Er jeg deprimert???

[Gjest Tom og likegyldig 0 0]

Hei Jeg er ei jente på 28 år som tror jeg kanskje er deprimert. Jeg har to kroniske sykdommer fra før og selv om jeg har hatt disse en 4-5 år nå så har jeg ennå ikke vent meg til de og jeg takler dette dårlig. Jeg klarer ikke forsone meg med at nettopp jeg er rammet og fortsetter livet som før med høyt aktivitetsnivå selv om dette går utover kroppen og fører til mer aktiv sykdom. Jeg oppfatter meg selv som svak og uduglig om "har klart å få noe sånt". Jeg ser rett og slett ned på meg selv fordi jeg er blitt rammet. Samtidig vet jeg godt hvordan det er å være kronisk syk da jeg har vokst opp med en mor som også er syk. De siste årene har det vært mye inn og ut hos ulike leger og sykehus og i tillegg mye å takle på hjemmebane med dødsfall i nærmeste familie, studier, jobb, fritid/hobby, Alt har jo blitt preget av sykdom. I det siste har ting begynt å endre seg. Nå føler jeg meg bare sliten og veldig tom innvendig. Jeg er liksom ikke skikkelig lei meg, men bare tom. Gråter dessuten mye og har ikke lyst til hverken det ene eller det andre. Har ikke lyst til å forholde meg til andre mennesker. Jeg har gått hos psykolog før for å få hjelp til å takle at jeg må leve med kroniske sykdommer. Dette hjalp vel forsåvidt, selv om jeg kanskje nå likevel ikke helt har forsonet meg med at ting er som de er. Jeg har vært hos så mange leger og måttet forklare meg for så mange mennesker fra både nav, jobb, studier osv at jeg orker ikke tanken på å måtte sitte nok en gang å "brette ut" meg sjøl. Er som sagt bare tom og likegyldig til alt som skjer rundt meg. Har sluttet å ta kontakt med venner, orker ikke tanken på å prøve å finne meg en kjæreste (da må jeg jo fortelle alt det her en gang), har sluttet med endel hobbyer og aktiviteter jeg har holdt på med. Føler meg sliten, men jeg sover godt hele natta, har god matlyst, men føler meg tom og likegyldig og er lei meg uten å vite hvorfor, samtidig som jeg er ensom, men likevel ikke ønsker kontakt med folk. Føler jeg ikke har noen grunn til å være deppa heller. Hva kan dette komme av? Er jeg deprimert?

[Gjest groggyi 0 0]

Jeg har opplevd mye av det samme som deg etter at jeg fikk en kronisk sykdom, for meg har dette vært en kombinasjon av sorg, bearbeiding og omstillingsprosess. Den tar tid og man har lov til å være lei seg.

[Gjest Stå på! 0 0]

Heisann.

Jeg har vært gjennom et år som har vært vanskelig for meg. Når jeg nå endelig har kommet meg til psykolog så sier hun at jeg er deprimert.

Ble litt overrasket siden både psyk. sykepleier, bedriftshelsetjeneste, friskgården osv. mener at jeg ikke er det. Men som psykologen sier så har de ikke bakgrunn for å avgjøre dette.

Gråter lett, føler meg veldig tom innvendig. Veldig lite som gleder meg, kan være gla der å da men for å få samme tomhetsfølelse og tristhet etterpå. Tenker mye negativt, grubler å analyserer, vondt i magen osv. Jeg har også god nattesøvn og god matlyst men det hjelper jo ikke så lenge så mye annet ikke fungerer.

Jeg skjønner at du synes det er vanskelig å måtte fortelle alt om igjen men mitt råd er at du må søke noen form for hjelp så at du kan komme deg ovenpå igjen, ikke bra å gå slik som du gjør.

Jeg kan ikke si at jeg vet akkurat hvordan du har det men jeg vet hvor tøft det er å stå alene når man sliter å jeg har stor tro på at jeg skal tilbake til jobb å kommer til å bli bedre med hjelp fra psykologen.

Til tider føler alt nytteløst men psykologen snur sakte men sikkert tankene mine, gir meg oppgaver hvor jeg jobber med meg selv å kanskje det viktigste å som er veldig vanskelig, gi seg selv tid..

Ønsker deg lykke til. FÅ hjelp!

[Shadow 650 765 0]

Heisann.

Jeg har vært gjennom et år som har vært vanskelig for meg. Når jeg nå endelig har kommet meg til psykolog så sier hun at jeg er deprimert.

Ble litt overrasket siden både psyk. sykepleier, bedriftshelsetjeneste, friskgården osv. mener at jeg ikke er det. Men som psykologen sier så har de ikke bakgrunn for å avgjøre dette.

Gråter lett, føler meg veldig tom innvendig. Veldig lite som gleder meg, kan være gla der å da men for å få samme tomhetsfølelse og tristhet etterpå. Tenker mye negativt, grubler å analyserer, vondt i magen osv. Jeg har også god nattesøvn og god matlyst men det hjelper jo ikke så lenge så mye annet ikke fungerer.

Jeg skjønner at du synes det er vanskelig å måtte fortelle alt om igjen men mitt råd er at du må søke noen form for hjelp så at du kan komme deg ovenpå igjen, ikke bra å gå slik som du gjør.

Jeg kan ikke si at jeg vet akkurat hvordan du har det men jeg vet hvor tøft det er å stå alene når man sliter å jeg har stor tro på at jeg skal tilbake til jobb å kommer til å bli bedre med hjelp fra psykologen.

Til tider føler alt nytteløst men psykologen snur sakte men sikkert tankene mine, gir meg oppgaver hvor jeg jobber med meg selv å kanskje det viktigste å som er veldig vanskelig, gi seg selv tid..

Ønsker deg lykke til. FÅ hjelp!

Heisann, Stå på!

Du skriver som eg skulle beskrevet meg selv.

Eg har en fantastisk god fastlege, som er der når ting "topper" seg for meg. (eller skulle eg kanskje skrevet "bunner" seg?)

Det er godt å ha et sted å kunne gå til, samt få input til å se verden fra andre vinkler.

Håper 2010 blir et godt år, med mye smil og glede. )