ikke angst men introvert?

[Gjest slitenavhelgen]

Jeg har gått i gruppeterapi mot angst, men jeg kjente meg aldri igjen i de fysiske plagene ved angst. Plagene mine er at jeg blir utmattet av mye sosial omgang. Jeg sitter ikke og tenker hva andre synes om meg eller sånt, det bryr jeg meg ikke så mye om lenger. Men jeg sliter enda med at når jeg er for mye blandt folk blir jeg utmattet. Det er et problem siden jeg har en jobb der jeg omgåes mange mennesker. Hvis det er noe på kveldstid som møter etc, så blir jeg totalt utmattet. Jeg kom tilfeldigvis over en blogg der det sto noe om introvert personlighet. Kjente meg godt igjen i det som var beskrevet. For jeg liker å være sammen med folk, jeg blir bare så veldig sliten hvis det blir for mye av det. Men hvordan skal jeg kunne klare å leve uten å bli helt utmattet? Jeg vil unngå sykemeldinger for jeg er jo frisk. Men jeg kan bli helt energiløs hvis jeg ikke får hentet meg inn.

[Maximia]

Jeg har også en veldig inadvent personlighet, der jeg trives best å være alene. Jeg har en jobb, men føler at den sosiale omgangen jeg har på jobb er nok. Jeg har alltid hatt en god venninne som jeg pleier kontakten med. Jeg lever livet mitt slik jeg ønsker uten å føle "skam". Jeg har vært flau over at jeg ikke har kunne skilte med masse venner og bekjente. Sannheten er at jeg er utrolig lite kontaktsøkende mot andre mennesker, men har vært opptatt av at andre sikkert reagerer på det.

Prøv å sett grenser rundt deg, slik at du får leve livet ditt slik du ønsker og ikke blir syk av det.

[Gjest Niccola]

Kanskje du "bare" er ekstra sensitiv som type?

http://www.hsperson.com/pages/test.htm

[Gjest slitenavhelgen]

Jeg har også en veldig inadvent personlighet, der jeg trives best å være alene. Jeg har en jobb, men føler at den sosiale omgangen jeg har på jobb er nok. Jeg har alltid hatt en god venninne som jeg pleier kontakten med. Jeg lever livet mitt slik jeg ønsker uten å føle "skam". Jeg har vært flau over at jeg ikke har kunne skilte med masse venner og bekjente. Sannheten er at jeg er utrolig lite kontaktsøkende mot andre mennesker, men har vært opptatt av at andre sikkert reagerer på det.

Prøv å sett grenser rundt deg, slik at du får leve livet ditt slik du ønsker og ikke blir syk av det.

Jeg har også skamfølelse av å ikke ha mange venner og bekjente, men jeg er også lite kontaktsøkende. Det har nok med at jeg er skjenert og rolig person men ikke bare. Når jeg tenker etter, så orker jeg ikke være så sosial. Jeg har nok med jobb, mann og barn. Men når det er sagt så har jeg hatt problemer en periode da jeg var sykemeldt fordi jeg følte meg så ensom.. Akkurat da kunne jeg trengt noen. Sånn det er nå føler jeg at det sosiale er overveldene, selv om jeg kun er med på det jeg må, så er det slik at jeg føler meg utslitt og kjenner behov for tid alene. men det er ikke mulighet for det. Jeg gruer meg til å gå på jobb og treffe masse folk. Men samtidig, så trives jeg jo med arbeidsoppgavene. I lunchen kjenner jeg at det hadde vært deilig å legge seg nedpå eller ta en tur ut for meg selv, men da blir man jo sett på som rar. Men det å sitte i lunchen og skravle med masse folk, det hjelper ikke meg å hente meg inn sånn det vel er ment at en pause skal gjøre. Kan jeg være i feil jobb? Hvor kan man få yrkesveiledning som også baserer seg på personlighet? Jeg opplevde den yrkesveiledningen jeg fikk på skolen som elendig, der de kun baserte seg på interesser og karakterer. Jeg har tatt en utdannelse som jeg selv føler er helt feil med tanke på min personlighet.

[Maximia]

Jeg har også skamfølelse av å ikke ha mange venner og bekjente, men jeg er også lite kontaktsøkende. Det har nok med at jeg er skjenert og rolig person men ikke bare. Når jeg tenker etter, så orker jeg ikke være så sosial. Jeg har nok med jobb, mann og barn. Men når det er sagt så har jeg hatt problemer en periode da jeg var sykemeldt fordi jeg følte meg så ensom.. Akkurat da kunne jeg trengt noen. Sånn det er nå føler jeg at det sosiale er overveldene, selv om jeg kun er med på det jeg må, så er det slik at jeg føler meg utslitt og kjenner behov for tid alene. men det er ikke mulighet for det. Jeg gruer meg til å gå på jobb og treffe masse folk. Men samtidig, så trives jeg jo med arbeidsoppgavene. I lunchen kjenner jeg at det hadde vært deilig å legge seg nedpå eller ta en tur ut for meg selv, men da blir man jo sett på som rar. Men det å sitte i lunchen og skravle med masse folk, det hjelper ikke meg å hente meg inn sånn det vel er ment at en pause skal gjøre. Kan jeg være i feil jobb? Hvor kan man få yrkesveiledning som også baserer seg på personlighet? Jeg opplevde den yrkesveiledningen jeg fikk på skolen som elendig, der de kun baserte seg på interesser og karakterer. Jeg har tatt en utdannelse som jeg selv føler er helt feil med tanke på min personlighet.

Hvem sier at du er rar om du tar deg en tur i lunsjen? Andre eller du selv.

[Gjest slitenavhelg]

Hvem sier at du er rar om du tar deg en tur i lunsjen? Andre eller du selv.

Jeg sier det. Det har vel noe med at arbeidsplassen min ligger ikke akkurat midt i sentrum og alle andre setter seg på pauserommet og skravler. Det er svært uvanlig å gå ut. Jeg er ikke akkurat den som har vært med så mye på sosiale greier etter jobb heller. Synes jeg er nok sammen med kollegaer på jobb jeg. men det er jo noe som andre mer sosiale folk synes er rart. Folk som trekker seg unna fellesskapet på den måten, ikke gir noe av seg selv. (Jeg smiler og prater med folk altså, er ikke heelt asosial, jeg bare lader batteriene på en annen måte) Min stilling går også ut på å være en utadvendt og sosial person. Jeg prøver så godt jeg kan å være dette, men jeg kjenner vel at det ikke ligger helt min person til å skravle slik med alt og alle. Smalltalk er ikke min sterke side.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Samfunnet i 2009 har definert at det sosiale og ekstroverte er idealet.

Tar en et oppgjør med dette og innretter fritiden sin etter sine egne ønsker, samt definerer introvert som like normalt og verdifult som ekstrovert, vil en ha det mye lettere og bedre med seg selv.

På jobb må en uansett legning ta på seg den væremåte som arbeidet krever.

Lykke til :-)

[Maximia]

Jeg sier det. Det har vel noe med at arbeidsplassen min ligger ikke akkurat midt i sentrum og alle andre setter seg på pauserommet og skravler. Det er svært uvanlig å gå ut. Jeg er ikke akkurat den som har vært med så mye på sosiale greier etter jobb heller. Synes jeg er nok sammen med kollegaer på jobb jeg. men det er jo noe som andre mer sosiale folk synes er rart. Folk som trekker seg unna fellesskapet på den måten, ikke gir noe av seg selv. (Jeg smiler og prater med folk altså, er ikke heelt asosial, jeg bare lader batteriene på en annen måte) Min stilling går også ut på å være en utadvendt og sosial person. Jeg prøver så godt jeg kan å være dette, men jeg kjenner vel at det ikke ligger helt min person til å skravle slik med alt og alle. Smalltalk er ikke min sterke side.

Jeg er utrolig dårlig på smalltalk. Det er ikke enkelt når man blir stilt ovenfor større "krav" en man er konfortabel med eller hva man skal kalle det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er utrolig dårlig på smalltalk. Det er ikke enkelt når man blir stilt ovenfor større "krav" en man er konfortabel med eller hva man skal kalle det.

Smalltalk kan læres. Det er en ferdighet som alle andre ferdigheter. Noen har bedre anlegg fra starten, men det er lærbart for de alle fleste.

[Gjest slitenavhelg]

Samfunnet i 2009 har definert at det sosiale og ekstroverte er idealet.

Tar en et oppgjør med dette og innretter fritiden sin etter sine egne ønsker, samt definerer introvert som like normalt og verdifult som ekstrovert, vil en ha det mye lettere og bedre med seg selv.

På jobb må en uansett legning ta på seg den væremåte som arbeidet krever.

Lykke til :-)

Selvfølgelig må en oppføre seg slik det forventes av en på jobb. Derfor lurer jeg på om jeg trenger å vurdere og jeg er i rett stilling. Ettersom jeg egentlig synes det er hyggelig å jobbe med mennesker så kan jeg nok jobbe litt med å tilrettelegge fritiden slik at jeg får ladet der. Det var bare en stor lettelse for meg å lese denne bloggen, og se at det går an å leve som introvert uten å føle seg mislykket. Skal prøve å jobbe med meg selv. Takker for svar!

[Maximia]

Samfunnet i 2009 har definert at det sosiale og ekstroverte er idealet.

Tar en et oppgjør med dette og innretter fritiden sin etter sine egne ønsker, samt definerer introvert som like normalt og verdifult som ekstrovert, vil en ha det mye lettere og bedre med seg selv.

På jobb må en uansett legning ta på seg den væremåte som arbeidet krever.

Lykke til :-)

Det er så sant som det er sagt, bare synd jeg rakk å bli 30 år før jeg skjønte at det ikke var noe galt med meg, men at det var personligheten min som gjorde med lite kontaktsøkende mot andre mennesker. Jeg har prøvd å skjule det på en måte. Jeg fungerer greit på jobben og prater normalt med kollegaer og brukere, men fritiden min vil jeg råde over selv. Nå nyter jeg livet i fulle drag, uten å føle skam.

[Gjest slitenavhelg]

Samfunnet i 2009 har definert at det sosiale og ekstroverte er idealet.

Tar en et oppgjør med dette og innretter fritiden sin etter sine egne ønsker, samt definerer introvert som like normalt og verdifult som ekstrovert, vil en ha det mye lettere og bedre med seg selv.

På jobb må en uansett legning ta på seg den væremåte som arbeidet krever.

Lykke til :-)

Det er vel svært få arbeidsplasser der det er ønskelig at man er innadvendt, så dette blir jo en egenskap som ikke er ønsket. Det er vanskelig å leve med, men er det mulig å gjøre noe med? Føler at det er slitsomt og vanskelig å ikke sammenlikne seg med idealet om å ha stort nettverk osv. Kan jeg noen gang bli utadvendt, eller må jeg inrette meg etter min egen personlighet slik den er?

[Gjest slitenavhelg]

Det er så sant som det er sagt, bare synd jeg rakk å bli 30 år før jeg skjønte at det ikke var noe galt med meg, men at det var personligheten min som gjorde med lite kontaktsøkende mot andre mennesker. Jeg har prøvd å skjule det på en måte. Jeg fungerer greit på jobben og prater normalt med kollegaer og brukere, men fritiden min vil jeg råde over selv. Nå nyter jeg livet i fulle drag, uten å føle skam.

Det høres fint ut. Jeg fungerer også godt i jobb egentlig. Jeg smiler og snakker med kollegaer og mennesker jeg omgåes i jobben. Merker bare at jeg blir sliten av det. Blir mer sliten enn andre blir etter en arbeidsdag. Får behov for ro og tid for meg selv. Fint å høre at du lever slik det passer deg og at det går an å leve på denne måten og ha det bra, og uten å skamme seg.

[Maximia]

Det høres fint ut. Jeg fungerer også godt i jobb egentlig. Jeg smiler og snakker med kollegaer og mennesker jeg omgåes i jobben. Merker bare at jeg blir sliten av det. Blir mer sliten enn andre blir etter en arbeidsdag. Får behov for ro og tid for meg selv. Fint å høre at du lever slik det passer deg og at det går an å leve på denne måten og ha det bra, og uten å skamme seg.

Jeg var inne på en datingside der det også er en diskusjonsside. Der laget jeg et innlegg om det å være inntrovert og hvor viktig det var for meg å finne en partner som var utadvent for fremtidige barns skyld. Jeg ønsket ikke at barna mine skulle bli som meg. Jeg fikk så mye flotte svar fra mennesker som var som meg. Man føler seg jo som et utskudd, fordi det er så fokus i samfunnet vårt på å være sosial, kontaktsøkende og ha 100 jern i ilden samtidig.

Jeg prøvde å finne innlegget der, men klarte ikke.

[Gjest GA]

Hvis du leser engelsk finnes det bøker der det står mange tips. Jeg har akkurat lest en som heter "Hidden Gifts of the Introverted Child", og fant mye som passet både på dattera mi, meg selv og moren min.

Forfatteren har skrevet en bok om voksne også:

http://www.theintrovertadvantage.com/advantage.html

For å overleve må man bare ta seg pauser for å hente seg inn igjen. Mens andre lader batteriene ved å være sammen, lader vi batteriene ved å være alene. Da må vi bare ta oss tid til det, og ikke bry seg om hva andre tenker, for de vet ikke hva de snakker om.

Det er mange fordeler også: Vi er flinkere til å konsentrere oss, samarbeider bra-særlig en til en, har "høy moral" og en sterk "indre stemme"