Nærtakende og lav selvfølelse

[Gjest nattestimer]

Jeg bare lurer på om andre mennesker også har dager eller perioder hvor en føler seg veldig nærtakende. I perioder føler jeg meg plutslig så lost og usikker på menneskene jeg møter og til og med vennene mine. Får tanker om at de er lei av meg, at de ikke er så interessert i mitt vennskap og føler meg litt ensom i meg selv. Jeg har så lav selvfølelse om dagen, er nok litt sliten. Liker ikke så godt meg selv, og merker jeg blir lettere usikker når jeg skal snakke med kjente og halvkjente jeg treffer på. Jeg tolker ting mer negativt enn vanlig. Når jeg er for meg selv begynne jeg å kverne på ting.

Ikke noe godt å ha det slik:o(

[Gjest honnicorn]

Har det også slik, altfor ofte. Regner med at min tilstand er grunnet i barndom uten skryt og anerkjennelse. Og videre i et forhold som består en del av kjefting og kritikk. Har innfunnet meg med at det er slik jeg er, og slik vil jeg alltid være. Finner ikke løsninger. Kanskje vi kunne fått hjelp av psykolog?

[Gjest nattestimer]

Har det også slik, altfor ofte. Regner med at min tilstand er grunnet i barndom uten skryt og anerkjennelse. Og videre i et forhold som består en del av kjefting og kritikk. Har innfunnet meg med at det er slik jeg er, og slik vil jeg alltid være. Finner ikke løsninger. Kanskje vi kunne fått hjelp av psykolog?

Takk for at du svarte meg. Når man er i det nærtagende lunet, er det greit med svar og litt gjenkjenning fra noen.

Jeg levde lenge i en tilværelse uten mye sosialt nettverk, og har klart å bryte ut av det. Men av og til blir jeg noe overveldet og faller tilbake i gamle reaksjoner og tankemønstre. Det er gjerne når jeg er sliten og har hatt mange utfordringer og folk rundt meg. Slik har det vært i det siste. Da blir jeg littt redd for at det jeg har bygget opp skal forsvinne for meg igjen. At vennene mine slutter å vise interesse.

Jeg har det ikke slik hele tiden, men jeg sliter nå når jeg får slike perioder. Får lyst å trekke meg vekk og inn i ensomheten, men det er på mange måter det jeg minst trenger. Men tar jeg kontakt med venner er jeg nærtagende for det de sier og tolker ting lett negativt. Jeg har ingen personlighetsforstyrrelse, og håper at jeg ikke skal ha det slik for alltid, at jeg gradvis blir sterkere og mer stabil. At jeg gradvis får en mer stabil selvfølelse. Den er så lav om dagen.

[Glimtipper]

Jeg er rimelig frisk psykisk, men jeg har også noen slike dager. Det er nok mer normalt enn man tror når en selv har det slik.

Det som kan gjøre slike dager spesielt uholdbare er når de kommer ofte. Har du en depresjon?

[Gjest nattestimer]

Jeg er rimelig frisk psykisk, men jeg har også noen slike dager. Det er nok mer normalt enn man tror når en selv har det slik.

Det som kan gjøre slike dager spesielt uholdbare er når de kommer ofte. Har du en depresjon?

Nei, jeg har ikke en depresjon. Men jeg sliter litt med angst. Jeg har en gammel ptsd-diagnose, som jeg ikke lider spesielt mye av for tiden, men jeg er nok noe mer sårbar for stress enn folk flest tror jeg.

Det er litt godt for meg å høre at andre også har det slik til tider. Hva tror du er best, å skjerme seg litt i slike perioder? Velge med litt omhu hvem en snakker med og tar kontakt med? Eller skal en gå på som normalt? Jeg jobber en del om dagen, men siden jeg studerer i tillegg har jeg avlyst jobbing denne uka til fordel for studiene. Det ble så vanskelig og smertefullt å fungere normalt. Og når jeg blir klønete, forsterker det min egen misbilligelse av meg selv, og det blir kanskje ikke like lett for andre å forholde seg til meg.

Jeg er single, og min venninne som har lengre erfaring med meg på det området sier at det er normalt at det går i bølger i større grad når en er det. En må jobbe mer aktivt i enkelte perioder for det sosiale nettverket. Jeg har single venninner, men mange av vennene mine er også i familier, og da har en naturlig nok ulike behov og liv.

[Gjest en fin liten blome]

Jeg tror det er ganske normalt. Ofte kan bare et smil og en klapp på skulderen fra en person som jeg ser opp til redde dagen min og gjøre meg glad. Tror folk er stresset for tiden, irritable p.g.a at stress og dårlig vær. Da er det fort å glemme det ekstra smilet og de varme ordene til andre som er viktig for å oppmuntre hverandre. Det kommer nok bedre dager. Mange føler nok det samme som deg i den gråe årstiden tenker jeg.

[Gjest nattestimer]

Takk for svar og oppmuntrende ord:o)

Satser på at det går over snart.

[Glimtipper]

Nei, jeg har ikke en depresjon. Men jeg sliter litt med angst. Jeg har en gammel ptsd-diagnose, som jeg ikke lider spesielt mye av for tiden, men jeg er nok noe mer sårbar for stress enn folk flest tror jeg.

Det er litt godt for meg å høre at andre også har det slik til tider. Hva tror du er best, å skjerme seg litt i slike perioder? Velge med litt omhu hvem en snakker med og tar kontakt med? Eller skal en gå på som normalt? Jeg jobber en del om dagen, men siden jeg studerer i tillegg har jeg avlyst jobbing denne uka til fordel for studiene. Det ble så vanskelig og smertefullt å fungere normalt. Og når jeg blir klønete, forsterker det min egen misbilligelse av meg selv, og det blir kanskje ikke like lett for andre å forholde seg til meg.

Jeg er single, og min venninne som har lengre erfaring med meg på det området sier at det er normalt at det går i bølger i større grad når en er det. En må jobbe mer aktivt i enkelte perioder for det sosiale nettverket. Jeg har single venninner, men mange av vennene mine er også i familier, og da har en naturlig nok ulike behov og liv.

Det er mulig du burde bli utredet for depresjon. Kanskje du skal snakke med fastlegen din?

Angående hva som hjelper på slike dager... Tja, det varierer. Jeg går en tur hver dag. Trening og frisk luft gjør godt, i tillegg kan du ha på favorittmusikken på øret. I tillegg hjelper det faktisk å se en trist film noen ganger.

Personlig er jeg ikke super-sosial på selv de beste dagene mine. Så har jeg en dårlig dag, så holder jeg meg for meg selv.

Hvis man er i et (godt) parforhold kan nok samboeren/kjæresten/ektefellen bidra til at dagen blir bedre (og humøret dermed mer stabilt). Jeg synes det er toppers å bli strøket litt på ryggen og tatt litt vare på. Fint å ha noen man stoler på rundt seg.

[Gjest Mee too, med jevne mellomrom]

Jeg er også sånn- i mye større grad enn jeg liker.....jeg forsøker å ikke la det stoppe meg, men utfordrer det. I perioder er jeg så sliten at jeg bare MÅ ha hvile- ellers tar dette fullstendig overhånd. Jeg merker at jo mer jeg gjør, jo kortere tid tar det før dette er "over" igjen.

Samtidig kan jeg ikke gjøre så mye at jeg stuper helt.

Jeg tror på at det der blir enklere å håndtere med tiden, dersom det ikke får styre hverdagen... at det gradvis blir lettere, ikke at det blir borte, men at det mildnes litt.

[FGT]

Vet at en skal tenke på hvem en oppsøker, hvis du er svært nedsatt. Ofte kan du sitte igjen med de følelsene du nevner, nettopp fordi det hadde kanskje vært best for deg å kvile,en å treffe folk som ikke forstår eller kjenner deg godt nok. I vertsfall må det skje med de du vet å forstår deg godt. Men en trenger vel heller ikke å belaste dem heller, hvis det er søvn og kvile du mest trenger ?