Vanskelig å spørre om hjelp

[Gjest FangenBakMasken 0 0]

Hei. Jeg er en student på 22 år. Jeg har vokst opp i en familie hvor følelser er noe vi minimalt snakker om , eller viser. Det gjør det vanskelig for meg for å åpne meg fullt til venner og familie. Jeg tror jeg lider av ganske dyp depresjon og angst, jeg har følt meg slik før også , sosial angst og paranoid, men nå tror jeg det begynner å eskalere. Jeg har isolert meg de siste ukene, bare ligget i sengen. Ikke vert på skolen, vert helt apatisk å ikke brydd meg om noe. Orker ikke svare på telefon. Det er mange ting som er inni hodet mitt som gnager. Det som skremmer meg er at jeg tenker ofte på selvmord, selv om jeg vet at det er noe jeg aldri komme til å gjøre. Siden jeg er livredd for å dø. Som liten fikk jeg dødsangst. Det har jeg også fortsatt, eksistensiel angst, at jeg "finnes" å når jeg dør forsvinner jeg. Det er for jævlig å tenke på at " her sitter jeg å finns, i ett univers, å etterpå blir jeg borte. Problemet mitt er at jeg kan ikke kommunisere problemene mine og er redd for å oppsøke noen å snakke med. Det er tungt å holde opp fasaden av at alt er Ok. For sammen med venner og familie har jeg en maske av en "morromann" og tar meg selv ikke så høytidelig. Tungt å være lei seg inni en "Artigmann" . Men hva skal jeg gjøre ? Det er vanskelig for meg å dra til terapauten på skolen. Fra "FangenBakMasken"

[green leaves 5 0]

Du skriver at du kommer fra en familie som ikke snakker om eller viser følelser.Da er det sikkert sånn du er også.Det er mange som er sånn.Du burde ikke se det som noe mål å kunne "åpne deg" og dermed være være en annen enn den du er.Godta deg selv som du er.

Prøv å legge opp en strategi for å kunne nå gjennom til helsevesenet på en måte som er naturlig for deg i stedet.

Ikke regn med at helsevesenet sitter inne med en fasit på hva som feiler deg.Vær aktiv du også for å finne ut av ting.