Ang. vonde minner: til dixi.

[Gjest swinging]

Jeg har selv opplevd at minner har kommet etter flere år i terapi. Minnene er foreløpig veldig vage, jeg vet bare hvem, hvor og litt hva. Men jeg kjenner at det er sant... tror jeg.

Det som gjør at jeg prøver å tro på meg selv er at minnene kom plutselig, uten at dette overhodet var tema i terapien. Det kom en helg jeg var langt nede og ikke i en terapitime. Angsten var overveldene og jeg hadde flashbacks.

Min fastlege de siste 13 årene sier at hun har visst dette i flere år, alt stemmer. Andre terapeuter bekrefter dette. Omstendigheter rundt overgrepene stemmer også. Dette har det vært fryktelig vondt å erkjenne og fordi det er så vagt (ikke detaljrikdom, som du skriver) er det veldig vanskelig å tro på selv. Men jeg har fått utrolig støtte fra mannen min og fra behandlere. De det gjelder er døde og familien er rasende ,så jeg får ikke noe hjelp fra dem. Jeg må kun tro på meg selv....

[DIXI]

Hei Swinging!

Så flott at du har fortalt dette til nettverket ditt! Og så godt å høre at de tror på deg og stiller opp for deg! Kanskje måten å bearbeide dette på er å skrive ned det lille du husker. Hvis det dukker opp noe mer senere, kan du føye det til det andre. Det er ikke sikkert du trenger å huske alle detaljene, jeg mener, det er ikke nødvendigvis det som skjedde fra A til Å som er viktig. Det som er viktig, er at du etter hvert klarer å forsone deg med vissheten om at noe har skjedd.

Det er mange som er i samme båt som deg, som rett og slett ikke husker hva som har skjedd i detalj. Noen har opplevd så mange overgrep at de ikke klare å skille enkelthandlinger fra hverandre, det er bare en tåke av noe som er smertefullt å vite har skjedd. Andre har opplevd et eneste overgrep, og har fortrengt alt som skjedde.

Jeg vet at noen har forsøkt å gå til hypnose for å forsøke å finne ut hva som skjedde, men dette har jeg ingen erfaring med, og kan hverken anbefale eller ei.

Prøv å sette deg ned og tenk grundig igjennom hvorfor det betyr så mye for deg å huske mer. Vil du ha det så mye bedre da egentlig?

At familien din er rasende er kvalmende å høre. Det betyr at du ikke må bruke kreftene dine på å forsøke å overbevise eller please dem. Bruk heller kreftene på deg selv. På å akseptere deg selv som den du er med de opplevelsene du har i ryggsekken din, og hent styrke og støtte fra mannen din og andre du stoler på!

Varm klem fra Grete :-)