bibben Skrevet 9. november 2009 Skrevet 9. november 2009 For tiden opplever jeg ting som mine omgivelser (mine nærmeste samtalepartnere) gjenkjenner som vrangforestillinger. Når vi snakker fornuftig om dette så er jeg enig i at slike tanker er tilbakevenende og at de kan være vrangforestillinger. Mine omgivelser ser et mønster, og tolker slike forestillinger som tegn på at jeg er inne i en sykdomsfase. Ofte føler jeg at de andre er langt, langt vekke fra meg siden de ikke opplever det jeg opplever som like sant. Det kan være vondt å sitte inne med en sannhet som jeg ikke får gehør for. Samtidig er det trygt for meg at jeg har noen jeg kan snakke om slike tanker med. Det er jeg takknemlig for. De tankene som går igjen er at jeg føler at medisinene jeg tar forgifter hjernen min, og forårsaker bl.a. konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Dette kjenner jeg helt tydelig. Jeg har nå forstått at jeg bør erkjenne at slike tanker kanskje er et signal om at jeg er inne i en slags sykdomsperiode. Innerst inne så føler jeg at min overbevisning er en viktig "stemme" (må ikke forveksles med hallusinasjoner) som gjør meg oppmerksom på at jeg er inne på et farlig spor i den forstand at medisinene ødelegger livet mitt. Jeg føler et stor indre press på å gjøre noe med situasjonen så som å slutte med medisiner og å komme meg ut i lønnet arbeid (er i arbeidspraksis). Jeg føler at jeg er inne i en slags uvirkelighet der jeg lever på siden av alle rundt meg. En slags lang unntakstilstand som jeg er fanget i. Så til spørsmålet: Finnes det måter å avlede meg selv på når jeg får det som kan kalles vrangforestillinger som de jeg har beskrevet? 0 Siter
Gjest Maniana Skrevet 9. november 2009 Skrevet 9. november 2009 Vet ikke om det kan hjelpe deg,men det som hjalp meg var å fokusere kun på hverdagen,og ikke la seg rive med av "vrangforestillingene". Merket at jo mer jeg fokuserte på dem,dess mer kom det av dem. Dyttet dem vekk på en måte,og tenkte at jeg skulle klare hverdagen. Hadde en plan inni hode mitt,og klarte til slutt å følge planen,litt etter litt. Men det var meg,du trenger kanskje å øke medisinene for alt jeg vet. Ville bare fortelle hva som hjalp meg,lykke til :-) 0 Siter
bibben Skrevet 10. november 2009 Forfatter Skrevet 10. november 2009 Vet ikke om det kan hjelpe deg,men det som hjalp meg var å fokusere kun på hverdagen,og ikke la seg rive med av "vrangforestillingene". Merket at jo mer jeg fokuserte på dem,dess mer kom det av dem. Dyttet dem vekk på en måte,og tenkte at jeg skulle klare hverdagen. Hadde en plan inni hode mitt,og klarte til slutt å følge planen,litt etter litt. Men det var meg,du trenger kanskje å øke medisinene for alt jeg vet. Ville bare fortelle hva som hjalp meg,lykke til :-) Takk for svaret ditt ) Det er helt klart et godt poeng å fokusere utover, mot oppgaver og hendelser i sine nærmeste omgivelser. Selv om jeg vet dette, så hender det at noen indre krefter tar overhånd. I slike situasjoner kan det være godt med noen korrigerende innspill fra andre som jeg stoler på. Noen ganger må jeg bare bestemme meg for å høre på hva andre sier, og å stole på dem. Andre ganger klarer jeg ikke å gi meg hen til andres virkelighetsoppfatning. Da er jeg helt overbevist om at jeg har rett. Denne forskjellen mellom meg og de andre kan gjøre meg usikker, og jeg føler meg isolert vekk fra dem. Nå føler jeg at en del av meg er inne i en slags uvirkelighet, den andre delen ser det hele utenfra. 0 Siter
Gjest Maniana Skrevet 10. november 2009 Skrevet 10. november 2009 Takk for svaret ditt ) Det er helt klart et godt poeng å fokusere utover, mot oppgaver og hendelser i sine nærmeste omgivelser. Selv om jeg vet dette, så hender det at noen indre krefter tar overhånd. I slike situasjoner kan det være godt med noen korrigerende innspill fra andre som jeg stoler på. Noen ganger må jeg bare bestemme meg for å høre på hva andre sier, og å stole på dem. Andre ganger klarer jeg ikke å gi meg hen til andres virkelighetsoppfatning. Da er jeg helt overbevist om at jeg har rett. Denne forskjellen mellom meg og de andre kan gjøre meg usikker, og jeg føler meg isolert vekk fra dem. Nå føler jeg at en del av meg er inne i en slags uvirkelighet, den andre delen ser det hele utenfra. Forstår hva du mener. Hvis du har psykolog,så kan du jo ta en prat med den om dette. Ikke lett å finne ut av slikt på egenhånd. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.