Angst/depresjon, behandling, rehabilitering.

[Gjest ...ikke akkurat nå.]

Hva skal jeg gjøre framover, lurer jeg på. P.t. så føler jeg meg veldig fastlåst og rådvill. Her er litt av min historie: Jeg gikk fra juli måned inn i ett års rehabilitering etter å ha vært 100% sykemeldt i ett år. Før dette har jeg i mange år vært i jobb 60% med 40% ufør, jeg har også vært fulltidssykemeldt og på delvis rehabilitering tidligere. Har vært plaget med angst og depresjon siden slutten av 80-tallet, ekstra mye siden 2002. Jeg har prøvd selvhjelpsgrupper, psykomotorisk fysioterapi, kinesologi, tankefeltterapi. Jeg prøvde psykolog for noen år siden, men sluttet etter de innledende samtalene pga. forsøk på antasting. Nav vil at jeg skal prøve psykolog under rehabiliteringen nå. Det jeg lurer litt på er hva jeg nå skal gjøre, og om jeg evt. skal bytte fastlege. Fastlegen skrev i rehabiliteringssøknaden at behandling hos psykolog via samtaler på offentlig klinikk ville være tingen. Dette har jeg nå fått avslag på. Jeg har ikke hatt lyst å prøve på antidepressiva, da jeg er redd for bivirkninger (pilleangst) og for at disse bivirkningene uansett vil overstige det jeg pr. i dag har av angst. Jeg har blitt diagnostisert med dystymi, og så vidt jeg vet sier retningslinjene nå at man ikke skal behandle mild depresjon med antidepressiva. Må også tilføye at jeg personlig føler at jeg nå har prøvd og prøvd og prøvd i mange år. Prøvd å jobbe, jobbe mer, teste ut tilrettelegging på jobb, være positiv, ikke gi opp. Nå føler jeg det er nok. Jeg har prøvd nok, jeg har akseptert at jeg er syk, jeg har egentlig bare lyst å være i fred, slutte å jobbe, slutte å prøve. Heller bruke krefter på å konsentrere meg om å være hjemme og prøve å få hverdagen min til å gå greit. Sånn som det er nå, er det mer enn nok urfordring for meg. Forut for dette søkte jeg uføretrygd, men den ble avslått da nav mente jeg måtte prøve ut psykolog først. Jeg er usikker på om legen min følger meg godt nok opp i denne prosessen. Han har foreslått behandling som har blitt avvist. Samtidig går tiden, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. I tillegg føler jeg at han ikke kjenner situasjonen min (glemmer fra gang til gang), til tross for at jeg har vært pasient der i snart 20 år. Hva gjør jeg videre? Hva skal jeg gjøre framover i rehabiliteringsåret for å få forsøkt behandling for evt. å se om jeg blir bedre? Jeg føler at tiden går og at det ikke skjer noe. Samtidig er sykdommen min slik at jeg ikke akkurat har piff til å starte opp for mange ting på egenhånd. Jeg går ukentlig til psykomotorisk behandling, og har gjort det i 2-3 år. Jeg sørger for regelmessig aktivitet, frisk luft, godt kosthold, nok søvn – og har gjort dette i flere år. Dette ble sikkert litt rotete, men jeg håper jeg har fått med meg det meste. Still gjerne flere spørsmål. Jeg har veldig lyst å få noen innspill og tanker om min situasjon.

[Gjest ..ikke akkurat nå.]

Beklager, det var ikke mulig å få inn linjeskift da jeg skrev dette (gikk via: spør spesialister)

[Gjest et forslag!]

Beklager, det var ikke mulig å få inn linjeskift da jeg skrev dette (gikk via: spør spesialister)

kopier innlegget ditt og så del det opp i avsnitt

[Gjest Nytt, redigert innlegg.]

Hva skal jeg gjøre framover, lurer jeg på. P.t. så føler jeg meg veldig fastlåst og rådvill.

Her er litt av min historie: Jeg gikk fra juli måned inn i ett års rehabilitering etter å ha vært 100% sykemeldt i ett år. Før dette har jeg i mange år vært i jobb 60% med 40% ufør, jeg har også vært fulltidssykemeldt og på delvis rehabilitering tidligere. Har vært plaget med angst og depresjon siden slutten av 80-tallet, ekstra mye siden 2002.

Jeg har prøvd selvhjelpsgrupper, psykomotorisk fysioterapi, kinesologi, tankefeltterapi. Jeg prøvde psykolog for noen år siden, men sluttet etter de innledende samtalene pga. forsøk på antasting.

Nav vil at jeg skal prøve psykolog under rehabiliteringen nå.

Det jeg lurer litt på er hva jeg nå skal gjøre, og om jeg evt. skal bytte fastlege. Fastlegen skrev i rehabiliteringssøknaden at behandling hos psykolog via samtaler på offentlig klinikk ville være tingen. Dette har jeg nå fått avslag på.

Jeg har ikke hatt lyst å prøve på antidepressiva, da jeg er redd for bivirkninger (pilleangst) og for at disse bivirkningene uansett vil overstige det jeg pr. i dag har av angst. Jeg har blitt diagnostisert med dystymi, og så vidt jeg vet sier retningslinjene nå at man ikke skal behandle mild depresjon med antidepressiva.

Må også tilføye at jeg personlig føler at jeg nå har prøvd og prøvd og prøvd i mange år. Prøvd å jobbe, jobbe mer, teste ut tilrettelegging på jobb, være positiv, ikke gi opp. Nå føler jeg det er nok. Jeg har prøvd nok, jeg har akseptert at jeg er syk, jeg har egentlig bare lyst å være i fred, slutte å jobbe, slutte å prøve. Heller bruke krefter på å konsentrere meg om å være hjemme og prøve å få hverdagen min til å gå greit. Sånn som det er nå, er det mer enn nok urfordring for meg.

Forut for dette søkte jeg uføretrygd, men den ble avslått da nav mente jeg måtte prøve ut psykolog først.

Jeg er usikker på om legen min følger meg godt nok opp i denne prosessen. Han har foreslått behandling som har blitt avvist. Samtidig går tiden, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. I tillegg føler jeg at han ikke kjenner situasjonen min (glemmer fra gang til gang), til tross for at jeg har vært pasient der i snart 20 år.

Hva gjør jeg videre?

Hva skal jeg gjøre framover i rehabiliteringsåret for å få forsøkt behandling for evt. å se om jeg blir bedre?

Jeg føler at tiden går og at det ikke skjer noe. Samtidig er sykdommen min slik at jeg ikke akkurat har piff til å starte opp for mange ting på egenhånd. Jeg går ukentlig til psykomotorisk behandling, og har gjort det i 2-3 år. Jeg sørger for regelmessig aktivitet, frisk luft, godt kosthold, nok søvn – og har gjort dette i flere år.

Dette ble sikkert litt rotete, men jeg håper jeg har fått med meg det meste. Still gjerne flere spørsmål. Jeg har veldig lyst å få noen innspill og tanker om min situasjon.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva skal jeg gjøre framover, lurer jeg på. P.t. så føler jeg meg veldig fastlåst og rådvill.

Her er litt av min historie: Jeg gikk fra juli måned inn i ett års rehabilitering etter å ha vært 100% sykemeldt i ett år. Før dette har jeg i mange år vært i jobb 60% med 40% ufør, jeg har også vært fulltidssykemeldt og på delvis rehabilitering tidligere. Har vært plaget med angst og depresjon siden slutten av 80-tallet, ekstra mye siden 2002.

Jeg har prøvd selvhjelpsgrupper, psykomotorisk fysioterapi, kinesologi, tankefeltterapi. Jeg prøvde psykolog for noen år siden, men sluttet etter de innledende samtalene pga. forsøk på antasting.

Nav vil at jeg skal prøve psykolog under rehabiliteringen nå.

Det jeg lurer litt på er hva jeg nå skal gjøre, og om jeg evt. skal bytte fastlege. Fastlegen skrev i rehabiliteringssøknaden at behandling hos psykolog via samtaler på offentlig klinikk ville være tingen. Dette har jeg nå fått avslag på.

Jeg har ikke hatt lyst å prøve på antidepressiva, da jeg er redd for bivirkninger (pilleangst) og for at disse bivirkningene uansett vil overstige det jeg pr. i dag har av angst. Jeg har blitt diagnostisert med dystymi, og så vidt jeg vet sier retningslinjene nå at man ikke skal behandle mild depresjon med antidepressiva.

Må også tilføye at jeg personlig føler at jeg nå har prøvd og prøvd og prøvd i mange år. Prøvd å jobbe, jobbe mer, teste ut tilrettelegging på jobb, være positiv, ikke gi opp. Nå føler jeg det er nok. Jeg har prøvd nok, jeg har akseptert at jeg er syk, jeg har egentlig bare lyst å være i fred, slutte å jobbe, slutte å prøve. Heller bruke krefter på å konsentrere meg om å være hjemme og prøve å få hverdagen min til å gå greit. Sånn som det er nå, er det mer enn nok urfordring for meg.

Forut for dette søkte jeg uføretrygd, men den ble avslått da nav mente jeg måtte prøve ut psykolog først.

Jeg er usikker på om legen min følger meg godt nok opp i denne prosessen. Han har foreslått behandling som har blitt avvist. Samtidig går tiden, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. I tillegg føler jeg at han ikke kjenner situasjonen min (glemmer fra gang til gang), til tross for at jeg har vært pasient der i snart 20 år.

Hva gjør jeg videre?

Hva skal jeg gjøre framover i rehabiliteringsåret for å få forsøkt behandling for evt. å se om jeg blir bedre?

Jeg føler at tiden går og at det ikke skjer noe. Samtidig er sykdommen min slik at jeg ikke akkurat har piff til å starte opp for mange ting på egenhånd. Jeg går ukentlig til psykomotorisk behandling, og har gjort det i 2-3 år. Jeg sørger for regelmessig aktivitet, frisk luft, godt kosthold, nok søvn – og har gjort dette i flere år.

Dette ble sikkert litt rotete, men jeg håper jeg har fått med meg det meste. Still gjerne flere spørsmål. Jeg har veldig lyst å få noen innspill og tanker om min situasjon.

Du bør prøve det som er anbefalt behandling.

For dystymi er det antidepressive medisiner (som ikke er førstevalg ved _førstegangs_ mild depresjon).

For angsten din bør du prøve kognitiv terapi hos en kompetent psykolog.

[Gjest ...ikke akkurat nå.]

Du bør prøve det som er anbefalt behandling.

For dystymi er det antidepressive medisiner (som ikke er førstevalg ved _førstegangs_ mild depresjon).

For angsten din bør du prøve kognitiv terapi hos en kompetent psykolog.

Men hva med det at tiden går og intenting skjer i dette rehabiliteringsåret?

Hva med at legen min knapt nok husker hva jeg plages med?

Hvor "frisk" kan man forvente å bli etter 20 år? Når er det nok prøving?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men hva med det at tiden går og intenting skjer i dette rehabiliteringsåret?

Hva med at legen min knapt nok husker hva jeg plages med?

Hvor "frisk" kan man forvente å bli etter 20 år? Når er det nok prøving?

Men hva med det at tiden går og ingenting skjer i dette rehabiliteringsåret?

S: Det kan ikke jeg hjelpe deg med. Du kan påvirke det ved å si til fastlegen din at du vil prøve de to tiltakene jeg anbefalte.

Hva med at legen min knapt nok husker hva jeg plages med?

S: Det kan du ta opp med han. Han vil nok huske deg bedre om du ønsker og følger opp de tiltak han (og jeg) foreslår.

Hvor "frisk" kan man forvente å bli etter 20 år? Når er det nok prøving?

S: Det kommer an på hva en har prøvd før. Om en ikke har prøvd det som faktisk har vist seg å virke, kan en bli meget bedre.