30.000 uføre i året

[Gjest ColdDark]

Ser ut som Doktoronline vil oppleve en strøm av nye brukere fremover.

http://e24.no/makro-og-politikk/article3301238.ece

[Gjest balansekunstneren]

Man må også ta i betrakning den store eldrebølgen som kommer nå. Det er ikke nødvendigvis slik at det er de unge som står for det største tallet i uførhet. Det kan også være eldre som nærmer seg pensjonsalder, og blir uføretrygdet frem til da.

[FGT]

Hvis ikke de fleste trygdede har noe annet å fulle tiden med, en å være på Dol, da forstår jeg resonomentet ditt.

[signaturløs]

Man må også ta i betrakning den store eldrebølgen som kommer nå. Det er ikke nødvendigvis slik at det er de unge som står for det største tallet i uførhet. Det kan også være eldre som nærmer seg pensjonsalder, og blir uføretrygdet frem til da.

Der tror jeg du har et godt poeng!

Jeg også vil tro det er flest eldre og kranke med kort tid igjen til pensjonsalderen som blir uføretrygdet nå. Vanlige unge mennesker får ikke uføretrygd så enkelt lenger. Og hvis de får, er det som regel bare midlertidig. Man må være alvorlig syk i dag for å få varig ufør dersom man er ung.

Så det å få uføretrygd er ikke så lett som folk tror! Derfor blir jeg irritert på folk som mener at uføre er late, samfunnssnyltere, etc. De hadde nemlig ikke fått trygd dersom de ikke trengte den!

[Gjest dårlig arbeidsmoral]

Der tror jeg du har et godt poeng!

Jeg også vil tro det er flest eldre og kranke med kort tid igjen til pensjonsalderen som blir uføretrygdet nå. Vanlige unge mennesker får ikke uføretrygd så enkelt lenger. Og hvis de får, er det som regel bare midlertidig. Man må være alvorlig syk i dag for å få varig ufør dersom man er ung.

Så det å få uføretrygd er ikke så lett som folk tror! Derfor blir jeg irritert på folk som mener at uføre er late, samfunnssnyltere, etc. De hadde nemlig ikke fått trygd dersom de ikke trengte den!

Jeg er ikke enig i at det ikke er lett å bli trygdet i dag.

Men jeg tror det er veldig avhengig av hvilket NAV-kontoro og hvilken saksbehandler man får.

Jeg vet om flere, deriblant min eksmann som har fått trygd og omskolering/utdanning på statens regning, ved rett og slett å konstruere psykdom og sykdom og har nå klart å bli varig trygdet. Med dette har han fått slettet studiegjeld, bidragsgjeld, fått dekket tannlege og fått en flott udannelse.

Så startet han eget firma i samboerens navn og lever i godt.

Han er på ingen måte syk, bare veldig utspekulert.

Han har også klart å unndratt seg fengselsstraff ved å "fake" psykisk sykdom. Noen har rett og slett gullhår i rævva.

Jeg har en venninne, ikke så god venninne nå naturlig nok. Hun er også trygdet og er nå på vei til å få dekket utdannelse.

Hun er av den typen som får alle sykdommer, springer til legen for et lite stikk i fingeren eller antydning til rennende nese. Hun er vel syk 20 av 30 dager i mnd.

Hun er ikke syk, men gjemmer seg bak sykdom for å slippe å gjøre noe. Hun er dønn lat og bruker ethvert påskudd for å slippe å gjøre noe som krever et snev av egeninnsats.

Jeg er sikker på at hvis de hadde tatt fra henne pengene, hadde hun vært ute i arbeid nokså raskt. Vi bor i et område for det finnes massevis av jobber og envher som er arbeidsledig i dette området er det pga av latskap. Det tør jeg påstå.

Er man ordentlig syk så skal man selvfølgelig få hjelp. Men terskelen for hva som er for sykt til å jobbe, er latterlig lav for veldig mange.

Jeg er født på 70-tallet. Og jeg bitt meg merke i på generell basis at de som er på min alder eller yngre har markant dårligere arbeidsmoral enn eldre generasjoner. Ansvarsfølelse, holdninger til punktlighet er generelt dårligere. Å stå på litt ekstra i vanskelige perioder blir bare møtt med motkrav.

Det skal tilrettelegges opp og ned i mente, det kreves over en lav sko, men samtidig skal det ytes minst mulig.

Vi leier inn personell nå før vi ansetter. Mange av disse har mer fravær i løpet av de 2-3 første mnd enn det jeg har hatt som enslig mor til 3 i løpet av de siste 5 år.

Enten er jeg unik i så måte, ellers så har vi bare vært meget uheldig. Men disse kan iallefall glemme å få fast jobb hos oss.

Når vi konfronterer de, har de liten forståelse og ser ikke selv at å være så upålitelig faktisk går utover oss andre.

Husker i min tid som vikar. Jeg turte ikke være borte fra jobb før det hadde gått lang tid, var så opptatt av å gjøre et godt inntrykk, nettopp for at de skulle ansette meg. Å måtte være borte fra jobb var nesten som krise å regne. Og private ting var iallefall utelukket i arbeidstiden, og om så var ble det jobbet inn igjen.

Slike ting er mer eller mindre fraværende i disse dager.

Jeg opplever det slik at folk er mye mer lempelig med slike ting idag. Jeg hører daglig de merkeligste grunner for fravær fra jobb.

Jeg er kanskje en ekstrem variant, men jeg jobber 50-70 timer overtid pr. måned i tillegg til at jeg er 100% alene med 3 barn.

Ikke en ideel situasjon akkurat, men jeg er avhengig av å jobbe så mye for å kunne klare meg økonomisk.

Det er hardt og jeg er sliten. Jeg har gått på jobb til tross for ekstrem tannverk, lungebetennelse, brukket fot, samme dag som jeg tok en abort.

Kjenner ikke mange som ville gjort det samme, men min far ville gjort det og det er nok derfra jeg også har fått innprentet min arbeidsmoral.

Man tåler det man må tåle i stor grad, hvis man vet at man nå.

Jeg er sikker på at om vi ikke hadde hatt et slik god velferdsordning her til lands, så ville sykefraværet gått markant ned.

Jeg sliter delvis selv også med sosial angst, jeg har issues jeg sliter med og er deprimert. Dette forsterkes veldig i f.eks ferier over lengre perioder. Jeg har derfor stor tro på å holde seg aktiv og opptatt med andre sysler, slik at fokuset blir flyttet vekk fra dette og man blir mindre opptatt av å "dyrke" sykdommen.

[Gjest Megler Smekk]

Jeg er ikke enig i at det ikke er lett å bli trygdet i dag.

Men jeg tror det er veldig avhengig av hvilket NAV-kontoro og hvilken saksbehandler man får.

Jeg vet om flere, deriblant min eksmann som har fått trygd og omskolering/utdanning på statens regning, ved rett og slett å konstruere psykdom og sykdom og har nå klart å bli varig trygdet. Med dette har han fått slettet studiegjeld, bidragsgjeld, fått dekket tannlege og fått en flott udannelse.

Så startet han eget firma i samboerens navn og lever i godt.

Han er på ingen måte syk, bare veldig utspekulert.

Han har også klart å unndratt seg fengselsstraff ved å "fake" psykisk sykdom. Noen har rett og slett gullhår i rævva.

Jeg har en venninne, ikke så god venninne nå naturlig nok. Hun er også trygdet og er nå på vei til å få dekket utdannelse.

Hun er av den typen som får alle sykdommer, springer til legen for et lite stikk i fingeren eller antydning til rennende nese. Hun er vel syk 20 av 30 dager i mnd.

Hun er ikke syk, men gjemmer seg bak sykdom for å slippe å gjøre noe. Hun er dønn lat og bruker ethvert påskudd for å slippe å gjøre noe som krever et snev av egeninnsats.

Jeg er sikker på at hvis de hadde tatt fra henne pengene, hadde hun vært ute i arbeid nokså raskt. Vi bor i et område for det finnes massevis av jobber og envher som er arbeidsledig i dette området er det pga av latskap. Det tør jeg påstå.

Er man ordentlig syk så skal man selvfølgelig få hjelp. Men terskelen for hva som er for sykt til å jobbe, er latterlig lav for veldig mange.

Jeg er født på 70-tallet. Og jeg bitt meg merke i på generell basis at de som er på min alder eller yngre har markant dårligere arbeidsmoral enn eldre generasjoner. Ansvarsfølelse, holdninger til punktlighet er generelt dårligere. Å stå på litt ekstra i vanskelige perioder blir bare møtt med motkrav.

Det skal tilrettelegges opp og ned i mente, det kreves over en lav sko, men samtidig skal det ytes minst mulig.

Vi leier inn personell nå før vi ansetter. Mange av disse har mer fravær i løpet av de 2-3 første mnd enn det jeg har hatt som enslig mor til 3 i løpet av de siste 5 år.

Enten er jeg unik i så måte, ellers så har vi bare vært meget uheldig. Men disse kan iallefall glemme å få fast jobb hos oss.

Når vi konfronterer de, har de liten forståelse og ser ikke selv at å være så upålitelig faktisk går utover oss andre.

Husker i min tid som vikar. Jeg turte ikke være borte fra jobb før det hadde gått lang tid, var så opptatt av å gjøre et godt inntrykk, nettopp for at de skulle ansette meg. Å måtte være borte fra jobb var nesten som krise å regne. Og private ting var iallefall utelukket i arbeidstiden, og om så var ble det jobbet inn igjen.

Slike ting er mer eller mindre fraværende i disse dager.

Jeg opplever det slik at folk er mye mer lempelig med slike ting idag. Jeg hører daglig de merkeligste grunner for fravær fra jobb.

Jeg er kanskje en ekstrem variant, men jeg jobber 50-70 timer overtid pr. måned i tillegg til at jeg er 100% alene med 3 barn.

Ikke en ideel situasjon akkurat, men jeg er avhengig av å jobbe så mye for å kunne klare meg økonomisk.

Det er hardt og jeg er sliten. Jeg har gått på jobb til tross for ekstrem tannverk, lungebetennelse, brukket fot, samme dag som jeg tok en abort.

Kjenner ikke mange som ville gjort det samme, men min far ville gjort det og det er nok derfra jeg også har fått innprentet min arbeidsmoral.

Man tåler det man må tåle i stor grad, hvis man vet at man nå.

Jeg er sikker på at om vi ikke hadde hatt et slik god velferdsordning her til lands, så ville sykefraværet gått markant ned.

Jeg sliter delvis selv også med sosial angst, jeg har issues jeg sliter med og er deprimert. Dette forsterkes veldig i f.eks ferier over lengre perioder. Jeg har derfor stor tro på å holde seg aktiv og opptatt med andre sysler, slik at fokuset blir flyttet vekk fra dette og man blir mindre opptatt av å "dyrke" sykdommen.

Dette er ren snylting, og viser bare at hele trygdesystemet må strammes krafig opp. Dagens system er ikke bærekraftig. Enten må det bli vanskeligere å få trygd, eller så må satsene ned. Sykefraværet må også tas på alvor. Forvent derfor innføring av karensdager, og andre innstramminger. Det blir ikke lett å faktisk være syk i fremtiden.

[Gjest ColdDark]

Dette er ren snylting, og viser bare at hele trygdesystemet må strammes krafig opp. Dagens system er ikke bærekraftig. Enten må det bli vanskeligere å få trygd, eller så må satsene ned. Sykefraværet må også tas på alvor. Forvent derfor innføring av karensdager, og andre innstramminger. Det blir ikke lett å faktisk være syk i fremtiden.

Man skal være svært forsiktig med å stramme inn. De som trenger uføretrygd har krav på det. Jeg er enig i at innvandrere burde sperres ute fra å motta trygd, men hvite nordmenn burde ikke fratas det!

[Gjest YotoHama]

Man skal være svært forsiktig med å stramme inn. De som trenger uføretrygd har krav på det. Jeg er enig i at innvandrere burde sperres ute fra å motta trygd, men hvite nordmenn burde ikke fratas det!

Dummeste jeg har hørt din udugelige rasist....

[Gjest ColdDark]

Dummeste jeg har hørt din udugelige rasist....

Så innvadrer som er skadet pga. krigshandlinger i landet de kommer fra burde få uføretrygd? Vi kan ikke redde hele verden, vi må være onde, og sprerre ute de som ikke kan tilføre landet vårt kunnskap!

[signaturløs]

Jeg er ikke enig i at det ikke er lett å bli trygdet i dag.

Men jeg tror det er veldig avhengig av hvilket NAV-kontoro og hvilken saksbehandler man får.

Jeg vet om flere, deriblant min eksmann som har fått trygd og omskolering/utdanning på statens regning, ved rett og slett å konstruere psykdom og sykdom og har nå klart å bli varig trygdet. Med dette har han fått slettet studiegjeld, bidragsgjeld, fått dekket tannlege og fått en flott udannelse.

Så startet han eget firma i samboerens navn og lever i godt.

Han er på ingen måte syk, bare veldig utspekulert.

Han har også klart å unndratt seg fengselsstraff ved å "fake" psykisk sykdom. Noen har rett og slett gullhår i rævva.

Jeg har en venninne, ikke så god venninne nå naturlig nok. Hun er også trygdet og er nå på vei til å få dekket utdannelse.

Hun er av den typen som får alle sykdommer, springer til legen for et lite stikk i fingeren eller antydning til rennende nese. Hun er vel syk 20 av 30 dager i mnd.

Hun er ikke syk, men gjemmer seg bak sykdom for å slippe å gjøre noe. Hun er dønn lat og bruker ethvert påskudd for å slippe å gjøre noe som krever et snev av egeninnsats.

Jeg er sikker på at hvis de hadde tatt fra henne pengene, hadde hun vært ute i arbeid nokså raskt. Vi bor i et område for det finnes massevis av jobber og envher som er arbeidsledig i dette området er det pga av latskap. Det tør jeg påstå.

Er man ordentlig syk så skal man selvfølgelig få hjelp. Men terskelen for hva som er for sykt til å jobbe, er latterlig lav for veldig mange.

Jeg er født på 70-tallet. Og jeg bitt meg merke i på generell basis at de som er på min alder eller yngre har markant dårligere arbeidsmoral enn eldre generasjoner. Ansvarsfølelse, holdninger til punktlighet er generelt dårligere. Å stå på litt ekstra i vanskelige perioder blir bare møtt med motkrav.

Det skal tilrettelegges opp og ned i mente, det kreves over en lav sko, men samtidig skal det ytes minst mulig.

Vi leier inn personell nå før vi ansetter. Mange av disse har mer fravær i løpet av de 2-3 første mnd enn det jeg har hatt som enslig mor til 3 i løpet av de siste 5 år.

Enten er jeg unik i så måte, ellers så har vi bare vært meget uheldig. Men disse kan iallefall glemme å få fast jobb hos oss.

Når vi konfronterer de, har de liten forståelse og ser ikke selv at å være så upålitelig faktisk går utover oss andre.

Husker i min tid som vikar. Jeg turte ikke være borte fra jobb før det hadde gått lang tid, var så opptatt av å gjøre et godt inntrykk, nettopp for at de skulle ansette meg. Å måtte være borte fra jobb var nesten som krise å regne. Og private ting var iallefall utelukket i arbeidstiden, og om så var ble det jobbet inn igjen.

Slike ting er mer eller mindre fraværende i disse dager.

Jeg opplever det slik at folk er mye mer lempelig med slike ting idag. Jeg hører daglig de merkeligste grunner for fravær fra jobb.

Jeg er kanskje en ekstrem variant, men jeg jobber 50-70 timer overtid pr. måned i tillegg til at jeg er 100% alene med 3 barn.

Ikke en ideel situasjon akkurat, men jeg er avhengig av å jobbe så mye for å kunne klare meg økonomisk.

Det er hardt og jeg er sliten. Jeg har gått på jobb til tross for ekstrem tannverk, lungebetennelse, brukket fot, samme dag som jeg tok en abort.

Kjenner ikke mange som ville gjort det samme, men min far ville gjort det og det er nok derfra jeg også har fått innprentet min arbeidsmoral.

Man tåler det man må tåle i stor grad, hvis man vet at man nå.

Jeg er sikker på at om vi ikke hadde hatt et slik god velferdsordning her til lands, så ville sykefraværet gått markant ned.

Jeg sliter delvis selv også med sosial angst, jeg har issues jeg sliter med og er deprimert. Dette forsterkes veldig i f.eks ferier over lengre perioder. Jeg har derfor stor tro på å holde seg aktiv og opptatt med andre sysler, slik at fokuset blir flyttet vekk fra dette og man blir mindre opptatt av å "dyrke" sykdommen.

Orket ikke å lese alt du skrev, men jeg bet meg merke i dette:

''Hun er ikke syk, men gjemmer seg bak sykdom for å slippe å gjøre noe. Hun er dønn lat og bruker ethvert påskudd for å slippe å gjøre noe som krever et snev av egeninnsats.''

Min mening er at om en person oppfører seg slik du beskriver her, så _er_ vedkommende syk! Psykisk.

[signaturløs]

Så innvadrer som er skadet pga. krigshandlinger i landet de kommer fra burde få uføretrygd? Vi kan ikke redde hele verden, vi må være onde, og sprerre ute de som ikke kan tilføre landet vårt kunnskap!

Er igrunnen litt enig med deg, ColdDark. Jeg tror det er alle disse innvandrerne som har "ødelagt" trygdesystemet vårt. Faktisk.

[signaturløs]

Er igrunnen litt enig med deg, ColdDark. Jeg tror det er alle disse innvandrerne som har "ødelagt" trygdesystemet vårt. Faktisk.

Og selvfølgelig alle de som jukser og faker til seg trygd, men som ikke har krav på det. Det gjelder både etnisk norske og innvandrere. Synd at slike mennesker skal ødelegge for alle de andre som virkelig trenger det.

Men helt ærlig, så tror jeg ikke det er så lett å jukse. Det finnes lister over alvorlig sykdom som gir rett på trygd, og det må i tillegg dokumenteres godt at man lider betraktelig av å ha disse sykdommene. Har man ikke dokumentasjon, ingen trygd.

Men som "dårlig arbeidsmoral" sier noe om, så er det nok stor forskjell på saksbehandlerne og fylkeslegene rundt omkring. Noen er strenge og følger reglene slavisk. Andre åpner opp for det "skjønn", som jo er veldig subjektivt.

[Gjest Megler Smekk]

Orket ikke å lese alt du skrev, men jeg bet meg merke i dette:

''Hun er ikke syk, men gjemmer seg bak sykdom for å slippe å gjøre noe. Hun er dønn lat og bruker ethvert påskudd for å slippe å gjøre noe som krever et snev av egeninnsats.''

Min mening er at om en person oppfører seg slik du beskriver her, så _er_ vedkommende syk! Psykisk.

Ærlig talt. Man er ikke "syk" fordi man er lat!

[signaturløs]

Ærlig talt. Man er ikke "syk" fordi man er lat!

Nei, det skjønner jeg. Men er det så friskt å være lat, da? Trodde det da lå noe bak denne latheten som er av mer alvorlig karakter. Altså mener jeg at lathet er et symptom på en bakenforliggende mental sykdom. Men jeg er da ingen lege! :-)

[Gjest ruski]

Jeg er ikke enig i at det ikke er lett å bli trygdet i dag.

Men jeg tror det er veldig avhengig av hvilket NAV-kontoro og hvilken saksbehandler man får.

Jeg vet om flere, deriblant min eksmann som har fått trygd og omskolering/utdanning på statens regning, ved rett og slett å konstruere psykdom og sykdom og har nå klart å bli varig trygdet. Med dette har han fått slettet studiegjeld, bidragsgjeld, fått dekket tannlege og fått en flott udannelse.

Så startet han eget firma i samboerens navn og lever i godt.

Han er på ingen måte syk, bare veldig utspekulert.

Han har også klart å unndratt seg fengselsstraff ved å "fake" psykisk sykdom. Noen har rett og slett gullhår i rævva.

Jeg har en venninne, ikke så god venninne nå naturlig nok. Hun er også trygdet og er nå på vei til å få dekket utdannelse.

Hun er av den typen som får alle sykdommer, springer til legen for et lite stikk i fingeren eller antydning til rennende nese. Hun er vel syk 20 av 30 dager i mnd.

Hun er ikke syk, men gjemmer seg bak sykdom for å slippe å gjøre noe. Hun er dønn lat og bruker ethvert påskudd for å slippe å gjøre noe som krever et snev av egeninnsats.

Jeg er sikker på at hvis de hadde tatt fra henne pengene, hadde hun vært ute i arbeid nokså raskt. Vi bor i et område for det finnes massevis av jobber og envher som er arbeidsledig i dette området er det pga av latskap. Det tør jeg påstå.

Er man ordentlig syk så skal man selvfølgelig få hjelp. Men terskelen for hva som er for sykt til å jobbe, er latterlig lav for veldig mange.

Jeg er født på 70-tallet. Og jeg bitt meg merke i på generell basis at de som er på min alder eller yngre har markant dårligere arbeidsmoral enn eldre generasjoner. Ansvarsfølelse, holdninger til punktlighet er generelt dårligere. Å stå på litt ekstra i vanskelige perioder blir bare møtt med motkrav.

Det skal tilrettelegges opp og ned i mente, det kreves over en lav sko, men samtidig skal det ytes minst mulig.

Vi leier inn personell nå før vi ansetter. Mange av disse har mer fravær i løpet av de 2-3 første mnd enn det jeg har hatt som enslig mor til 3 i løpet av de siste 5 år.

Enten er jeg unik i så måte, ellers så har vi bare vært meget uheldig. Men disse kan iallefall glemme å få fast jobb hos oss.

Når vi konfronterer de, har de liten forståelse og ser ikke selv at å være så upålitelig faktisk går utover oss andre.

Husker i min tid som vikar. Jeg turte ikke være borte fra jobb før det hadde gått lang tid, var så opptatt av å gjøre et godt inntrykk, nettopp for at de skulle ansette meg. Å måtte være borte fra jobb var nesten som krise å regne. Og private ting var iallefall utelukket i arbeidstiden, og om så var ble det jobbet inn igjen.

Slike ting er mer eller mindre fraværende i disse dager.

Jeg opplever det slik at folk er mye mer lempelig med slike ting idag. Jeg hører daglig de merkeligste grunner for fravær fra jobb.

Jeg er kanskje en ekstrem variant, men jeg jobber 50-70 timer overtid pr. måned i tillegg til at jeg er 100% alene med 3 barn.

Ikke en ideel situasjon akkurat, men jeg er avhengig av å jobbe så mye for å kunne klare meg økonomisk.

Det er hardt og jeg er sliten. Jeg har gått på jobb til tross for ekstrem tannverk, lungebetennelse, brukket fot, samme dag som jeg tok en abort.

Kjenner ikke mange som ville gjort det samme, men min far ville gjort det og det er nok derfra jeg også har fått innprentet min arbeidsmoral.

Man tåler det man må tåle i stor grad, hvis man vet at man nå.

Jeg er sikker på at om vi ikke hadde hatt et slik god velferdsordning her til lands, så ville sykefraværet gått markant ned.

Jeg sliter delvis selv også med sosial angst, jeg har issues jeg sliter med og er deprimert. Dette forsterkes veldig i f.eks ferier over lengre perioder. Jeg har derfor stor tro på å holde seg aktiv og opptatt med andre sysler, slik at fokuset blir flyttet vekk fra dette og man blir mindre opptatt av å "dyrke" sykdommen.

Dette var godt skrevet, og du peker på holdninger og trekk ved samfunnet vårt som gjør meg bekymret. Gjennom jobben min kommer jeg i kontakt med mange som ikke er i jobb, og jeg har observert overraskende mye av det du skriver om. Tenk om den enorme arbeidsinnsatsen og energien som mobiliseres når det er snakk om å skaffe seg uføretrygd heller ble brukt på noe mer konstuktivt! Jeg er sikkert på at en stor del av disse menneskene kunne jobbet hvis de bare gadd.

[signaturløs]

Jeg er ikke enig i at det ikke er lett å bli trygdet i dag.

Men jeg tror det er veldig avhengig av hvilket NAV-kontoro og hvilken saksbehandler man får.

Jeg vet om flere, deriblant min eksmann som har fått trygd og omskolering/utdanning på statens regning, ved rett og slett å konstruere psykdom og sykdom og har nå klart å bli varig trygdet. Med dette har han fått slettet studiegjeld, bidragsgjeld, fått dekket tannlege og fått en flott udannelse.

Så startet han eget firma i samboerens navn og lever i godt.

Han er på ingen måte syk, bare veldig utspekulert.

Han har også klart å unndratt seg fengselsstraff ved å "fake" psykisk sykdom. Noen har rett og slett gullhår i rævva.

Jeg har en venninne, ikke så god venninne nå naturlig nok. Hun er også trygdet og er nå på vei til å få dekket utdannelse.

Hun er av den typen som får alle sykdommer, springer til legen for et lite stikk i fingeren eller antydning til rennende nese. Hun er vel syk 20 av 30 dager i mnd.

Hun er ikke syk, men gjemmer seg bak sykdom for å slippe å gjøre noe. Hun er dønn lat og bruker ethvert påskudd for å slippe å gjøre noe som krever et snev av egeninnsats.

Jeg er sikker på at hvis de hadde tatt fra henne pengene, hadde hun vært ute i arbeid nokså raskt. Vi bor i et område for det finnes massevis av jobber og envher som er arbeidsledig i dette området er det pga av latskap. Det tør jeg påstå.

Er man ordentlig syk så skal man selvfølgelig få hjelp. Men terskelen for hva som er for sykt til å jobbe, er latterlig lav for veldig mange.

Jeg er født på 70-tallet. Og jeg bitt meg merke i på generell basis at de som er på min alder eller yngre har markant dårligere arbeidsmoral enn eldre generasjoner. Ansvarsfølelse, holdninger til punktlighet er generelt dårligere. Å stå på litt ekstra i vanskelige perioder blir bare møtt med motkrav.

Det skal tilrettelegges opp og ned i mente, det kreves over en lav sko, men samtidig skal det ytes minst mulig.

Vi leier inn personell nå før vi ansetter. Mange av disse har mer fravær i løpet av de 2-3 første mnd enn det jeg har hatt som enslig mor til 3 i løpet av de siste 5 år.

Enten er jeg unik i så måte, ellers så har vi bare vært meget uheldig. Men disse kan iallefall glemme å få fast jobb hos oss.

Når vi konfronterer de, har de liten forståelse og ser ikke selv at å være så upålitelig faktisk går utover oss andre.

Husker i min tid som vikar. Jeg turte ikke være borte fra jobb før det hadde gått lang tid, var så opptatt av å gjøre et godt inntrykk, nettopp for at de skulle ansette meg. Å måtte være borte fra jobb var nesten som krise å regne. Og private ting var iallefall utelukket i arbeidstiden, og om så var ble det jobbet inn igjen.

Slike ting er mer eller mindre fraværende i disse dager.

Jeg opplever det slik at folk er mye mer lempelig med slike ting idag. Jeg hører daglig de merkeligste grunner for fravær fra jobb.

Jeg er kanskje en ekstrem variant, men jeg jobber 50-70 timer overtid pr. måned i tillegg til at jeg er 100% alene med 3 barn.

Ikke en ideel situasjon akkurat, men jeg er avhengig av å jobbe så mye for å kunne klare meg økonomisk.

Det er hardt og jeg er sliten. Jeg har gått på jobb til tross for ekstrem tannverk, lungebetennelse, brukket fot, samme dag som jeg tok en abort.

Kjenner ikke mange som ville gjort det samme, men min far ville gjort det og det er nok derfra jeg også har fått innprentet min arbeidsmoral.

Man tåler det man må tåle i stor grad, hvis man vet at man nå.

Jeg er sikker på at om vi ikke hadde hatt et slik god velferdsordning her til lands, så ville sykefraværet gått markant ned.

Jeg sliter delvis selv også med sosial angst, jeg har issues jeg sliter med og er deprimert. Dette forsterkes veldig i f.eks ferier over lengre perioder. Jeg har derfor stor tro på å holde seg aktiv og opptatt med andre sysler, slik at fokuset blir flyttet vekk fra dette og man blir mindre opptatt av å "dyrke" sykdommen.

''Jeg vet om flere, deriblant min eksmann som har fått trygd og omskolering/utdanning på statens regning, ved rett og slett å konstruere psykdom og sykdom og har nå klart å bli varig trygdet.''

Hvordan i all verden går det an å konstruere psykdom og sykdom???

Her jeg bor kreves det GOD dokumentajon på begge deler. Har man ingen dokumentasjon, ja, da har man heller ingen sykdom som gir rett på trygd.

[Gjest Megler Smekk]

Nei, det skjønner jeg. Men er det så friskt å være lat, da? Trodde det da lå noe bak denne latheten som er av mer alvorlig karakter. Altså mener jeg at lathet er et symptom på en bakenforliggende mental sykdom. Men jeg er da ingen lege! :-)

''Men er det så friskt å være lat, da?''

Det er mange (umodne?) som finner det mer fristene å bare gjøre det som føles lystbetont for dem selv uten tanke på fremtiden (og andre). Da er man lat. Men ikke (p)syk.

[signaturløs]

''Men er det så friskt å være lat, da?''

Det er mange (umodne?) som finner det mer fristene å bare gjøre det som føles lystbetont for dem selv uten tanke på fremtiden (og andre). Da er man lat. Men ikke (p)syk.

Da tror jeg man har en personlighetsforstyrrelse, ergo er man (p)syk.

[Gjest Megler Smekk]

Da tror jeg man har en personlighetsforstyrrelse, ergo er man (p)syk.

Det går ann å ta seg sammen også. Hadde man stoppet trygden er det nok veldig mange som plutselig hadde orket å jobbe (altså de late).

[Mary Poppins]

Da tror jeg man har en personlighetsforstyrrelse, ergo er man (p)syk.

Du kan da ikke mene at alle late mennesker er psyke? Noen er rett og slett late uten at man må dra inn mental helse inn i bildet.