. Tenker kun på det jeg skal gjennom.

Vi har lagt opp en plan over hvem som skal ta hvilke møter, men hver gang det er min manns tur begynner han å leite etter fluktmuligheter. F eks kan han si at dette møtet kan da umulig være viktig. Så selv om det er hans tur gruer jeg meg like mye, for jeg må jo tvinge han dit.

Nå har vi hatt barn og møter i mange år, men vi gruer oss fremdeles like mye. Det med å møte frykten og å stille opp har ikke gjort det bedre.

Er det noen som har gode råd å komme med slik at jeg slipper å bruke så mye energi på dette? Møter og dugnader er så viktig, så jeg mener bestemt at vi skal delta når vi kan. Til nå har vi stilt opp på alt.

PS! Vi takler det sosiale helt annerledes når vi selv har valgt omgang med andre.

[Gjest Ja det mener jeg!!!!]

Alle eller ingen. Slik er det med svar på DOL serru:)))))

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Svar på dette for svært mange viktige problem kommer i løpet av kvelden eller i morgen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Svar på dette for svært mange viktige problem kommer i løpet av kvelden eller i morgen.

Hvis du nå går inn på tråden Oslo S, kan det hende at du kan få litt hjelp....

[Gjest sliitsomt]

Hvis du nå går inn på tråden Oslo S, kan det hende at du kan få litt hjelp....

Tusen takk for svar.

Jeg vet at det du skriver er helt riktig. Det gjelder bare å få det til i praksis. Du har også helt rett i at gruingen er verre enn selve møtene. Ofte er det både hyggelig og interessant, men jeg kan føle meg litt utilpass når jeg ikke vet helt hva som skal skje og hvor lenge det skal vare.

Mine barn vet heldigvis ikke hvor mye dramatikk det er i møteinnkallingene de kommer med :-) Den biten klarte ikke mine foreldre å spare meg for.

[PieLill]

Det står stor respekt av at dere velger å likevel delta.

Ville du klare å jobbe med all den gruinga?

Altså hver gang du tar deg selv i å tenke på neste ting og grue seg til, sier du strengt til deg selv at dette er ikke lov å tenke på. Så velger du bevisst noe annet å være opptatt av.

Det vil ikke elliminere negative tanker og følelser, men kan redusere tiden, kreftene og følelsene du bruker på fåfengt bekymring betraktelig. All din bekymring gir vel ingen positive bidrag til resultatet.

Dette kan gjøre selve foreldermøtet eller dugnaden lettere etter som du har gitt deg selv mindre mulighet til å bygge opp de negative forventningene. I det minste vil du ha det bedre i dagene før og kanskje være litt mindre sliten etterpå.

Iblant kan bekymring bli til et rituale vi tror vi er nødt til å gjennomføre.

mvh

[Gjest depressio mentis]

Jeg har selv sosial angst, men møter og sånt som har med barna å gjør tvinger jeg meg til å gå på selv om det er ille.

Jeg synes at hvis jeg går sammen med noen jeg kjenner er det straks bedre, da slipper jeg å føle meg så alene og utsatt.

Så mitt logiske spørsmål er da: Hvorfor går dere ikke sammen på alle møtene, da har dere støtte i hverandre?

[Gjest sliitsomt]

Det står stor respekt av at dere velger å likevel delta.

Ville du klare å jobbe med all den gruinga?

Altså hver gang du tar deg selv i å tenke på neste ting og grue seg til, sier du strengt til deg selv at dette er ikke lov å tenke på. Så velger du bevisst noe annet å være opptatt av.

Det vil ikke elliminere negative tanker og følelser, men kan redusere tiden, kreftene og følelsene du bruker på fåfengt bekymring betraktelig. All din bekymring gir vel ingen positive bidrag til resultatet.

Dette kan gjøre selve foreldermøtet eller dugnaden lettere etter som du har gitt deg selv mindre mulighet til å bygge opp de negative forventningene. I det minste vil du ha det bedre i dagene før og kanskje være litt mindre sliten etterpå.

Iblant kan bekymring bli til et rituale vi tror vi er nødt til å gjennomføre.

mvh

Ja, jeg skal heretter tenke minst mulig på møtet når innkallingen kommer. Jeg får bare godta at dette er noe vi må. Det er tross alt ikke _så_ ille når jeg først er der.

Jeg trives ellers godt med mennesker rundt meg. Det er kun disse møtene som får meg til å grøsse. Hodet mitt vet jo at det er helt poengløst å bruke så mye tid på all gruingen, men det bare skjer :-/

[Gjest sliitsomt]

Jeg har selv sosial angst, men møter og sånt som har med barna å gjør tvinger jeg meg til å gå på selv om det er ille.

Jeg synes at hvis jeg går sammen med noen jeg kjenner er det straks bedre, da slipper jeg å føle meg så alene og utsatt.

Så mitt logiske spørsmål er da: Hvorfor går dere ikke sammen på alle møtene, da har dere støtte i hverandre?

Det har vært av praktiske årsaker at kun den ene av oss har gått, men sånn ellers er ideen din god. Jeg vil føle det bedre om han er der, så vi må se om vi klarer å gå begge to neste gang.