Hva gjør psyke uføretrypdet da?

[Gjest delvis ufør]

er energimangel problemet hos de fleste av oss?

[Gjest slækk holdning]

Viljen er vel det som skorter.

[Gjest ja, det er meg det]

Energimangel ja, det er et stooort problem! I tillegg mindreverdsfølelse, dårlig selvbilde og et snev av paranoia. Ikke lett å være i jobb da...

Har vært i jobb flere ganger jeg, men det ender alltid med sykmelding. Er ikke i stand til å jobbe når hver dag blir et slit med slike ting. Det ene forsterker det andre.

[FGT]

Det er ikke bare så enkelt. Det har noe med livs kvalitet også å gjøre. En som kan gå i full jogg som han trives i, samtidig kan ta seg av sin familie, har overskudd til hobbyer, glede seg med venner, han har en god livs kvalitet.

En annen som prøver å gå på jobb, har ikke så mye mer å gå på når en har tatt seg av det viktigste når en kommer hjem, men det har vært et ork det som skulle være også litt glede med.. Han orker ikke mer, selv om det var mye han kunne ønske å gjøre.

Han har en dårlig livs kvalitet. etter jobben De fleste som har fått uførtrygd har vært i full jobb i lang tid, tror ikke det har med viljen å gjøre for dem, men etter vert så har slitasjen blitt så stor p.g.a. ikke bare jobben i seg selv, men mange ekstra ting som inntreffer i livet, som også skal passe inn, og til slutt stopper det opp for en.

Jobben er bare en ting. Mange syntes at det er lettere å gå på jobb, for der kan en ha noenlunde fast rutine for de som trenger det, men å være hjemme å ta seg av barn f. eks. kan være mye tyngre.

Så går en til legen, legen ser at en ikke klarer både å oppfulle forpliktene en har med jobben, og forpliktene en har i hjemmetilværelsen, blir sykemeldt, får det bedre da, kommer senere på attføring, finner ingen jobb som passer, går til psykologen eller psykiateren, får en utredning, får en diagnose at en har plages med noe hele livet, og i tillegg har du fått det, p.g.a. det og det, råder deg til å deg søke uførtrygd, og får det, prøver å finne balanse i livet.

[Gjest MayLynn]

Det er ikke bare så enkelt. Det har noe med livs kvalitet også å gjøre. En som kan gå i full jogg som han trives i, samtidig kan ta seg av sin familie, har overskudd til hobbyer, glede seg med venner, han har en god livs kvalitet.

En annen som prøver å gå på jobb, har ikke så mye mer å gå på når en har tatt seg av det viktigste når en kommer hjem, men det har vært et ork det som skulle være også litt glede med.. Han orker ikke mer, selv om det var mye han kunne ønske å gjøre.

Han har en dårlig livs kvalitet. etter jobben De fleste som har fått uførtrygd har vært i full jobb i lang tid, tror ikke det har med viljen å gjøre for dem, men etter vert så har slitasjen blitt så stor p.g.a. ikke bare jobben i seg selv, men mange ekstra ting som inntreffer i livet, som også skal passe inn, og til slutt stopper det opp for en.

Jobben er bare en ting. Mange syntes at det er lettere å gå på jobb, for der kan en ha noenlunde fast rutine for de som trenger det, men å være hjemme å ta seg av barn f. eks. kan være mye tyngre.

Så går en til legen, legen ser at en ikke klarer både å oppfulle forpliktene en har med jobben, og forpliktene en har i hjemmetilværelsen, blir sykemeldt, får det bedre da, kommer senere på attføring, finner ingen jobb som passer, går til psykologen eller psykiateren, får en utredning, får en diagnose at en har plages med noe hele livet, og i tillegg har du fått det, p.g.a. det og det, råder deg til å deg søke uførtrygd, og får det, prøver å finne balanse i livet.

Etter den oppskriften var det mange som kunne fått uføretrygd. Er det virkelig så enkelt? Hvorfor må noen kvinner redusere stilling til deltid fordi totalen blir for mye? Mens andre får uføretrygd? Er det virkelig mange fulltidsarbeidende (trippelarbeidende) som har overskudd til hobbyer/god livskvalitet når jobb, hus og unger har tatt sitt?

[Gjest Megler Smekk]

Det er ikke bare så enkelt. Det har noe med livs kvalitet også å gjøre. En som kan gå i full jogg som han trives i, samtidig kan ta seg av sin familie, har overskudd til hobbyer, glede seg med venner, han har en god livs kvalitet.

En annen som prøver å gå på jobb, har ikke så mye mer å gå på når en har tatt seg av det viktigste når en kommer hjem, men det har vært et ork det som skulle være også litt glede med.. Han orker ikke mer, selv om det var mye han kunne ønske å gjøre.

Han har en dårlig livs kvalitet. etter jobben De fleste som har fått uførtrygd har vært i full jobb i lang tid, tror ikke det har med viljen å gjøre for dem, men etter vert så har slitasjen blitt så stor p.g.a. ikke bare jobben i seg selv, men mange ekstra ting som inntreffer i livet, som også skal passe inn, og til slutt stopper det opp for en.

Jobben er bare en ting. Mange syntes at det er lettere å gå på jobb, for der kan en ha noenlunde fast rutine for de som trenger det, men å være hjemme å ta seg av barn f. eks. kan være mye tyngre.

Så går en til legen, legen ser at en ikke klarer både å oppfulle forpliktene en har med jobben, og forpliktene en har i hjemmetilværelsen, blir sykemeldt, får det bedre da, kommer senere på attføring, finner ingen jobb som passer, går til psykologen eller psykiateren, får en utredning, får en diagnose at en har plages med noe hele livet, og i tillegg har du fått det, p.g.a. det og det, råder deg til å deg søke uførtrygd, og får det, prøver å finne balanse i livet.

''Så går en til legen, legen ser at en ikke klarer både å oppfulle forpliktene en har med jobben, og forpliktene en har i hjemmetilværelsen, blir sykemeldt, får det bedre da, kommer senere på attføring, finner ingen jobb som passer, går til psykologen eller psykiateren, får en utredning, får en diagnose at en har plages med noe hele livet, og i tillegg har du fått det, p.g.a. det og det, råder deg til å deg søke uførtrygd, og får det, prøver å finne balanse i livet.''

Hva med andre som biter tenna sammen for å klare full jobb i tillegg til hjemmetilværelsen? Hvorfor skal noen få penger for å klare forplitelsene i hjemmetilværelsen mens andre skal jobbe livet av seg og trekkes 50% i skatt? Kanskje man heller kan jobbe i redusert stilling, ha mindre hus, færre barn eller vente med hobbyer etc. til barna har blitt store?

[Gjest ja, det er meg det]

Etter den oppskriften var det mange som kunne fått uføretrygd. Er det virkelig så enkelt? Hvorfor må noen kvinner redusere stilling til deltid fordi totalen blir for mye? Mens andre får uføretrygd? Er det virkelig mange fulltidsarbeidende (trippelarbeidende) som har overskudd til hobbyer/god livskvalitet når jobb, hus og unger har tatt sitt?

Nei, min erfaring og oppfatning er at det ikke er lett å få uføretrygd.

Folk er forskjellige. Noen har mer energi enn andre, er mer sterke og rustet til å takle livets krav enn andre. De som ender opp med delvis eller hel uføretrygd vil jeg tro sliter så mye at funksjonevnen er kraftig nedsatt. I tillegg vil nav gjerne ha diagnoser på bordet.

[FGT]

''Så går en til legen, legen ser at en ikke klarer både å oppfulle forpliktene en har med jobben, og forpliktene en har i hjemmetilværelsen, blir sykemeldt, får det bedre da, kommer senere på attføring, finner ingen jobb som passer, går til psykologen eller psykiateren, får en utredning, får en diagnose at en har plages med noe hele livet, og i tillegg har du fått det, p.g.a. det og det, råder deg til å deg søke uførtrygd, og får det, prøver å finne balanse i livet.''

Hva med andre som biter tenna sammen for å klare full jobb i tillegg til hjemmetilværelsen? Hvorfor skal noen få penger for å klare forplitelsene i hjemmetilværelsen mens andre skal jobbe livet av seg og trekkes 50% i skatt? Kanskje man heller kan jobbe i redusert stilling, ha mindre hus, færre barn eller vente med hobbyer etc. til barna har blitt store?

Helt enig, slik var det også for meg som du skriver der. Sykemeldning er det vel mange som kan få i vanskelige perioder, hvis de ønsker det. Det trenger ikke å være noe kronisk sykdom inn i bilde, og kommer til bake til jobb igjen. Men for andre, så blir noen dradd mer inn i systemet etter en sykemeldning, og du bare føler opp, og til slutt ender opp med trygd. Det er systemet, det er kroket, og ikke alltid rettferdig.

[FGT]

''Så går en til legen, legen ser at en ikke klarer både å oppfulle forpliktene en har med jobben, og forpliktene en har i hjemmetilværelsen, blir sykemeldt, får det bedre da, kommer senere på attføring, finner ingen jobb som passer, går til psykologen eller psykiateren, får en utredning, får en diagnose at en har plages med noe hele livet, og i tillegg har du fått det, p.g.a. det og det, råder deg til å deg søke uførtrygd, og får det, prøver å finne balanse i livet.''

Hva med andre som biter tenna sammen for å klare full jobb i tillegg til hjemmetilværelsen? Hvorfor skal noen få penger for å klare forplitelsene i hjemmetilværelsen mens andre skal jobbe livet av seg og trekkes 50% i skatt? Kanskje man heller kan jobbe i redusert stilling, ha mindre hus, færre barn eller vente med hobbyer etc. til barna har blitt store?

Helt enig, slik var det også for meg som du skriver der. Sykemeldning er det vel mange som kan få i vanskelige perioder, hvis de ønsker det. Det trenger ikke å være noe kronisk sykdom inn i bilde, og kommer til bake til jobb igjen. Men for andre, så blir noen dradd mer inn i systemet etter en sykemeldning, og du bare føler opp, og til slutt ender opp med trygd. Det er systemet, det er kroket, og ikke alltid rettferdig.

[FGT]

Etter den oppskriften var det mange som kunne fått uføretrygd. Er det virkelig så enkelt? Hvorfor må noen kvinner redusere stilling til deltid fordi totalen blir for mye? Mens andre får uføretrygd? Er det virkelig mange fulltidsarbeidende (trippelarbeidende) som har overskudd til hobbyer/god livskvalitet når jobb, hus og unger har tatt sitt?

Jeg vet ikke hvor enkelt det er. Finner de ut at du har en kronisk lidelse, så øker jo sjansene for å komme videre i systemet, men det er ikke sikker at det ser den etter bare en sykemelding. Vær åpen med legen om dine plager. For min del har jeg bare fulgt en prosses etter jeg ble sykemeldt som gjorde meg kvalifisert til trygd. Har aldri prøv å overbevise noen at jeg er kvalifisert til trygd, det er vel de der inne som skal avgjøre det. Men det var den gang og på det stedet, vet ikke hvordan det er i dag, dessverre

[Gjest are you perfect]

Viljen er vel det som skorter.

Den kommentaren der er virker veldig positivt på de som virkelig ønsker å jobbe, men ikke greier det pga sykdom.