Nå skal psykisk syke ut i jobb!

[Gjest Noen meninger om dette?]

http://go.startsiden.no/go/e/top_deskit;siteId=185;afu=www.startsiden.no/http://www.abcnyheter.no/

Er psykisk sykdom en ensartet sykdom? Har politikere nok kunnskaper om hvor komplisert psykiske lidelser kan være?

Enig i at skilsmisse ikke er sykmeldingsgrunn, men hva med alle oss som ikke tåler stress og blir nærpsykotisk/psykotiske av dette f.eks?

Når jeg leser sånne ting i media får jeg inntrykk av at psykisk syke er late og ønsker ikke å arbeide. Dette tror jeg ingenting på.

[Gjest lite gjennomtenkt]

Tror ikke de får gjennomslag for dette. Heldigvis..

[FGT]

Hvor mye en klarer må stå i relasjon til helse og sykdom. Dette gjelder fysiske så vel som psykiske lidelser. Ofte får jeg et inntrykk av psykisk syke kan utrette mye mer en såkalte friske, ut fra den situasjon de befinner seg i. Lat trenger en ikke å være , men alle har begrensinger, om det er syke eller friske.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Arbeid i tilpasset grad er god medisin og friskhetsbevarende.

De psykisk syke er som de somatisk syke. Du kan tenke deg en pyramide hvor de sykeste er øverst. Det er klart flest av de lettere syke. Etterhvert som sykdomsgrad tiltar, blir det færre og færre i gruppen.

Om en i større grad får forståelse for hvor farlig, hvor mange bivirkninger og hvor sykhetsskapende sykemelding er, vil fler skjønne hvor viktig for helsen arbeidet er.

Fra 2006 - 2007 ble et antall tilsvarende et halvt årskull uføretrygdet. Om dette fortsetter, har vi ikke råd til å fø på de trygdede. Straks oljeinntektene begynner å falle en smule, faller hele vårt velferdssamfunn sammen.

Det er ingenting som tilsier at nordmenn i så liten grad er i stand til å gjøre en jobb og bidra til fellesskapet.

[frosken]

Arbeid i tilpasset grad er god medisin og friskhetsbevarende.

De psykisk syke er som de somatisk syke. Du kan tenke deg en pyramide hvor de sykeste er øverst. Det er klart flest av de lettere syke. Etterhvert som sykdomsgrad tiltar, blir det færre og færre i gruppen.

Om en i større grad får forståelse for hvor farlig, hvor mange bivirkninger og hvor sykhetsskapende sykemelding er, vil fler skjønne hvor viktig for helsen arbeidet er.

Fra 2006 - 2007 ble et antall tilsvarende et halvt årskull uføretrygdet. Om dette fortsetter, har vi ikke råd til å fø på de trygdede. Straks oljeinntektene begynner å falle en smule, faller hele vårt velferdssamfunn sammen.

Det er ingenting som tilsier at nordmenn i så liten grad er i stand til å gjøre en jobb og bidra til fellesskapet.

Jeg er ikke uenig i dine synspunkter, men synes at man i denne debatten snart også må fokusere på de sterke utestengelsesmekanismene som er i arbeidslivet i forhold til mennesker med ulike former for sykdom og funksjonshemming. Folk som jobber med å skaffe arbeids- eller praksisplasser til mennesker som ønsker å komme inn i arbeidslivet, forteller at det er uhyre vanskelig å få arbeidsgivere til å vurdere muligheten av å sysselsette mennesker som ikke alltid har fungert eller fungerer optimalt på det nåværende tidspunktet.

Disse utestengelsesmekanismene er forøvrig også et argument for betydningen av å ikke langtidssykemelde mennesker slik at de som er etablert i arbeidslivet faller utenfor. Det er vanskelig å komme inn i arbeidslivet igjen, dersom man først har falt utenfor.

Jeg tror også at psykiatrien i økende grad bør fokusere på betydningen av å hjelpe unge med psykiske lidelser ut i arbeidslivet, fremfor å tenke at dette er noe nav skal ta seg av alene. Valg av utdanning og yrke som er overkommelig, bør være et sentralt tema også i behandlingen av de som sliter mest. Det er trist at en del unge med psykiske lidelser aldri har fått anledning til å mestre å være i jobb, men i stedet henvises til dagsentre uten særlig annen funksjon enn midlertidig "oppbevaring".

[Glimtipper]

Jeg er ikke uenig i dine synspunkter, men synes at man i denne debatten snart også må fokusere på de sterke utestengelsesmekanismene som er i arbeidslivet i forhold til mennesker med ulike former for sykdom og funksjonshemming. Folk som jobber med å skaffe arbeids- eller praksisplasser til mennesker som ønsker å komme inn i arbeidslivet, forteller at det er uhyre vanskelig å få arbeidsgivere til å vurdere muligheten av å sysselsette mennesker som ikke alltid har fungert eller fungerer optimalt på det nåværende tidspunktet.

Disse utestengelsesmekanismene er forøvrig også et argument for betydningen av å ikke langtidssykemelde mennesker slik at de som er etablert i arbeidslivet faller utenfor. Det er vanskelig å komme inn i arbeidslivet igjen, dersom man først har falt utenfor.

Jeg tror også at psykiatrien i økende grad bør fokusere på betydningen av å hjelpe unge med psykiske lidelser ut i arbeidslivet, fremfor å tenke at dette er noe nav skal ta seg av alene. Valg av utdanning og yrke som er overkommelig, bør være et sentralt tema også i behandlingen av de som sliter mest. Det er trist at en del unge med psykiske lidelser aldri har fått anledning til å mestre å være i jobb, men i stedet henvises til dagsentre uten særlig annen funksjon enn midlertidig "oppbevaring".

Jeg er helt enig med deg, frosken. Og er det dette Høyre ønsker å få til, så er jeg hundre prosent positiv. Jeg mistenker riktignok at det blir mye nei til sykemelding og lite tilrettelegging...

Her i England møter jeg stadig på døve, blinde eller mennesker i rullestol som innehar helt normale yrker som lærer, butikk- og bankmedarbeider eller taxisjåfør. Det har jeg aldri sett i Norge.

[Gjest trist jente]

Arbeid i tilpasset grad er god medisin og friskhetsbevarende.

De psykisk syke er som de somatisk syke. Du kan tenke deg en pyramide hvor de sykeste er øverst. Det er klart flest av de lettere syke. Etterhvert som sykdomsgrad tiltar, blir det færre og færre i gruppen.

Om en i større grad får forståelse for hvor farlig, hvor mange bivirkninger og hvor sykhetsskapende sykemelding er, vil fler skjønne hvor viktig for helsen arbeidet er.

Fra 2006 - 2007 ble et antall tilsvarende et halvt årskull uføretrygdet. Om dette fortsetter, har vi ikke råd til å fø på de trygdede. Straks oljeinntektene begynner å falle en smule, faller hele vårt velferdssamfunn sammen.

Det er ingenting som tilsier at nordmenn i så liten grad er i stand til å gjøre en jobb og bidra til fellesskapet.

Jeg synes denne debatten er kjempevanskelig og triggende.

Det er ingenting jeg heller vil enn å klare å jobbe. Jeg går nå på tidsbegrenset ufør, det tok år å overtale meg til å ikke jobbe.

Jeg vil jo jobbe, men klarer ikke. Har forsøkt mange ganger - mot legens anbefalinger, og har kollapset fullstendig. Selv om det ikke har vært snakk om de store jobbene i det hele tatt. Mye har vært frivillig arbeid også for å unngå presset i en standard jobbsituasjon. Hospitering har jeg også prøvd.

Hadde jeg lyttet til legen og psykologens råd tidligere om at det var best med en pause fra jobb og studier så hadde jeg kanskje klart å jobbe idag. Men jeg nektet å innse at jeg ikke klarte å jobbe. Jeg jobbet mye samtidig som jeg studerte og alt skulle være "perfekt". Ingen skulle ha noe å utsette på jobben jeg gjorde eller karakterene på studiet. Parallellt med dette var jeg periodevis innlagt, men skole og jobb skulle jeg tilbake til straks jeg var ute av sykehuset. Så lenge jeg ikke var somatisk syk og fysisk ute av stand til å jobbe følte jeg at jeg ikke kunne si ja til sykemelding, eller søke om stønad.

Jeg måtte kollapse fullstendig før jeg innså at jeg ikke klarte å jobbe. Om jeg hadde lyttet til rådene om ifht jobb og studier så kanskje jeg hadde klart å jobbe idag, at det ikke hadde tatt så lang tid. Men jeg måtte helt til under bunn-nivå før jeg forstod at jeg ikke klarte det.

Det er ingen god følelse å få penger jeg ikke har jobbet for eller gjort meg fortjent til - og slippen i postkassen plager meg like mye hver måned. Men hver gang jeg har forsøkt meg ut i arbeid igjen (det har ikke vært snakke om brå overganger) har jeg blitt mye verre og ofte resultert i innleggelser.

For mange kan nok sykemelding og trygd virke mot sin hensikt, men ikke for alle. Jeg kjenner flere som har blitt deprimerte av langtidssykemeldinger og heller ønsket aktiv sykemelding. At ved en sykemelding har de bare blitt gående hjemme å grave seg ned og veien tilbake til jobb har blitt tyngre.

[Gjest herligherlig.-)]

Så flott da :-) Vil veldig gjerne ha jobb jeg :-) Men jeg får jo ikke ansettelse på McDonalds en gang.

I Norge er man ikke særlig velkommen i arbeidslivet når CV'n er full av hull pga psykisk lidelse!

Men etter en sydentur får jeg opptil flere jobbtilbud!

Så må vel forlate landet:)

[Gjest takk for meninger om dette :)]

Arbeid i tilpasset grad er god medisin og friskhetsbevarende.

De psykisk syke er som de somatisk syke. Du kan tenke deg en pyramide hvor de sykeste er øverst. Det er klart flest av de lettere syke. Etterhvert som sykdomsgrad tiltar, blir det færre og færre i gruppen.

Om en i større grad får forståelse for hvor farlig, hvor mange bivirkninger og hvor sykhetsskapende sykemelding er, vil fler skjønne hvor viktig for helsen arbeidet er.

Fra 2006 - 2007 ble et antall tilsvarende et halvt årskull uføretrygdet. Om dette fortsetter, har vi ikke råd til å fø på de trygdede. Straks oljeinntektene begynner å falle en smule, faller hele vårt velferdssamfunn sammen.

Det er ingenting som tilsier at nordmenn i så liten grad er i stand til å gjøre en jobb og bidra til fellesskapet.

Er selvsagt veldig enig med deg når jeg ser sånn generellt på dette. Jeg tok det vel litt for personlig.

Selvsagt er det positivt å jobbe, ble bare provosert. Jeg har prøvd endel yrker etter at jeg ble syk. Har prøvd forsiktig, men med engang jeg får litt ansvar så faller jeg. I tillegg får jeg det presset som kommer på en arbeidsplass med tempo, du skal jo yte noe. Greier du å gå kun for halv maskin så føler du deg "uglesett" og ikke bra nok.

Jeg har tidligere brukt en sånn "hopp i det" mentalitet. Dvs jeg har vært veldig enten eller. Du har sikkert et stort poeng i det å ta ting gradvis, men jeg sliter litt med å finne en arbeidsgiver som har tålmodighet nok til å la meg prøve dette.

I tillegg møter jeg veggen hver gang jeg snakker med NAV. De har visst bestemt seg for at jeg ikke skal jobbe, det har ikke vært et tema engang. Jeg har aldri i løpet av 7 pr vært innkalt på et møte. Har spurt flere ganger om å få prøve forskjellige ting, men de sier nei, du har det best med den ordningen du har. De gangene jeg forsøker ny jobb er det på eget initiativ.

Hvis NAV hadde giddet å gi meg en "støttende finger" for å tilrettelegge en jobb, tror jeg at det hadde vært stor sjanse for at jeg kunne ha jobbet litt. Men når storparten av de som jobber der er utgått på dato selv, så kan jeg vel ikke forvente det helt store..

[tiliti]

Jeg er helt enig med deg, frosken. Og er det dette Høyre ønsker å få til, så er jeg hundre prosent positiv. Jeg mistenker riktignok at det blir mye nei til sykemelding og lite tilrettelegging...

Her i England møter jeg stadig på døve, blinde eller mennesker i rullestol som innehar helt normale yrker som lærer, butikk- og bankmedarbeider eller taxisjåfør. Det har jeg aldri sett i Norge.

Mulig det har blitt et resultat av velferdssamfunnet?

At "samfunnet" har vennet seg til at det er staten som skal fø på de som har en eller annen utfordring.

Trenger vel en samfunnsmessig holdningsendring, det kunne nok vært godt for flere.

[Gjest takk for meninger om dette :-)]

Tror ikke de får gjennomslag for dette. Heldigvis..

Jeg etterlyser nyanser. Ut ifra artikkelen leste jeg at "de psykisk syke" er en ensartet gruppe som må behandles likt.

[Gjest takk for meninger om dette :-)]

Hvor mye en klarer må stå i relasjon til helse og sykdom. Dette gjelder fysiske så vel som psykiske lidelser. Ofte får jeg et inntrykk av psykisk syke kan utrette mye mer en såkalte friske, ut fra den situasjon de befinner seg i. Lat trenger en ikke å være , men alle har begrensinger, om det er syke eller friske.

Det er slik du beskriver det jeg mener det skal være. Synes disse politikerne mangler nyanser, men det er kanskje media som skaper dette bildet?

[Gjest takk for meninger om dette :-)]

Så flott da :-) Vil veldig gjerne ha jobb jeg :-) Men jeg får jo ikke ansettelse på McDonalds en gang.

I Norge er man ikke særlig velkommen i arbeidslivet når CV'n er full av hull pga psykisk lidelse!

Men etter en sydentur får jeg opptil flere jobbtilbud!

Så må vel forlate landet:)

Ja, vi drar til syden, pakker med en gang jeg :-)

[Gjest Media har liten plass]

Det er slik du beskriver det jeg mener det skal være. Synes disse politikerne mangler nyanser, men det er kanskje media som skaper dette bildet?

''Synes disse politikerne mangler nyanser, men det er kanskje media som skaper dette bildet?''

Problemet med å skrive nyhetsartikler, er jo akkurat mangel på plass. Dermed blir en del saker unyanserte (som denne). Jeg er helt enig med deg i at det hadde vært bedre med en mer nyansert artikkel - men det vil være vanskelig å ta høyde for alle eventualiteter...

Jeg tror jo også at folk flest skjønner at "psykisk syke" er en samlebetegnelse på mennesker med svært forskjellige sykdommer og arbeidsevne - ikke en ensartet, grå masse.

[Gjest takk for meninger om dette :-)]

''Synes disse politikerne mangler nyanser, men det er kanskje media som skaper dette bildet?''

Problemet med å skrive nyhetsartikler, er jo akkurat mangel på plass. Dermed blir en del saker unyanserte (som denne). Jeg er helt enig med deg i at det hadde vært bedre med en mer nyansert artikkel - men det vil være vanskelig å ta høyde for alle eventualiteter...

Jeg tror jo også at folk flest skjønner at "psykisk syke" er en samlebetegnelse på mennesker med svært forskjellige sykdommer og arbeidsevne - ikke en ensartet, grå masse.

Ja, det er sikkert jeg som går rundt og tror veldig mye om hva folk tenker :-). Jeg føler jeg har et "stempel" i pannen selv og har vel veldig lett for å "feiltolke" ting jeg leser.

Uansett så tror jeg vi har et samfunn som ikke har så veldig stor plass til mennesker med behov for tilrettelegging. Der tror jeg vi har mye å lære. Opplever her hvor jeg bor at det også er veldig mye opp til deg selv om du ønsker å jobbe litt, eller ingenting, når du sliter litt. Uansett er det veldig viktig å holde kontakt med arbeidsplassen sin når man blir sykmeldt, om bare for å ivareta det sosiale til man er istand til å yte litt igjen.

[Gjest Media har liten plass]

Ja, det er sikkert jeg som går rundt og tror veldig mye om hva folk tenker :-). Jeg føler jeg har et "stempel" i pannen selv og har vel veldig lett for å "feiltolke" ting jeg leser.

Uansett så tror jeg vi har et samfunn som ikke har så veldig stor plass til mennesker med behov for tilrettelegging. Der tror jeg vi har mye å lære. Opplever her hvor jeg bor at det også er veldig mye opp til deg selv om du ønsker å jobbe litt, eller ingenting, når du sliter litt. Uansett er det veldig viktig å holde kontakt med arbeidsplassen sin når man blir sykmeldt, om bare for å ivareta det sosiale til man er istand til å yte litt igjen.

''Uansett så tror jeg vi har et samfunn som ikke har så veldig stor plass til mennesker med behov for tilrettelegging. Der tror jeg vi har mye å lære.''

''Uansett er det veldig viktig å holde kontakt med arbeidsplassen sin når man blir sykmeldt, om bare for å ivareta det sosiale til man er istand til å yte litt igjen.''

Her er jeg helt enig med deg.

[tjohei]

Arbeid i tilpasset grad er god medisin og friskhetsbevarende.

De psykisk syke er som de somatisk syke. Du kan tenke deg en pyramide hvor de sykeste er øverst. Det er klart flest av de lettere syke. Etterhvert som sykdomsgrad tiltar, blir det færre og færre i gruppen.

Om en i større grad får forståelse for hvor farlig, hvor mange bivirkninger og hvor sykhetsskapende sykemelding er, vil fler skjønne hvor viktig for helsen arbeidet er.

Fra 2006 - 2007 ble et antall tilsvarende et halvt årskull uføretrygdet. Om dette fortsetter, har vi ikke råd til å fø på de trygdede. Straks oljeinntektene begynner å falle en smule, faller hele vårt velferdssamfunn sammen.

Det er ingenting som tilsier at nordmenn i så liten grad er i stand til å gjøre en jobb og bidra til fellesskapet.

Det er vanskelig å vite hva slags rettigheter man har når man har en psykisk lidelse. Det virker som om man ikke har rett på tiltrettelegging og det å kreve noe av en arbeidsplass, istedenfor blir man sett på som en byrde. Jeg fikk høre at var man annerledes burde man prøve å skjule dette. Det er vanskelig. Man blir sett på som en problem og tror etter hvert på det selv også.

[Adriana]

Jeg er helt enig med deg, frosken. Og er det dette Høyre ønsker å få til, så er jeg hundre prosent positiv. Jeg mistenker riktignok at det blir mye nei til sykemelding og lite tilrettelegging...

Her i England møter jeg stadig på døve, blinde eller mennesker i rullestol som innehar helt normale yrker som lærer, butikk- og bankmedarbeider eller taxisjåfør. Det har jeg aldri sett i Norge.

Jeg er glad for at vi ikke har blinde taxisjåfører i Norge jeg :-D

[Gjest bipolarinnen]

Arbeid i tilpasset grad er god medisin og friskhetsbevarende.

De psykisk syke er som de somatisk syke. Du kan tenke deg en pyramide hvor de sykeste er øverst. Det er klart flest av de lettere syke. Etterhvert som sykdomsgrad tiltar, blir det færre og færre i gruppen.

Om en i større grad får forståelse for hvor farlig, hvor mange bivirkninger og hvor sykhetsskapende sykemelding er, vil fler skjønne hvor viktig for helsen arbeidet er.

Fra 2006 - 2007 ble et antall tilsvarende et halvt årskull uføretrygdet. Om dette fortsetter, har vi ikke råd til å fø på de trygdede. Straks oljeinntektene begynner å falle en smule, faller hele vårt velferdssamfunn sammen.

Det er ingenting som tilsier at nordmenn i så liten grad er i stand til å gjøre en jobb og bidra til fellesskapet.

Men hva med arbeidsgiverne da som ikke klarer å tilrettelegge for folk som sliter? Jeg har nettopp sluttet en jobb pga sjefen syntes det var så problematisk at jeg var sårbar og at jeg slet en del med konsentrasjonen. Dette er ikke et sikkerhetsyrke. Dette var til og med en IA-bedrift, likevel fikk jeg null tilrettelegging i forhold til min situasjon, og det er mye man kan gjøre bare man tenker konstruktivt og løsningsorientert. Jeg fikk bare beskjed om å skjerpe meg, og slutte å være så bortreist i hodet.

Så det er flere faktorer som spiller inn her. Jeg tror ikke folk ønsker å holde seg borte fra arbeidslivet, men vi må jo møte på noe forståelse også for at det skal fungere å være i arbeidslivet. Hvis det blir forventet at man skal være 100 prosent bra både fysisk og psykisk blir det veldig vanskelig å arbeide.