Da jeg var liten...

[Gjest twilight]

kan jeg huske denne voldsomme indre smerten. Noen ganger prøvde jeg å slå meg selv i svime med en sparebøsse, men jeg hadde ikke mot til å slå hardt nok.

Jeg huske mye som svart. Og jeg vet ikke hvorfor, eller hvor det kom fra. Føler at nedstemtheten henger igjen i meg, den er ikke så voldsom at jeg ikke klarer å fungere. Men den er altså alltid.

Skal jeg bare akseptere den, og finne meg i at det er slik jeg er?

Vil jeg få det bedre visst jeg oppsøker noen å snakke med, vil jeg det? Eller vil jeg bare falle enda dypere i denne selvmedlidenheten. For det er egentlig det siste jeg trenger.

Men jeg vil heller ikke bli gammel å se tilbake på et liv jeg kunne ha gledet meg mer over, dersom jeg ikke brukte så mye tid på å være nedfor.

[Orio]

Det kan hende du ville hatt nytte av å snakke med noen om hvordan du har det i dag, få hjelp til å legge fortiden bak deg og rette fokus mot nåtid og fremtid i stedet. Å snakke om den vonde barndommen og følelsene du hadde da tror jeg ikke vil hjelpe deg.

[Gjest Maniana]

Viktig å ta tak i nåtiden,og deretter rette blikket fremover. Det er det du fokuserer på som blir din hverdag.

[PieLill]

Kanskje du vil ha nytte av å snakke om 'mekanismene' bak nedstemtheten, og måter å velge å se det positive og glede seg over det.

Er eventuelle fysiske årsaker utelukket?

mvh

[Gjest imzedimze]

jeg og pleide ha slik voldsom grusom indre smerte, for meg har noe som heter litium tatt det vekk, takk og pris!! prøv det!!!!