Kommunikasjonsproblemer? Eller er det noe psykisk?

[Kyrra]

Er dette forholdet liv laga? Hvor skal jeg begynne?? Jeg er en kvinne på 42 som lever i et samboerforhold med en mann på 41 på 5.året. Vi pleier å si at forholdet vårt er som rene himmelen ELLER et sant helvete! Det betegner igrunnen veldig bra hvordan vi har det sammen. For et år siden var det slutt mellom oss en måned, men vi fant sammen igjen da ting tydeligvis ikke var dødt likevel. Vi har begge barn, men ingen sammen. Problemene består i kommunikasjon(?) og den vi ER når ting blir vanskelige. Det tårner seg opp når problemene handler om Oss, og behov vi har. Nå er jeg så dypt fortvilet over skyldfølelsen jeg bærer på at jeg lurer rett og slett på om dette forholdet MÅ ta en slutt?! Føler det går på helsa løs hos oss begge, på hver vår måte. Og naturlig nok går det også utover sex-livet, som blir minimalt. (Verre for meg å leve uten denne nærheten enn det er for han) Saken er at vi har hatt mange konflikter. Når disse oppstår så prøver jeg etter beste evne å se ting fra 2 sider. Jeg forsøker å følge råd og tips om kommunikasjon som jeg har lest og lært om. Og jeg prøver å foholde meg rolig og ikke fare opp, hyle og skrike. Vi sliter begge med mistillit til hverandre i turevis og dette er jo også en svært vanskelig ting, og ødeleggende for forholdet. Senest i går oppsto det en konflikt som gikk på dette. Tror ikke jeg trenger å gå i detalj for å forklare situasjonen, men poenget er at vi begge etterhvert sa at vi innså at vi gjorde feil.(Mistilliten gikk begge veier) Jeg krøp først til korset og sa unnskyld.(Jeg gjør som oftest det) Han gjorde også det...etterhvert, etter nok ei gang å ha slengt ut av seg at "Jeg er så drittlei av å bli behandlet slik" Jeg føler også at jeg blir utrolig dårlig behandlet da jeg opplever at han stort sett bare evner å se tingene fra sin side, og han syns at det jeg gjør mot han er så mye verre enn det han gjør mot meg! (Det kommer ofte tydelig fram hvor misfornøyd han er med meg.) Men han føler det samme motsatt vei, selvom jeg f.eks kan si at "Jeg blir såret når... eller Jeg hadde blitt veldig glad hvis.." DA føler han seg kritisert! Han føler at han ikke er god nok. Kan til dels forstå det også, men hvordan skal man kunne si fra om ting på en mer skånsom måte? Jeg ønsker jo slettes ikke å kritisere.. Jeg presiserer Også samtidig hvor glad jeg er i ham, hvor mye han betyr for meg, at jeg virkelig ønsker å dele livet mitt med han etc.at han ER god nok, men at ting kan bedres fra oss begge (noe jeg i enormt mye mindre grad får høre tilbake. Det kommer helst hvis jeg spør) Poenget i dette innlegget er at etter en konflikt, og etter at vi har renset opp, sagt unnskyld etc så bærer han det fortsatt med seg, har det vondt og sliter med dette, samme dag, dagen etter og av og til enda lenger. Noe som igjen gjør at jeg føler meg ubrukelig, udugelig og som en person som forringer og ødelegger livet hans. Jeg sier til han at jeg føler det sånn, men blir da helst møtt med taushet... Et eksempel: Jeg fortalte hvor langt nede jeg har vært i dag og hvor vondt den uløste konflikten gjør for meg. Så lyttet jeg til hva HAN hadde å si; Jeg ga, ga, og ga, prøvde å lytte GODT til hva han sa, ta han på alvor, gi tilbakemeldinger som viste at jeg vil det beste for han og forholdet....men får KUN kritikk OG taushet tilbake. + at han presterte å si; "Er det rart at jeg er langt nede?" En viktig tilleggsopplysning; Da jeg sa jeg føler ALT jeg sier og gjør blir feil for han, så ble jeg møtt med taushet (Det er ikke første gangen dette skjer, for å si det sånn) Så jeg spurte om han ikke kan se evt si NOE positivt ved meg og min person? "Nei" , var svaret. "Ikke akkurat nå". Lignenede har jeg også måtte tåle å høre MANGE ganger før... Hva gjør jeg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ingen gode råd, men jeg vet at det er par som krangler på en slik måte at det mer er måten de krangler på enn de virkelige uenighetene som ødelegger forholdet.

Om en ikke stort sett kan holde fred med hverandre, er det da grunnlag for et forhold? Bør ikke da heller begge slippe fri?

[Kyrra]

Jeg har ingen gode råd, men jeg vet at det er par som krangler på en slik måte at det mer er måten de krangler på enn de virkelige uenighetene som ødelegger forholdet.

Om en ikke stort sett kan holde fred med hverandre, er det da grunnlag for et forhold? Bør ikke da heller begge slippe fri?

Tror du har rett...i å slippe hverandre fri. Hadde bare ikke følelsene vært så sterke!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tror du har rett...i å slippe hverandre fri. Hadde bare ikke følelsene vært så sterke!!!

Spør dere selv hver for dere: "Er dette forholdet så viktig at jeg er villig til å ofre mye for det?"

Hvis begges svar er et tydelig JA, anbefaler jeg dere å være med på følgende forsøk som varer fire måneder:

Jeg omskriver JFKs berømte ord: Spør ikke hva den andre kan gjøre for deg og forholdet, spør deg selv hva du kan gjøre for den andre og forholdet!

Etter fire måneder kan dere evaluere forsøket.

http://www.youtube.com/watch?v=VB6hLg3PRbY

[Kyrra]

Spør dere selv hver for dere: "Er dette forholdet så viktig at jeg er villig til å ofre mye for det?"

Hvis begges svar er et tydelig JA, anbefaler jeg dere å være med på følgende forsøk som varer fire måneder:

Jeg omskriver JFKs berømte ord: Spør ikke hva den andre kan gjøre for deg og forholdet, spør deg selv hva du kan gjøre for den andre og forholdet!

Etter fire måneder kan dere evaluere forsøket.

http://www.youtube.com/watch?v=VB6hLg3PRbY

Dette JA`et har vi nok begge sagt at vi mener. Er vel derfor vi har holdt ut så mange vanskeligheter. Og når det gjelder leveregelen du nevner så har det seg sånn at jeg har sagt omtrent det samme, prøvd å leve etter det...men han gjør dessverre ikke det samme. Og hva hjelper det da? NÅ er det som om jeg, de siste dagene, har kommet til en ny æra av alt sammen?! Har fått for meg at jeg nå er skikkelig lei av å være den ydmyke part (etter 4-5år i den rollen) Jeg er lei av å føle meg udugelig og ubrukelig. Lei av å trygle og be om anerkjennelse, gode ord og bekreftelser. Det er som om jeg har begynt en annen tenkemåte, på et vis. Jeg skal ikke lenger gå rundt å føle meg udugelig eller som en dårlig partner!! For jeg Vet bedre. Vet ikke om dette er begynnelsen på slutten...eller om det kan føre til noen bedring i forholdet,ved at han ikke føler seg så presset til å gi?! Vanskelig å si men noe må jeg gjøre.