Hvordan skal jeg holde meg oppreist i krise?

[hu']

Jeg er en kvinne som er "svingdørspasient" i psykiatrien, med bl.a. livstruende selvskadingsproblematikk. En klar prediktor for at jeg blir dårlig, er påkjenninger i livet mitt. Og dem har det vært mange av!

Nå står jeg på nytt i en alvorlig krise. Tenåringen min er på vei inn i et destruktivt miljø, hvor politi og barnevern roper varsku. Vi har et godt samarbeid med aktuelle instanser, men vi ser at fremtiden nå blir svært utfordrene. Sannsynligvis vil det innebære "fastvakt", forsøk på rømming og fortvilte turer på leting etter h*n. Det er også snakk om at hun må på institusjon, om det ikke går hjemme.

Vi har tildels vært i samme situasjon med et eldre søsken, og det var et helvete. Jeg kjenner at jeg er livredd for å havne i samme situasjon, for jeg tror ikke jeg kan takle dette en gang til.

Jeg har tidligere hatt lange perioder med suicidaltanker og forsøk. Men etter en kreftdiagnose, kunne jeg kjenne at jeg faktisk ønsket å leve. Alikevel skader jeg meg alvorlig fremdeles når jeg blir dårlig. Det er sannsynligvis en form for dissosiasjon, for jeg vil jo ikke dø.

Men i det siste har suicidaltankene dukket opp igjen. De har tildels vært sterke og jeg trøster meg med at det skal bli godt å slippe. Jeg vet også hvor lett jeg kan gjøre det.

Tankene kommer når jeg er alene, selv i korte stunder. Jeg prøver hardt å fokusere på alt jeg har å leve for og ta inn naturen rundt meg o.l. Ovenfor familien spiller jeg skuespill, og deltar og utfører dagligdagse gjøremål. Jeg har sagt litt til mannen min at jeg synes det er tungt nå, noe han forstår utfra situasjonen. Men jeg har ikke fortalt om tankene mine.

Jeg kan ikke fortelle noen i RL om dette, for da havner jeg på lukket avd.

Jeg vil så inderlig gjerne klare å stå oppreist i dette og klare å være den støtten som barnet mitt trenger. Jeg vil heller ikke svikte mannen min, så han må stå alene i dette. Jeg er redd det blir for mye for ham og at det kan gå galt.

Jeg henvender meg til dere her inne, for her er jeg anonym og mange av dere har sikkert opplevd slik desperasjon selv. Kan dere hjelpe meg? Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan skal jeg klare dette?

[frosken]

Har du jevnlig kontakt med kompetent behandler?

[hu']

Har du jevnlig kontakt med kompetent behandler?

Det glemte jeg visst å si... Jeg har jevnlig besøk av en svært erfaren psyk. sykepleier i kommunen og ikke fullt så jevlige samtaler med en like dyktig psykolog som har kjent meg i en årrekke. Har også avtale med psyk.avd. om å komme dit når det røyner på. Så jeg har et godt nettverk rundt meg.

Problemet nå er at jeg vil ikke betro meg til noen, for da havner jeg bare inn på avd. igjen. Jeg føler at jeg må holde ut her hjemme. Jeg må være her for barnet mitt. H*n reagerer på at jeg legges inn, så jeg er redd for at da blir belastningen for stor.

Så hvordan skal jeg finne styrke til dette?

[frosken]

Det glemte jeg visst å si... Jeg har jevnlig besøk av en svært erfaren psyk. sykepleier i kommunen og ikke fullt så jevlige samtaler med en like dyktig psykolog som har kjent meg i en årrekke. Har også avtale med psyk.avd. om å komme dit når det røyner på. Så jeg har et godt nettverk rundt meg.

Problemet nå er at jeg vil ikke betro meg til noen, for da havner jeg bare inn på avd. igjen. Jeg føler at jeg må holde ut her hjemme. Jeg må være her for barnet mitt. H*n reagerer på at jeg legges inn, så jeg er redd for at da blir belastningen for stor.

Så hvordan skal jeg finne styrke til dette?

Akkurat det du har skrevet her, bør du si til de som er dine hjelpere. Det er lett å forstå ditt ønske om å klare å stå i dette uten en innleggelse av hensyn til din sønn. Samtidig vil det være helt forferdelig om du nettopp i denne fasen ender med å skade deg alvorlig og dermed påfører både deg selv og resten av familien ytterligere lidelse.

Jeg mener at du i en slik fase kan trenge ekstra tett oppfølgning fra psykiatrien, og at dette også bør kunne snakkes åpent om i familien. Det er ikke din sønns skyld at du reagerer som du gjør, - det er din sårbarhet for stress som gir økt risiko for slike reaksjoner. Samtidig er det mulig at valg av tiltak i forhold til din sønn bør være noe ulikt enn hva man ellers ville ha valgt nettopp fordi du har denne sårbarheten.

Jeg synes din motivasjon til å stå i dette er flott, men tror du velger feil strategi ved å ikke være åpen i forhold til dine behandlere.

Håper hele familien kommer seg gjennom denne fasen på en god måte:-)

[Gjest trist jente]

For at du skal være i stand til å ta vare på datteren din som tydeligvis sliter mye, er det en forutsetning at du klarer å ta vare på deg selv.

Kanskje kunne du fått en pause om du ble innlagt? Du sier du sliter med livstruende selvskading- tenk om det går galt. Hvordan vil det da bli for familien?

Det kan bli mye på mannen din- men tror du ikke han merker at du har det vanskelig? Kanskje forstår han ikke hvor vanskelig du har det nå, men vil jo tro at han gjerne vil hjelpe deg. Om innleggelse er det beste tror jeg han vil støtte deg i det.

Og når datteren din sliter såpass mye trenger hun mye hjelp. En institusjonplassering er ikke utelukkende negativt. Det spørs helt klart på institusjonen, men man kan få god hjelp slike steder. Og fanges det opp kan det gjøres noe med. Jeg kjenner mange ungdommer som har vært på institusjon, jeg ville løyet om alle hadde positive erfaringer, men svært mange sier de er glad for at de kom dit. Mange sier det så sterkt som at det reddet dem.

Uansett hva du velger så bør du absolutt snakke med de du har rundt deg i det virkelige livet. Både behandlere og mannen din.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For at du skal være i stand til å ta vare på datteren din som tydeligvis sliter mye, er det en forutsetning at du klarer å ta vare på deg selv.

Kanskje kunne du fått en pause om du ble innlagt? Du sier du sliter med livstruende selvskading- tenk om det går galt. Hvordan vil det da bli for familien?

Det kan bli mye på mannen din- men tror du ikke han merker at du har det vanskelig? Kanskje forstår han ikke hvor vanskelig du har det nå, men vil jo tro at han gjerne vil hjelpe deg. Om innleggelse er det beste tror jeg han vil støtte deg i det.

Og når datteren din sliter såpass mye trenger hun mye hjelp. En institusjonplassering er ikke utelukkende negativt. Det spørs helt klart på institusjonen, men man kan få god hjelp slike steder. Og fanges det opp kan det gjøres noe med. Jeg kjenner mange ungdommer som har vært på institusjon, jeg ville løyet om alle hadde positive erfaringer, men svært mange sier de er glad for at de kom dit. Mange sier det så sterkt som at det reddet dem.

Uansett hva du velger så bør du absolutt snakke med de du har rundt deg i det virkelige livet. Både behandlere og mannen din.

Jeg vil støtte den siste delen av innlegget til "trist jente".

Det er overveiende sannsynlig en klar årsakssammenheng mellom jentas nåværende problemer og ustabil foreldrefunksjon. Når denne foreldrefunksjon også på nåværende tidspunkt er såpass ustabil og tilbyr så lite trygghet og stabilitet, er en institusjonsplassering sannsynligvis den klart beste løsningen.