Til de friske her!

[Gjest Har psykisk friske det bra?]

Hvordan har du det i forhold til oss psykisk syke?

[FGT]

Hvem kan svare på det, foruten NHD ?

[Lillemus]

Det vet jeg ikke for jeg vet ikke hvordan det er å være psykisk syk.

Men jeg har det bra. )

[Gjest erre muli]

Hvem kan svare på det, foruten NHD ?

???

[FGT]

???

Regner med at så og si alle er på dol har ett eller annet psykisk å slite med, hvis det ikke er slik, så er det jo meget hyggelig at de vil være her allikevel, bare de oppfører seg eksemplarisk :-)

[Gjest xbellax]

I forhold til dem som sliter vil jeg nok først og fremst si jeg har det langt mer stabilt og rolig, noe jeg selvsagt er takknemlig for.

[Gjest erre muli]

Regner med at så og si alle er på dol har ett eller annet psykisk å slite med, hvis det ikke er slik, så er det jo meget hyggelig at de vil være her allikevel, bare de oppfører seg eksemplarisk :-)

Alle på dol trenger vel ikke slite psykisk? Forum for psykiatri er jo bare ett av mange fora her inne.

[FGT]

Alle på dol trenger vel ikke slite psykisk? Forum for psykiatri er jo bare ett av mange fora her inne.

Nei selvfølgelig ikke, jeg tenkte mer på den psykiatriske biten, men selv da så trenger jo ikke alle å være det :-)

[FGT]

Det vet jeg ikke for jeg vet ikke hvordan det er å være psykisk syk.

Men jeg har det bra. )

Tror det er svært vanskelig å sette seg inn i hva det innebærer å være psykisk syk før en bli rammet av det selv, men en fagperson må jo til en hvis grad forstå, selv om han ikke skulle ha opplevd det selv ? Jeg ville aldri kunnet forstå hvorda en med EUPF har det, eller bipolar lidelse, f.eks.

[Gjest Jeg har det bra]

Tja, det er litt vanskelig å si på generelt grunnlag. Jeg kjenner bare 2 personer som jeg vet om som har slitt mye og med vidt forskjellige diagnoser.

Den ene gikk fra å være tilsynelatende frisk, sosial, aktiv og vellykket til ute av stand til å forlate huset og ta vare på seg selv. Selv om det var umulig å ignorere at vedkommende var syk så var det mer eller mindre tabu å snakke om sykdommen (ett ønske fra den syke, som man respekterer). Jeg kunne selvfølgelig ikke forlange at vedkommende skulle diskutere sykdommen sin med meg, men da blir det også litt vanskelig å forholde seg til. Da sitter man der da, uten å nevne den kjempedigre rosa elefanten i rommet. Først nå mange år etter den første knekken er hemlighetskremmeriet lagt på hylla, og personen er åpen om sine problemer. Dette gjør at jeg nå kan forholde meg helt normalt til personen. Jeg trenger ikke lenger være redd for å si noe galt eller oppføre meg feil.

Den andre personen jeg kjenner har jeg pga flytting ikke lenger kontakt med. Jeg visste heller ikke at vedkommende hadde problemer før etter at vi hadde mistet kontakten. Men det var ganske mange brikker som falt på plass i etterkant. Skulle også ønske at jeg hadde visst noe da vi hadde kontakt, for da hadde jeg forstått så mye mer.

Jeg vil si at det er hemligholdelsen som er vanskelig å forholde seg til, ikke til det faktum at de har en sykdom.

Har psykisk friske det bra? Av og til, av og til ikke. Noen har det bedre andre har det værre.

[Attekattenoa]

Tja, det er litt vanskelig å si på generelt grunnlag. Jeg kjenner bare 2 personer som jeg vet om som har slitt mye og med vidt forskjellige diagnoser.

Den ene gikk fra å være tilsynelatende frisk, sosial, aktiv og vellykket til ute av stand til å forlate huset og ta vare på seg selv. Selv om det var umulig å ignorere at vedkommende var syk så var det mer eller mindre tabu å snakke om sykdommen (ett ønske fra den syke, som man respekterer). Jeg kunne selvfølgelig ikke forlange at vedkommende skulle diskutere sykdommen sin med meg, men da blir det også litt vanskelig å forholde seg til. Da sitter man der da, uten å nevne den kjempedigre rosa elefanten i rommet. Først nå mange år etter den første knekken er hemlighetskremmeriet lagt på hylla, og personen er åpen om sine problemer. Dette gjør at jeg nå kan forholde meg helt normalt til personen. Jeg trenger ikke lenger være redd for å si noe galt eller oppføre meg feil.

Den andre personen jeg kjenner har jeg pga flytting ikke lenger kontakt med. Jeg visste heller ikke at vedkommende hadde problemer før etter at vi hadde mistet kontakten. Men det var ganske mange brikker som falt på plass i etterkant. Skulle også ønske at jeg hadde visst noe da vi hadde kontakt, for da hadde jeg forstått så mye mer.

Jeg vil si at det er hemligholdelsen som er vanskelig å forholde seg til, ikke til det faktum at de har en sykdom.

Har psykisk friske det bra? Av og til, av og til ikke. Noen har det bedre andre har det værre.

Ser nå at jeg missforsto spørsmålet ditt. Trodde det var hvordan forhold har jeg til psykisk syke.

[Attekattenoa]

Ser nå at jeg missforsto spørsmålet ditt. Trodde det var hvordan forhold har jeg til psykisk syke.

Hilsen Attekattenoa som fortsatt har det bra :-)

[Gjest straks40]

Jeg har kjent begge sider.

Ble psykisk syk som ung jente.

Ble diagnostisert med ustabil personlighetsforstyrrelse, som det het dengang. Gikk fast på forskjellige antidep, samt Tolvon for søvnproblemer.

Husker jeg var innlagt på psykehus et par ganger da jeg ikke orket å leve mer, men glemmer aldri hva en annen pasient sa til meg: Du har i det minste en jobb du, en ting å stå opp til.

Det var ikke noe fin jobb jeg hadde. Jeg jobbet på et sentralbord.

Jeg fikk noen samtaler med psykolog i uken i mange år, men etter jeg var på psykehuset sist gang, så fikk jeg aldri flere timer.

I mange år var jeg bare på medisiner og klarte meg selv. Livet gikk sin skjeve gang, og jeg var dønn ulykkelig hele tiden. Men heldigvis hadde jeg jobben å gå til..

Hadde mye bivirkninger av med. og bestemte meg for å prøve å kutte ut i samråd med fastlege. Samtidig ble jeg desverre skillt, men alikevel, å bli medisinfri hadde jeg bestemt meg for. Jeg ønsket å takle livet på egen hånd.

Jeg flyttet for meg selv, sluttet helt med medisiner, og opplevde ikke at depresjonen vendte tilbake. Jeg begynte å nyte livet når kjærlighetssorgen over xen ga seg, og gikk lange turer med bikkjene mine.

Sjebnen hadde en overraskelse i bakhånd til meg, under denne opptursperioden: Jeg traff en ny mann, en meget stabil kar, og han anbefalte meg å søke en spess stilling som innebar videreutdannelse. Jeg gjorde det, tok videreutdannelsen, satte meg på skolebenken i en alder av over 30 år, og fikk utrolig nok drømmejobben, etter å ha vært ansatt i firmaet i en annen stilling et par år.

Jeg har ikke hatt tilbakefall av min ustabile personlighetsforstyrrelse, og har ikke behøvd medinser noe mer. Slevsagt har jeg kjent sorg, nedturer, har grini så tårere spratt, men depresjonen og angsten har ikke vendt tilbake.

Når jeg i dag ser tilbake, kunne jeg fort ha vært en av de som havnet på uføretrygd. Jeg var støtt sykmeldt, og orket ingenting annet enn å ligge på sofaen og trøsespise og hate livet mitt.

Heldigvis gikk det ikke slik, men oppskriften for meg for å bli frisk, var rett og slett å ta meg selv kraftig i nakken. Gjøre noe selv for å bli frisk. Spise mere sunt, trimme, og prøve å se lyspunkter, selvom det var laaangt mellom dem. Da jeg satt på skolebenken tenkte jeg mang en gang..dette klarer jeg aldri å gjennomføre, men jeg oppdaget for første gang i livet at folk henvendte seg til meg, at folk respekterte meg og likte meg. Og det vokste selvfølelsen min virkelig på.

Nå er det 8 år siden jeg sluttet på SSRI og livet har vært tungt mange ganger, men jeg har aldri følt vært friskere.

Jeg har vært veldig heldig, men samtidig tilskiver jeg meg selv mye av skylden for at jeg er frisk. For min barndom og ungdom var helt for jævlig.

Så spørsmålet ditt hvordan jeg ser på psykisk syke- jeg ser ikke ned på andre mennesker, men jeg er overbevistt om at enkelte rett og slett ikke hverken ønsker eller greier å ta fatt i situasjonen sin, og gjøre noe med det. Det krever masse å forandre seg, og tenke i nye baner, men tro meg, det er verdt det.

[Gjest er min mening]

Hilsen Attekattenoa som fortsatt har det bra :-)

er du heeeelt sikker på det

Ha en fin søndag

[Attekattenoa]

er du heeeelt sikker på det

Ha en fin søndag

:-)