Å forhindre å falle videre ned.

[hu']

Jeg kjenner at jeg er på vei ned i en depresjon, tror jeg. Jeg har ikke så mye erfaringer med dette, for når jeg vanligvis blir dårlig, blir jeg ustabil og dissosierer.

Men nå kjenner jeg mye på håpløshet og mørke. Egentlig er situasjonen i familien litt lettere, (har tildels store og alvorlige problemer med min 15 åring), og alikevel synker jeg ned.

Jeg er så lei og sliten av mange års sykdom hos meg selv, i tillegg til alle problemene jeg har hatt med familien i mange år. Jeg ber til Gud om at jeg bare kan sovne inn og ikke våkne igjen når jeg legger meg. I tillegg kommer selvskadetanker og ideer om overdoser, men jeg holder imot.

Men jeg vet jo med fornuften at jeg må holde ut og holde meg oppreist. Så jeg bruker mye krefter på daglige gjøremål, trening og sosialt liv. Men det gir liten eller ingen glede. Jeg synes livet mitt er jævlig, selv om jeg vet at jeg har mye å være takknemlig for.

Jeg bruker Lamictal 300x2, Seroquel 50 mg og rivotril om kvelden. Tar litt ekstra nå for å sikre søvn.

Jeg synes jeg gjør alt jeg kan, men det holder ikke.

Har noen forslag til andre tiltak?

[Gjest Slutt å be til Gud!]

Slutt å be til Gud!

Det er DU som må ta ansvar for ditt eget liv,-og da er det opp til deg selv å ta tak i dette!