Angst/Depresjon/Tvangstanker/Suicidalitet

[Gjest Mann. 27år.]

Hei. Lurer fælt på hva jeg skal gjøre.. Jeg har hatt angst i snart 15 år. Har fått depresjoner. Sliter med tvangstanker. Har hatt flere selvmordsforsøk bak meg. Havnet jo tilslutt på psykiatrisk, tvungen obs. fordi fam. ville det etter flere forsøk på å ta mitt liv. Der fikk jeg vite at jeg også hadde ptsd og personlighets forstyrrelser. Jeg sliter også med a.d.h.d. Ble utskrevet med beskjed om at jeg ikke hadde noen utsikter til bedring på minst 3år? Ingen videre behandling.. De vet ikke hva de skal gjøre?.. Har vært på b.u.p og d.p.s. Ingen hjelp å finne der. Jeg har drukket en del tidligre for og selvmedisinere meg selv mot angst, dette var jo selvfølgelig ingen løsning på sikt, det ble jo bare enda ett.. Innså dette selv tilslutt etter siste innleggelse på psyk. at det ville ende med at jeg tok mitt eget liv om jeg fortsatte og drikke.Har ikke drukket en dråpe alkohol på snart to år, og jeg hadde en god periode, men siden i vår har angsten og depresjonene bare bygget seg opp igjen. Dette blir bare værre og værre. Jeg har desperat forsøkt og få min fastlege til og skrive ut beroliginde til meg som fks. valium/vival, men han nekter meg konsenkvent dette. Jeg føler meg fullstendig hjelpesløs, har nå begynt å drikke igjen, om enn så lenge lenge bare et par øl, bare for og klare å komme meg igjennom dagen... Jeg sitter oppe hele natten med forferdelig panikk angst og tror jeg skal dø, får ikke sove.. Jeg er fullstendig isolert sosialt sett, jeg har enorm sosial angst, klarer ikke engang å gå på butikken.. Jeg sliter med forferdelige tvangstanker.. Største problemet for meg er at jeg har barn.. Jeg fungerer kjempefint hjemme med barnet mitt. Har heller aldri drukket i nærheten av mitt barn. Men jeg fungerer ikke ute, tror jeg skal dø med en gang jeg går ut. Prøvde ut det aller meste av lykkepiller, men det førte til økt suicidalitet. Sånn det er nå, er Kona mi det eneste oppegående mennesket her. Jeg føler jo selvfølgelig at jeg svikter dem begge! Dette gjør det jo heller ikke noe bedre på depresjonene mine, som nå igjen er tilbake på topp..... Sitter her nå og skriver og føler at alt er svart og at det ikke finnes noen løsning for meg? Det eneste jeg vil er å fungere som den familiefaren jeg vil være, men jeg klarer ikke.. Jeg føler meg fullstendig misslykket som far og ektemann.. NÅ sitter jeg igjen med selvmordstanker.... Kan virkelig min fastlege bare avslutte behandling av meg? og nekte meg beroligende i begrunnelse av at det er vanedannende? Skal jeg bare legge meg ned og dø? Jeg vil ut.. Jeg vil leve igjen.. Jeg vil ut i arbeid.. Alt dette hadde løst seg om jeg hadde hatt beroligende.. Er ikke mitt liv hvert mer enn en resept? Jeg kunne jo bare gått ut og kjøpt dette illegalt men jeg er en familiemann og nekter og gjøre meg selv til en narkoman. Etter et helt liv i psykiatri, er jeg, når jeg endelig ber om det selv og forteller om løsningen, blitt nektet medisinen.. De skrev det ut når jeg var liten og var redd for å ta dette, men i voksen alder når jeg forstår at dette er den eneste løsningen på mitt problem vil de ikke gi meg det? Hva i all verden skal gjøre? Jeg er redd og veldig sliten....... Mvh. Mann. 27år. Oslo