Hjelp:(

[Gjest forferdelig nå]

Jeg tror jeg har fått en depresjon. I sommer tok jeg abort. Det var et fryktelig vanskelig valg men verken jeg eller kjæresten min er i en situasjon nå hvor vi ønsket å få barn og derfor ble det til den avgjørelsen. Jeg sliter med dette enda, for noen uker siden fikk jeg vite at kjæresten har vært utro og løget til meg gjennom lang tid, det er nylig blitt slutt mellom oss. Det er helt for jævlig, jeg takler det ikke. Det blir altfor mye for meg, jeg klarer ikke de minste gjøremål en gang. Jeg studerer og er for tiden i praksis med to uker igjen, jeg har det så vondt at jeg holder ikke ut tanken på å møte opp på mandag for jeg bare gråter HELE tiden og kan ikke konsentrere meg om noe. Jeg vurderer å gå til legen mandag for evt å få noe mot depresjon.

Hva skal jeg gjøre? bør jeg tvinge meg i praksis? jeg føler ikke at jeg klarer, men det går jo bare utover meg:(

[Lillemus]

Vil det ikke være bedre for deg å komme deg ut og få noe annet å tenke på enn å sitte inne og grine?

Ikke ødelegg utdannelsen din og fremtiden din på grunn av denne tosken! Du er sterk og klarer deg fint uten en slik tufs som har gått bak ryggen din!

[FGT]

Slike hendelser som du har vært gjennom gjør noe med deg. Vet ikke hvor gammel du er, men det er viktig å komme til legen, slik at du kan få hjelp til å bearbeide dette. Hvis du ikke har hatt noen psykiske plager før denne aborten, så er stor mulighet for at du klarer å takle dette, slik at du ikke utvikler PTSD

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er en livskrise. Det håndteres best ved raskest mulig å vende tilbake til det vanlige livet med arbeid og andre aktiviteter.

[Gjest forferdelig nå]

Slike hendelser som du har vært gjennom gjør noe med deg. Vet ikke hvor gammel du er, men det er viktig å komme til legen, slik at du kan få hjelp til å bearbeide dette. Hvis du ikke har hatt noen psykiske plager før denne aborten, så er stor mulighet for at du klarer å takle dette, slik at du ikke utvikler PTSD

Takk for svar! Jeg er 27 år. Hva er PTSD? Depresjon?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slike hendelser som du har vært gjennom gjør noe med deg. Vet ikke hvor gammel du er, men det er viktig å komme til legen, slik at du kan få hjelp til å bearbeide dette. Hvis du ikke har hatt noen psykiske plager før denne aborten, så er stor mulighet for at du klarer å takle dette, slik at du ikke utvikler PTSD

For noe tull!

Det er meningsløst å snakke om PTSD etter en abort og etter et samlivsbrudd.

[Gjest trist jente]

Takk for svar! Jeg er 27 år. Hva er PTSD? Depresjon?

ptsd- posttraumatisk stessyndrom som utløses av ekstreme hendelser, traumer.

Hvis du føler idu ikke klarer å komme deg ut av dette alene, synes jeg du skal kontakte fastlegen din og fortelle hvordan du har det. Man kan trenge hjelp selv om det er en såkalt livskrise.

Kjempedumt med praksisen. Hvis du skjønner at du ikke makter å gjennomføre den kan du jo ta kontakt med skolen og be om du kan ta igjen de to ukene senere. Ha med legerklæring.

[blanke ark]

ptsd- posttraumatisk stessyndrom som utløses av ekstreme hendelser, traumer.

Hvis du føler idu ikke klarer å komme deg ut av dette alene, synes jeg du skal kontakte fastlegen din og fortelle hvordan du har det. Man kan trenge hjelp selv om det er en såkalt livskrise.

Kjempedumt med praksisen. Hvis du skjønner at du ikke makter å gjennomføre den kan du jo ta kontakt med skolen og be om du kan ta igjen de to ukene senere. Ha med legerklæring.

For å være helt ærlig, så syns jeg det er å gi opp hvis hun kutter praksisen uten engang å ha prøvd, som du råder til ! Det å prøve, for så evt å bli sykemeldt er så sin sak. Men sjansen er stor for at det å prøve fører til at hun faktisk klarer det, og blir styrket av det. Det å ikke prøve er å utsette problemet. Og kanskje til og med gjøre det verre.

Hvorfor jeg sier dette? Fordi jeg har vært omtrent der. Og det hjalp å trasse seg framover til tross for motgang.

[Gjest xbellax]

Fortsett, gå på jobb på mandag. Jobb resten av uken, bare fortsett. Det er den aller beste medisin selv om du ikke fatter hvordan du skal klare å komme deg opp, eller se mennesker i øynene - det aller beste du kan gjøre for deg selv er å tvinge degselv til å ta et steg om gangen. Dette er normale reaksjoner på tøffe hendelser, selvsagt gråter du, selvsagt er du sliten og tom og ikke aner hvordan du skal komme deg videre. Bruk dine venner, gå på jobb, løp, tren, kom deg ut. Du finner ikke bedre medisin for degselv akkurat nå. Det verste du kan gjøre er å spise medisin for noe du ikke har.

[FGT]

Takk for svar! Jeg er 27 år. Hva er PTSD? Depresjon?

Du fikk allerede svar på dette fra "trist jente" men kan tillføye at det er vanskelig å si om dette gjelder deg. Det kan hvis komme av både bevisste valg og hendelser som du ikke har kontroll over.

Under her er bare en ting som kan være en årsak, som jeg har hentet fra

http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse

Du selv kan se nærmere på dette hvis du vil.

Tap av mennesker som står en nært eller som har en viktig omsorgs- eller beskyttelsesoppgave

Noen Symtomer

Aggresjon. Sinne, hevntanker, irritabilitet.

Apati. Handlingslammelse, nedstemthet og konsentrasjonsvansker.

Hukommelsessvikt og fortrenging.

Selvbebreidelse og skyldfølelse.

Forandret væremåte.

[Gjest xbellax]

Du fikk allerede svar på dette fra "trist jente" men kan tillføye at det er vanskelig å si om dette gjelder deg. Det kan hvis komme av både bevisste valg og hendelser som du ikke har kontroll over.

Under her er bare en ting som kan være en årsak, som jeg har hentet fra

http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse

Du selv kan se nærmere på dette hvis du vil.

Tap av mennesker som står en nært eller som har en viktig omsorgs- eller beskyttelsesoppgave

Noen Symtomer

Aggresjon. Sinne, hevntanker, irritabilitet.

Apati. Handlingslammelse, nedstemthet og konsentrasjonsvansker.

Hukommelsessvikt og fortrenging.

Selvbebreidelse og skyldfølelse.

Forandret væremåte.

Ikke begynn å vann ut PTSD diagnosen. PTSD er en alvorlig lidelse, dette har ikke noe med PTSD å gjøre.

[Gjest trist jente]

For å være helt ærlig, så syns jeg det er å gi opp hvis hun kutter praksisen uten engang å ha prøvd, som du råder til ! Det å prøve, for så evt å bli sykemeldt er så sin sak. Men sjansen er stor for at det å prøve fører til at hun faktisk klarer det, og blir styrket av det. Det å ikke prøve er å utsette problemet. Og kanskje til og med gjøre det verre.

Hvorfor jeg sier dette? Fordi jeg har vært omtrent der. Og det hjalp å trasse seg framover til tross for motgang.

Jeg sier ikke at hun skal kutte studiene, ikke på noen måte. Jeg sier at dersom hun tror det blir umulig å gjennomføre de to ukene bør hun undersøke om det går an å utsette. Jeg mener at man bør presse seg, men man kan også risikere å presse seg for langt og så går alt bare enda dårligere.

Slik jeg har forstått det så er hun i en praksisperiode nå og mangler 2 uker for å fullføre. Hun har forsøkt og vet ikke om hun klarer å presse seg lenger. Hvis hun selv tror at disse uken blir for krevende ser jeg ingen grunn til at hun ikke kan be om utsettelse. Det er ikke å gi opp. Pressr hun seg for nok så klarer hun kanskje praksisperioden, men risikerer å kollapse etterpå og kanskje går hele året tapt.

Jeg har også vært der, og jeg pressset for langt og alt kollapset. Jeg ga råd utifra min erfaring.

Men det er trådstarters som kjenner seg selv best og hva som er riktig for henne.

[blanke ark]

Du fikk allerede svar på dette fra "trist jente" men kan tillføye at det er vanskelig å si om dette gjelder deg. Det kan hvis komme av både bevisste valg og hendelser som du ikke har kontroll over.

Under her er bare en ting som kan være en årsak, som jeg har hentet fra

http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse

Du selv kan se nærmere på dette hvis du vil.

Tap av mennesker som står en nært eller som har en viktig omsorgs- eller beskyttelsesoppgave

Noen Symtomer

Aggresjon. Sinne, hevntanker, irritabilitet.

Apati. Handlingslammelse, nedstemthet og konsentrasjonsvansker.

Hukommelsessvikt og fortrenging.

Selvbebreidelse og skyldfølelse.

Forandret væremåte.

Som en skrev her inne nylig: Hvorfor må det å være sliten kobles med det å være deprimert?

Samme i denne saken, syns jeg: Hvorfor må det å være nedfor/deprimert nødvendigvis kobles med en bokstavdiagnose? En slik diagnose kan fort bli en trøst og redningsplanke for folk som rett og slett ikke er så syke. Og da er det vanskelig å komme av det sporet og komme seg videre.

La nå trådstarter komme seg til egen lege som kan stille diagnose el sende henne videre i livet. Og vær forsiktig med å plassere folk i spor du ikke vet om de hører hjemme i... I en sårbar fase er det lett å trykke det meste av omsorg til hjertet, også vår digitale, selv om det ikke alltid hjelper i det lange løp.

[blanke ark]

Jeg sier ikke at hun skal kutte studiene, ikke på noen måte. Jeg sier at dersom hun tror det blir umulig å gjennomføre de to ukene bør hun undersøke om det går an å utsette. Jeg mener at man bør presse seg, men man kan også risikere å presse seg for langt og så går alt bare enda dårligere.

Slik jeg har forstått det så er hun i en praksisperiode nå og mangler 2 uker for å fullføre. Hun har forsøkt og vet ikke om hun klarer å presse seg lenger. Hvis hun selv tror at disse uken blir for krevende ser jeg ingen grunn til at hun ikke kan be om utsettelse. Det er ikke å gi opp. Pressr hun seg for nok så klarer hun kanskje praksisperioden, men risikerer å kollapse etterpå og kanskje går hele året tapt.

Jeg har også vært der, og jeg pressset for langt og alt kollapset. Jeg ga råd utifra min erfaring.

Men det er trådstarters som kjenner seg selv best og hva som er riktig for henne.

Sant nok. Trådstarter vet best. Men min erfaring er at jeg ble hjulpet nettopp ved å bli dyttet videre skritt for skritt av familie og venner. Det er vel ofte sånn at man gir råd i forhold til egen referansebakgrunn, og forskjellige ting hjelper forskjellige Men det er uansett legen som avgjør hvorvidt hun kan sykemeldes eller ikke, så et legebesøk bør være første punkt på lista.

[FGT]

For noe tull!

Det er meningsløst å snakke om PTSD etter en abort og etter et samlivsbrudd.

Det kan være noen følsomme mennesker som ikke forstår de følelsemessige konsekvensene ved å ta abort, og reaksjonen kommer først senere. Da er det for sent å snu, og må få hjelp til å bearbeide dette.

[Gjest ptsd er en diagnose]

Det kan være noen følsomme mennesker som ikke forstår de følelsemessige konsekvensene ved å ta abort, og reaksjonen kommer først senere. Da er det for sent å snu, og må få hjelp til å bearbeide dette.

Det du skriver om og ptsd er to forskjellige ting, ikke bland dem sammen.

[Gjest trist jente]

Sant nok. Trådstarter vet best. Men min erfaring er at jeg ble hjulpet nettopp ved å bli dyttet videre skritt for skritt av familie og venner. Det er vel ofte sånn at man gir råd i forhold til egen referansebakgrunn, og forskjellige ting hjelper forskjellige Men det er uansett legen som avgjør hvorvidt hun kan sykemeldes eller ikke, så et legebesøk bør være første punkt på lista.

Det var da akkurat det jeg svarte - at hun skulle ta kontakt med fastlegen.

Jeg la det frem som en mulighet å søke om utsettelse dersom hun trodde hun ikke ville klare å gjennomføre praksisen. Hun vet best hvordan hun har det og kan få hjelp av legen til å finne ut hva som er riktig.

[FGT]

Det du skriver om og ptsd er to forskjellige ting, ikke bland dem sammen.

Ja det er riktig, følelsemessige problemmer og PTSD er to forskjellige ting.

[Gjest du er ingen fagmann!]

Det kan være noen følsomme mennesker som ikke forstår de følelsemessige konsekvensene ved å ta abort, og reaksjonen kommer først senere. Da er det for sent å snu, og må få hjelp til å bearbeide dette.

Du var jo ikke kritikken! Tror du at du har mer ekspertise enn en fagpersonx??

[Glimtipper]

Slike hendelser som du har vært gjennom gjør noe med deg. Vet ikke hvor gammel du er, men det er viktig å komme til legen, slik at du kan få hjelp til å bearbeide dette. Hvis du ikke har hatt noen psykiske plager før denne aborten, så er stor mulighet for at du klarer å takle dette, slik at du ikke utvikler PTSD

''...så er stor mulighet for at du klarer å takle dette, slik at du ikke utvikler PTSD.''

Jeg må si meg enig med NHD - for noe tull. Det å plante slike tanker i hodet på en jente som sliter litt etter en abort er ren idioti.

Tro meg - hun hadde visst det om hun hadde "utviklet PTSD".