Dissosiativ lidelse (DiD)

[Gjest Vet ikke helt hva dette er jeg...]

Hei

Hva er dette (DiD)?

Hvordan kan jeg bli kvitt det?

Er det lett og bli kvitt?

Er det alvorlig?

Kan jeg bli tvangsinnlagt med denne diagnosen? Jeg vil nemmelig ikke bli innlagt igjen...

Jeg har vært ut og inn av psykiatrisk siden jeg var 16 år. Nå er jeg 29 år. Jeg har stemmer i hodet, og tid forsvinner. Noen ganger kutter jeg meg, men det er liksom ikke jeg som gjør det. Stemmene tar over for meg. Alt rundt meg virker uvirkelig. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Har problemer med å konsentrere meg og å sove. Jeg har til nå hatt diagnosen schizoaffektiv, men i dag sa psykiateren at jeg har DiD. Hvordan er denne diagnosen i forhold til den gamle?

Det ser ikke ut til at medisiner har så god effekt på meg.

Takker for svar...

[willemo1365380562]

Hei sann Er det flere av oss her inne?Bokstavelig talt.

Jeg har levd med did i nesten hele mitt liv (i tillegg til PTSD).

Det har vært mye gråt og tenners gnissning. Men jeg har lært strategier, og det blir lettere å lettere å hanskes med.

Det viktigste er å plassere hendelser på en tidsakse, Hvor den ene siden er før, midten er nå, og den andre siden fremtiden

Under ekstremt press faller aksen sammen og jeg blir kastet ut i flashbacks, selvskading, overdoser osv. Da er en tvangsinnleggelse nødvendig, både for min egen sikkerhet og for mine omgivelser som oppfatter det som ganske dramatisk.

Nå er jo ikke did en ensartet lidelse. Man kan ha det i lettere eller tyngre versjoner, alt etter årsak eller opplevelse. Den alvorligste er det man før kalte personlighetsspalting hvor man fremsto som helt forskjellige personer, med ulikt språk, oppførsel, setmme osv. Dette er ganske uvanlig lidelse, så det min kalles er dissosiativ pf. ikke did.

Noen ganger når jeg glir bort oppfatter jeg ikke verden slik som andre. Mennesker rundt meg blir på en måte todimensjonale. Jeg kan sitte å betrakte mennen min og ser oppriktig at han ikke er mannen min, bare en som ligner. Det er som å se ham på tv. Hvis jeg tar på meg selv, ansikt eler hender, så føles det ikke som meg, det er som å ta på en fremmed.

Jeg kan ikke si at jeg er flere personer, det blir for enkelt. Men blir påkjenningen for traumatisk kan jeg flykte fra meg selv. Det som skjer, skjer ikke meg, men en annen. Jeg blir bare observatør. Dette gjelder nesten alltid når jeg blir lagt i reimer på psyk. Jeg har også stor huller i hukommelsen. Noe som kan føre til uheldige opplevelser. Jeg prøver etter beste evne å finne på ting som kan forklare hvorfor jeg blir borte, men det blir bare gjetninger og hvite logner, slik at ingen skal skjønne hvorfor jeg er slik jeg er.

Jeg har gått ukentlig ti psykiater i nesten 6 år, men fortsatt klarer jeg ikke å få satt ting på sin rette hylle. Man kan si at jeg lever med det, og terapien har hjulpet meg et godt dtykke på vei.

Selvskading er det slutt på. Det eneste som er igjen er store blåhvite arr.

Medisinene jeg tar stabiiserer vanskelige situasjoner en del. Min uortodokse metode er Imovane. NHD er sikkert helt uenig i denne bruken av medisinen. Når jeg kjenner at jeg glir bort/raser sammen så tar jeg 15mg Imovane og legger meg, Når jeg våkner etter et par tre timer er jeg meg selv igjen. Hvem søren bryr seg om hva man bruker, så lenge det hjelper og man slipper å sitte på legevakta og vente på å bli sydd sammen.

DID er som sagt en veldig uvanlig diagnose, og man kan ha mange symptomer so ligner, uten at man dermed har det. Psykose oppleves ( iallafall av meg) nesten likt, Mister kontakten med den virkelige verden, snakker med seg selv, tror at noen forfølger deg eller snaker bak ryggen på deg. Hudfølelsen blir annerledes, smaksansen kan endres, lyder kommer langt borte fra. Man synes kanskje man så noe,,,

Men hvis du har fått diagnosen DID så er det sikkert riktig. Da bør du få hjelp av en erfaren behandler som har vært boti dette før. Eller iallefall har god innsikt i hva som skjer, når og hvorfor.

[Gjest trist jente]

Anbefaler deg å spørre behandleren din. Dissosiativ lidelse kan innebære så mye, dissosiativ identity disorder som du sier er diagnosen satt på deg kan også innebære mye.

Du kan selvfølgelig lese om det på nettet. Men det er mange syn på den diagnosen og mange innfallsvinkler iforhold til behandling. Noen mener dissosiasjon som fenomen ikke eksisterer, andre ser det overalt, atter andre er mer nyanserte (forhåpentligvis flertallet)

Jeg vil anbefale deg at du snakker med din behandler og spør hva han legger i diagonsen, prognose, tenkt behandling, grunnlag for diagnosen osv. Alt du lurer på. Vi er sikkert mange som kan svare deg her, men vi vil da svare utifra vår form for eventuell dissosiativ lidelse og våre erfaringer i møtet med behandlingsapparatet ifht dette. Jeg tror du vil få de riktigste svarene om du snakker med behandler som kjenner deg.

Jeg kan gjerne svare deg mer privat dersom du ønsker det, men ikke på et offentlig forum her. Men tror at din behandler som kjenner deg og har gitt deg diagnosen kan gi deg de beste svar.

En diagnose i seg selv gir ikke grunnlag alene for tvangsinnleggelse.

Et utdrag av lov om psykisk helsevern:

§ 3-3. Vedtak om tvungent psykisk helsevern

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:

1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.

2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.

3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten

a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller

b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.

5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.

6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter denne bestemmelsen til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt.

På lovdata.no kan du gå inn på alle lover.

Pasientrettighetsloven og lov om psykisk helse er kanskje de mest aktuelle.

[Gjest Vet ikke helt hva dette er jeg...]

Hei sann Er det flere av oss her inne?Bokstavelig talt.

Jeg har levd med did i nesten hele mitt liv (i tillegg til PTSD).

Det har vært mye gråt og tenners gnissning. Men jeg har lært strategier, og det blir lettere å lettere å hanskes med.

Det viktigste er å plassere hendelser på en tidsakse, Hvor den ene siden er før, midten er nå, og den andre siden fremtiden

Under ekstremt press faller aksen sammen og jeg blir kastet ut i flashbacks, selvskading, overdoser osv. Da er en tvangsinnleggelse nødvendig, både for min egen sikkerhet og for mine omgivelser som oppfatter det som ganske dramatisk.

Nå er jo ikke did en ensartet lidelse. Man kan ha det i lettere eller tyngre versjoner, alt etter årsak eller opplevelse. Den alvorligste er det man før kalte personlighetsspalting hvor man fremsto som helt forskjellige personer, med ulikt språk, oppførsel, setmme osv. Dette er ganske uvanlig lidelse, så det min kalles er dissosiativ pf. ikke did.

Noen ganger når jeg glir bort oppfatter jeg ikke verden slik som andre. Mennesker rundt meg blir på en måte todimensjonale. Jeg kan sitte å betrakte mennen min og ser oppriktig at han ikke er mannen min, bare en som ligner. Det er som å se ham på tv. Hvis jeg tar på meg selv, ansikt eler hender, så føles det ikke som meg, det er som å ta på en fremmed.

Jeg kan ikke si at jeg er flere personer, det blir for enkelt. Men blir påkjenningen for traumatisk kan jeg flykte fra meg selv. Det som skjer, skjer ikke meg, men en annen. Jeg blir bare observatør. Dette gjelder nesten alltid når jeg blir lagt i reimer på psyk. Jeg har også stor huller i hukommelsen. Noe som kan føre til uheldige opplevelser. Jeg prøver etter beste evne å finne på ting som kan forklare hvorfor jeg blir borte, men det blir bare gjetninger og hvite logner, slik at ingen skal skjønne hvorfor jeg er slik jeg er.

Jeg har gått ukentlig ti psykiater i nesten 6 år, men fortsatt klarer jeg ikke å få satt ting på sin rette hylle. Man kan si at jeg lever med det, og terapien har hjulpet meg et godt dtykke på vei.

Selvskading er det slutt på. Det eneste som er igjen er store blåhvite arr.

Medisinene jeg tar stabiiserer vanskelige situasjoner en del. Min uortodokse metode er Imovane. NHD er sikkert helt uenig i denne bruken av medisinen. Når jeg kjenner at jeg glir bort/raser sammen så tar jeg 15mg Imovane og legger meg, Når jeg våkner etter et par tre timer er jeg meg selv igjen. Hvem søren bryr seg om hva man bruker, så lenge det hjelper og man slipper å sitte på legevakta og vente på å bli sydd sammen.

DID er som sagt en veldig uvanlig diagnose, og man kan ha mange symptomer so ligner, uten at man dermed har det. Psykose oppleves ( iallafall av meg) nesten likt, Mister kontakten med den virkelige verden, snakker med seg selv, tror at noen forfølger deg eller snaker bak ryggen på deg. Hudfølelsen blir annerledes, smaksansen kan endres, lyder kommer langt borte fra. Man synes kanskje man så noe,,,

Men hvis du har fått diagnosen DID så er det sikkert riktig. Da bør du få hjelp av en erfaren behandler som har vært boti dette før. Eller iallefall har god innsikt i hva som skjer, når og hvorfor.

Takker for svar...

Jeg har 3 stemmer som av og til liker å ta over kroppen min, men det er ikke noe jeg merker selv, jeg ser hva som skjer, men kan ikke gjøre noe med det. Og etterpå er det glemt. Jeg dro til syden en uke og den turen husker jeg ikke noe fra... Lurer på hvem av dem som dro, hehehe. Jeg har masse galgen humor som jeg trenger for å overleve. Men du sier du her gått til behandling i 6 år? Jeg har gått siden jeg var 15 og sliter ennå, er dette noe en må slite med resten av livet??? Klarer du å jobbe? Jeg jobber 3 timer i uka, og det er slitsomt nok. Føler meg ganske mislykket.

[Gjest Vet ikke helt hva dette er jeg...]

Anbefaler deg å spørre behandleren din. Dissosiativ lidelse kan innebære så mye, dissosiativ identity disorder som du sier er diagnosen satt på deg kan også innebære mye.

Du kan selvfølgelig lese om det på nettet. Men det er mange syn på den diagnosen og mange innfallsvinkler iforhold til behandling. Noen mener dissosiasjon som fenomen ikke eksisterer, andre ser det overalt, atter andre er mer nyanserte (forhåpentligvis flertallet)

Jeg vil anbefale deg at du snakker med din behandler og spør hva han legger i diagonsen, prognose, tenkt behandling, grunnlag for diagnosen osv. Alt du lurer på. Vi er sikkert mange som kan svare deg her, men vi vil da svare utifra vår form for eventuell dissosiativ lidelse og våre erfaringer i møtet med behandlingsapparatet ifht dette. Jeg tror du vil få de riktigste svarene om du snakker med behandler som kjenner deg.

Jeg kan gjerne svare deg mer privat dersom du ønsker det, men ikke på et offentlig forum her. Men tror at din behandler som kjenner deg og har gitt deg diagnosen kan gi deg de beste svar.

En diagnose i seg selv gir ikke grunnlag alene for tvangsinnleggelse.

Et utdrag av lov om psykisk helsevern:

§ 3-3. Vedtak om tvungent psykisk helsevern

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:

1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.

2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.

3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten

a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller

b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.

5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.

6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter denne bestemmelsen til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt.

På lovdata.no kan du gå inn på alle lover.

Pasientrettighetsloven og lov om psykisk helse er kanskje de mest aktuelle.

Takker for svar....

Har du levd med dette lenge? Blir det ikke bedre?

Vi kan godt ta det på privaten, men jeg vil ikke legge ut msn adressen min her... Er det noen andre måter å gjøre det på? Kan doktoronline sende deg e-mail adressen min?

[Gjest trist jente]

Takker for svar....

Har du levd med dette lenge? Blir det ikke bedre?

Vi kan godt ta det på privaten, men jeg vil ikke legge ut msn adressen min her... Er det noen andre måter å gjøre det på? Kan doktoronline sende deg e-mail adressen min?

DiD er ikke min diagnose, men jeg sliter veldig mye dissosiering i andre grader og former. Har slitt med det i veldig mange år, og har ikke merket noen bedring til tross for behandling og medisiner.

Vet ikke om det finnes noe "dissosiasjonsforum" - sikkert vært nyttig for mange.

Noen mener at de som dissosierer er ressursterke overleverere.

Mange av de som dissosierer har opplevd noe svært traumatisk - og man har da hatt evnen til å koble ut (ikke være til stede, se det utenifra - det er ikke meg det skjer med, osv). Men det som en gang var en hensiktsmessig overlevelsesmekanisme som gjorde at du overlevde kan bli uhensiktsmessig og hindre deg i å leve et normalt liv.

Jeg vil råde deg til å spørre behandleren din om alt du lurer på. Det er mye vanskelig rundt dette her og ingen fasitsvar. Og det er mange former for dissosiasjon. Nå er det jo heller ikke sikkert du har opplevd noe traumatisk slik jeg på en måte antar i avsnittet ovenfor. Var bare ment som en mulig forklaring på hvorfor noen utvikler dissosiative lidelser. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg så kan du selvfølgelig søke på nettet- men dissosiasjon er omdiskutert i mange kretser og jeg er redd for at du skal bli mer skremt enn få nyttig informasjon. Men jeg kan selvfølgelig ta feil. Er ingen racer på nettet selv, har prøvd å google litt med tanke på deg, men ikke funnet noe jeg synes har vært bra.

Å legge ut msn adresse her har ikke jeg heller lyst til, og tror ikke doktor online er behjelpelig med å videreformidle adresser. Mener å ha lest det her et sted en gang- samme problemstilling.

Har ikke vært her så veldig lenge - men mange smarte mennesker her som kan gi gode råd på veien. Og dele erfaringer.

[Gjest en måte]

Takker for svar....

Har du levd med dette lenge? Blir det ikke bedre?

Vi kan godt ta det på privaten, men jeg vil ikke legge ut msn adressen min her... Er det noen andre måter å gjøre det på? Kan doktoronline sende deg e-mail adressen min?

Opprett en hotmailadresse og legg den ut på meldinger. Det har skjedd før her i hvertfall.

[Melba1365380968]

Takker for svar...

Jeg har 3 stemmer som av og til liker å ta over kroppen min, men det er ikke noe jeg merker selv, jeg ser hva som skjer, men kan ikke gjøre noe med det. Og etterpå er det glemt. Jeg dro til syden en uke og den turen husker jeg ikke noe fra... Lurer på hvem av dem som dro, hehehe. Jeg har masse galgen humor som jeg trenger for å overleve. Men du sier du her gått til behandling i 6 år? Jeg har gått siden jeg var 15 og sliter ennå, er dette noe en må slite med resten av livet??? Klarer du å jobbe? Jeg jobber 3 timer i uka, og det er slitsomt nok. Føler meg ganske mislykket.

Hei!

Jeg har ikke DiD, men jeg dissosierer på nivået rett under. Jeg har også tre ulike "viljer" (i tillegg til meg) som gir seg til kjenne i forskjellige situasjoner... Har fått behandling for dette i litt over tre år, og nå begynner jeg å håndtere det ganske bra. I begynnelsen var jeg jo sikker på at jeg var rape gal, og kom til å bli det for resten av livet. Men det har hjulpet veldig mye å bli forklart at dissosiering er en helt normal reaksjon på en veldig unormal traumatisk opplevelse.

Du må sørge å få informasjon fra behandleren din om lidelsen. Såkalt psykoedukasjon (tror det heter det?) - det vil si at de setter seg ned med deg og forklarer deg diagnosen, hva det innebærer av symptomer etc, hvordan dere skal jobbe i behandling, om du synes dette stemmer for deg osv. Dette er veldig nyttig! Da får man bedre innsikt i sin egen situasjon.

For meg hjelper det også å prøve å være en slags takknemlig ovenfor de ulike "viljene" mine. De har hjulpet meg når jeg har trengt det mest, men de har ikke lenger den samme funksjonen nå når jeg er voksen og lever et liv uten akutt livsfare...

[og det går opp - og det går ned]

Hei sann Er det flere av oss her inne?Bokstavelig talt.

Jeg har levd med did i nesten hele mitt liv (i tillegg til PTSD).

Det har vært mye gråt og tenners gnissning. Men jeg har lært strategier, og det blir lettere å lettere å hanskes med.

Det viktigste er å plassere hendelser på en tidsakse, Hvor den ene siden er før, midten er nå, og den andre siden fremtiden

Under ekstremt press faller aksen sammen og jeg blir kastet ut i flashbacks, selvskading, overdoser osv. Da er en tvangsinnleggelse nødvendig, både for min egen sikkerhet og for mine omgivelser som oppfatter det som ganske dramatisk.

Nå er jo ikke did en ensartet lidelse. Man kan ha det i lettere eller tyngre versjoner, alt etter årsak eller opplevelse. Den alvorligste er det man før kalte personlighetsspalting hvor man fremsto som helt forskjellige personer, med ulikt språk, oppførsel, setmme osv. Dette er ganske uvanlig lidelse, så det min kalles er dissosiativ pf. ikke did.

Noen ganger når jeg glir bort oppfatter jeg ikke verden slik som andre. Mennesker rundt meg blir på en måte todimensjonale. Jeg kan sitte å betrakte mennen min og ser oppriktig at han ikke er mannen min, bare en som ligner. Det er som å se ham på tv. Hvis jeg tar på meg selv, ansikt eler hender, så føles det ikke som meg, det er som å ta på en fremmed.

Jeg kan ikke si at jeg er flere personer, det blir for enkelt. Men blir påkjenningen for traumatisk kan jeg flykte fra meg selv. Det som skjer, skjer ikke meg, men en annen. Jeg blir bare observatør. Dette gjelder nesten alltid når jeg blir lagt i reimer på psyk. Jeg har også stor huller i hukommelsen. Noe som kan føre til uheldige opplevelser. Jeg prøver etter beste evne å finne på ting som kan forklare hvorfor jeg blir borte, men det blir bare gjetninger og hvite logner, slik at ingen skal skjønne hvorfor jeg er slik jeg er.

Jeg har gått ukentlig ti psykiater i nesten 6 år, men fortsatt klarer jeg ikke å få satt ting på sin rette hylle. Man kan si at jeg lever med det, og terapien har hjulpet meg et godt dtykke på vei.

Selvskading er det slutt på. Det eneste som er igjen er store blåhvite arr.

Medisinene jeg tar stabiiserer vanskelige situasjoner en del. Min uortodokse metode er Imovane. NHD er sikkert helt uenig i denne bruken av medisinen. Når jeg kjenner at jeg glir bort/raser sammen så tar jeg 15mg Imovane og legger meg, Når jeg våkner etter et par tre timer er jeg meg selv igjen. Hvem søren bryr seg om hva man bruker, så lenge det hjelper og man slipper å sitte på legevakta og vente på å bli sydd sammen.

DID er som sagt en veldig uvanlig diagnose, og man kan ha mange symptomer so ligner, uten at man dermed har det. Psykose oppleves ( iallafall av meg) nesten likt, Mister kontakten med den virkelige verden, snakker med seg selv, tror at noen forfølger deg eller snaker bak ryggen på deg. Hudfølelsen blir annerledes, smaksansen kan endres, lyder kommer langt borte fra. Man synes kanskje man så noe,,,

Men hvis du har fått diagnosen DID så er det sikkert riktig. Da bør du få hjelp av en erfaren behandler som har vært boti dette før. Eller iallefall har god innsikt i hva som skjer, når og hvorfor.

Hei willemo:)

Lurte bare på hvordan det gikk med deg?

Takker for svaret ditt... Bedre sent enn aldri...