forhold mellom barn og mor

[Gjest trist mamma]

hei. jeg er en mamma til en jente på 2,5 år som i det siste avviser meg hele tiden, spesielt hvis pappaen hennes er i nærheten. vi er gift og bor sammen så dvs at dattera vår vil være bare med ham. jeg får ikke lov å gi henne mat, ha på klær, sitte ved siden av henne og etc. den tiden da mannen min er på jobb har vi det veldig bra. vi leker, hun gir meg kyss,smiler og viser ingen tegn på at hun er ikke glad i meg. men alt forandrer seg når mannen komer hjem. jeg får klump i halsen nesten hver dag fordi det er veldig vondt og frustrerende. det har blitt en utfordring for meg å hente henne ifra barnehagen fordi hun vil ikke komme til meg og snakker mye om at pappa kommer å hente henne med bil. jeg trenger hjelp, råd eller noen ord som kan forklare meg hva som skjer mellom meg og mitt barn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slike perioder er helt vanlige. Det går over av seg selv om du oppfører deg som en voksen.

Det kan komme nye slike perioder. Hvem av dere som da blir foretrukket, kan være helt tilfeldig.

Jeg kjenner godt en gammel dame som ofte siterer sin sønn da han var liten. Han brukte å si: "Jeg er glad i deg mor når far er borte". Mor og sønn har alltid hatt og har et utmerket forhold.

[Gjest mamma til 2åring]

Jeg har en datter på to og vi har den samme problemstillingen her. Noen perioder er hun bare pappajente og så er hun bare mammajente. Det er bare pappa som får pusse tenner osv..

Jeg tror du bare må jobbe med deg selv ift å tåle avvisningen. Du må rett og slett lære deg til å tolke avvisningen annerledes. Avvisningen betyr ikke at hun ikke er glad i deg eller at du ikke er noen god mamma. Vet ikke hvorfor unga er sånn, men det er normalt så da er det ikke så mye å få gjort med.

[Glimtipper]

Som NHD sier - helt normalt Du behøver ikke bekymre deg. Jenta trives godt med makten dette gir henne, så bare overse oppførselen og sett ned foten der det trengs, så går det over.

I en barnehage jeg jobbet måtte vi vaske håret til en 2 år gammel jente i noen uker, for hun slo seg fullstendig vrang om moren prøvde seg. Når vi gjorde det var hun blid som en sol.

[Lillemus]

Det der er helt vanlig og det er ingen grunn til å bli lei seg og føle seg avvist av den grunn, selv om jeg skjønner at du føler det sånn.

Men det er viktig å vise barnet at det ikke er bare pappa som kan ditt og datt - har du begynt å gi henne mat / kle på / legge henne så _skal_ du fullføre dette samme hvor mye hun protesterer.

Mener

[laban]

Det der er ikke uvanlig. Noen ganger er det faren som får "unngjelde", andre ganger er det mor. Det skjer typisk i den når barna er i den alderen da de oppdager at de kan påvirke omverdenen ved å uttrykke meningen sin klart og tydelig - sikkert en fantastisk følelse: "Oi, jeg skrek nei, og så slapp jeg unna!"-liksom.

Ikke la henne forstå at du blir ordentlig lei deg, og ikke la henne bestemme mer enn dere synes er rimelig. Det er helt greit at hun synes at pappa er flink til ditt og datt, det kan du erklære deg enig i, men hun skal ikke overstyre det som er praktisk for dere.

F.eks. hvis hun vil at pappa skal bade henne og det var "din tur", kan du si noe i retning av at "ja, pappa er morsom å ha med på badet, og det er hans tur imorgen, men ikveld har jeg lyst til å bade jenta mi, og da blir det sånn".

Ikke legg masse seriøse følelser i det, da gir det bare enda mer maktfølelse og det kan vare lenger enn nødvendig.