Når bare en trekker lasset

[Gjest MayLynn]

Enig i at det virker som om han trekker for lite av lasset - men DU gjør for mye utav det. Jeg syns dette virker som et ganske klassisk forhold mellom en mann og en kvinne. Kvinnen er fra Venus, mannen fra Mars. Er dette verdt å ofte forholdet for? Du sier jo at du er så opptatt av barna og familien. Er et ødelagt forhold bedre for barna enn om du slapper litt mer av? Prøv nå ihvertfall samtaleterapi.

[Glimtipper]

Det høres ut som du ønsker deg en mer selvhevdende mann. En som ordner opp, som tar vare på deg og som uttrykker både dine og sine behov.

For det første tror jeg kravene dine er litt urealistiske. Hvordan var han når dere møttes? Hva fant du tiltrekkende? Har personligheten hans forandret seg så drastisk eller er det dine krav som har økt med årene?

For det andre tror jeg du går fram på feil måte for å se en annen side av han. Du dytter og dytter, forlanger, krangler og klager - i håp om at han en dag skal sette ned foten og vise den maskuline siden du lengter etter.

Mitt råd til deg er å vise han mer respekt. Du mener sikkert han må fortjene den før han får den, men du har faktisk giftet deg med mannen. Vær mer forsiktig og ydmyk i din væremåte. Si unnskyld når du går for langt - som når du mener han skal lese tankene dine. Be om det du trenger på en hyggelig måte, uten å legge skylden på han.

For eksempel: 'Jeg ba deg flytte ut, men egentlig ønsket jeg at du skulle si: "La oss klare dette sammen". Jeg burde ikke testet deg slik. Jeg beklager.'

Eller: 'Jeg håpet du kunne legge planer for hele familien i dag. Jeg burde sagt at det var det jeg ønsket. Unnskyld at jeg overreagerte på svaret ditt.'

Jeg vil understreke at jeg ikke mener enhver kvinne skal gå så langt i å unnskylde sin egen oppfarenhet. Men når du ønsker at han tar mer ansvar og blir mer selvhevdende, så tror jeg dette er en langt bedre vei å gå enn å klage, kritisere og kaste han ut. Et parforhold er til enhver tid en balanse. Du må tørre å vise deg svak før han viser seg sterk.

[Gjest togli]

Trådstarters mann har da ikke nektet ungene å feire halloween? Hun skriver at ungene er for store til å ville tigge godteri, og at faren har sagt at hvis de vil markerer dagen på noe vis, så får de komme med forslag selv til hvordan.

Helt enig i det! Jeg diskuterte egentlig mest med colette her, og svarte ikke direkte på trådstarters spørsmål/tanker

[sant å si]

Helt enig i det! Jeg diskuterte egentlig mest med colette her, og svarte ikke direkte på trådstarters spørsmål/tanker

Ok

[fyrlykt]

Min erfaring er at sånn er menn. Vi må bare velge om vi orker å leve med det eller ikke.

I stedet for å spørre hva han tenker om ditt og datt er det bedre å fortelle hva du har planlagt han skal gjøre i forhold til dine planer.

Det er vel få menn som driver og planlegger og styrer til ulike begivenheter slik vi kvinner gjør.

[Gjest baldriansen]

Jeg har det også omtrent sånn, men får ikke de kjærlighetserklæringene du får.

Det er enklere hvis du avfinner deg med at det er sånn det er. Og ungene dine vil se det når de blir større, og sette pris på deg for det.

[Gjest togli]

Det høres ut som du ønsker deg en mer selvhevdende mann. En som ordner opp, som tar vare på deg og som uttrykker både dine og sine behov.

For det første tror jeg kravene dine er litt urealistiske. Hvordan var han når dere møttes? Hva fant du tiltrekkende? Har personligheten hans forandret seg så drastisk eller er det dine krav som har økt med årene?

For det andre tror jeg du går fram på feil måte for å se en annen side av han. Du dytter og dytter, forlanger, krangler og klager - i håp om at han en dag skal sette ned foten og vise den maskuline siden du lengter etter.

Mitt råd til deg er å vise han mer respekt. Du mener sikkert han må fortjene den før han får den, men du har faktisk giftet deg med mannen. Vær mer forsiktig og ydmyk i din væremåte. Si unnskyld når du går for langt - som når du mener han skal lese tankene dine. Be om det du trenger på en hyggelig måte, uten å legge skylden på han.

For eksempel: 'Jeg ba deg flytte ut, men egentlig ønsket jeg at du skulle si: "La oss klare dette sammen". Jeg burde ikke testet deg slik. Jeg beklager.'

Eller: 'Jeg håpet du kunne legge planer for hele familien i dag. Jeg burde sagt at det var det jeg ønsket. Unnskyld at jeg overreagerte på svaret ditt.'

Jeg vil understreke at jeg ikke mener enhver kvinne skal gå så langt i å unnskylde sin egen oppfarenhet. Men når du ønsker at han tar mer ansvar og blir mer selvhevdende, så tror jeg dette er en langt bedre vei å gå enn å klage, kritisere og kaste han ut. Et parforhold er til enhver tid en balanse. Du må tørre å vise deg svak før han viser seg sterk.

Godt skrevet

[illuminatum]

Jeg drar gjerne lasset flere steder, om han kunne tatt over noen steder og dratt der.

Men jeg må desverre dra over alt. Og sånt blir en sliten av.

Det går annå droppe masse ting i hverddagen, men hvis en gir slipp på for mye pga av at det ikke passer inn lenger så blir hverddagen akkurat så kald som den ikke bør være for noen.

Det er viktig å holde fast ved små ting som gjør hverddagen litt spesiell.

Det vi gjorde for svigemor i dag er en slik liten ting. "Unødvendig" men dog så verdifull.

Om han bare hadde ville innrømme sin kulde, se hvor det buttet for en annen og så prøve å forandre det. Men i steden så angriper han tilbake. Og jeg kommer ingen veg.

Han sier ok. til å sove på et annet sovrom. Han sier ok. til at jeg ordner besøk og sånn hos svigemor alene. Han sier ok. til å flytte til henne.

Da vil han vel det da. Jeg derimot er vant til å jobbe litt for det som betyr noe for meg.

Han gir meg ingen følelse av å være verdt noe, ingen følelse av samhol, trygghet, samkjøring, familie.

Jeg har sakt han ikke bør komme tilbake før han har forandret attityd.

Skulle så gjerne ønske jeg var tøffere, hardere, flinkere. At jeg kunne være hundre prosent støtte for alle i denne tiden, og alikavel ta vare på mitt og mine, barn og jobb, hjem og de andre.

Men jeg har innsett at jeg ikke er noe mer enn et svakt menneske jeg heller.

"Om han bare hadde ville innrømme sin kulde, se hvor det buttet for en annen og så prøve å forandre det. Men i steden så angriper han tilbake. Og jeg kommer ingen veg."

Synes du dette er et godt utgangspunkt for dialog? Du "dytter" han og det eneste riktige er at han aksepterer "din" løsning.

Om han sier OK og gjør det du sier så er det feil og dersom han finner en annen løsning så er det feil også (selv om det er det du sier du ønsker).

Jeg skal ikke glorifisere meg selv. Jeg gjorde masse i forhold til å lage til en god fest for ungene i helgen og bygde masse kulisser. Hadde TS spurt meg om hvilke tanker jeg hadde om halloween så hadde jeg nok bare trukket litt på skuldrene jeg også.

Jeg er i allefall ikke fortrolig med å snakke om følelser hele tiden men forsøker å gjøre det med handlinger.

[Gjest Kommunikasjon er et must!]

Jeg ser at mange har hengt seg opp i Halloween-feiringen, men jeg tror det meste henger her:

''Det har vært skjevfordeling lenge. Jeg er den som finner på, har kontroll over ting som må gjøres, sørger for at familien for kvalitets tid osv.''

Hvorfor har dere det slik? Har dere fordelt arbeidsoppgaver, altså snakket om og blitt enige om hvem som gjør hvilke ting, når det skal gjøres osv? Hvis ja, driter han i sine ting? Hvis nei, hvorfor ikke?

Å ha et glødende og romantisk forhold krever hardt arbeid og god planlegging. Spontanromantikken og -omsorgen eksisterer i størst grad på film og i romaner. I RL krever det at begge føler at de er "på høyden" med de oppgaver som må gjøres for å få AS Familien til å gå rundt.

Når dere har en så tydelig skjevfordeling, så er det ikke noe rart at du føler at du er helt på felgen. Du skal ikke se bort fra at han ser det også, og derfor sier OK når du ber om noe. Kanskje det er omsorg i hans OK?

Alternativt har du funnet deg en dott uten tiltaksevne, hvilket jeg forsåvidt finner det noe merkelig at du har valgt å få barn med.

[PieLill]

Det høres ut som du ønsker deg en mer selvhevdende mann. En som ordner opp, som tar vare på deg og som uttrykker både dine og sine behov.

For det første tror jeg kravene dine er litt urealistiske. Hvordan var han når dere møttes? Hva fant du tiltrekkende? Har personligheten hans forandret seg så drastisk eller er det dine krav som har økt med årene?

For det andre tror jeg du går fram på feil måte for å se en annen side av han. Du dytter og dytter, forlanger, krangler og klager - i håp om at han en dag skal sette ned foten og vise den maskuline siden du lengter etter.

Mitt råd til deg er å vise han mer respekt. Du mener sikkert han må fortjene den før han får den, men du har faktisk giftet deg med mannen. Vær mer forsiktig og ydmyk i din væremåte. Si unnskyld når du går for langt - som når du mener han skal lese tankene dine. Be om det du trenger på en hyggelig måte, uten å legge skylden på han.

For eksempel: 'Jeg ba deg flytte ut, men egentlig ønsket jeg at du skulle si: "La oss klare dette sammen". Jeg burde ikke testet deg slik. Jeg beklager.'

Eller: 'Jeg håpet du kunne legge planer for hele familien i dag. Jeg burde sagt at det var det jeg ønsket. Unnskyld at jeg overreagerte på svaret ditt.'

Jeg vil understreke at jeg ikke mener enhver kvinne skal gå så langt i å unnskylde sin egen oppfarenhet. Men når du ønsker at han tar mer ansvar og blir mer selvhevdende, så tror jeg dette er en langt bedre vei å gå enn å klage, kritisere og kaste han ut. Et parforhold er til enhver tid en balanse. Du må tørre å vise deg svak før han viser seg sterk.

Du har noen poeng.

Samtidig går det en grense for hvor mye man skal måtte be om. Og hvor ofte man skal måtte be.

Et visst minstemål av omtanke for ektefelle og familie må til. Og det er vel det det handler om her.

Bare det å uttrykke at man i det minste ser den andre og ser sine barn. "Nå har vi hatt noen strie uker, hva synes du vi bør gjøre som familie..."

mvh