Klinisk død for et øyeblikk

[arcuna]

Ser noen tar opp døden nedenfor denne tråden. Har vært suicid flere ganger i løpet av livet, to selvmordsforsøk siste året. Den gangen døden faktisk var nærmest, var det ikke meningen. Hjerte-Lunge stans, følte absolutte ingenting. Noe godt ved det var det med det også, på meg må det ha hatt en sjokkterapatusik virkning da jeg føler meg mindre suicid enn noen gang. Eller at når man møter døden(i denne betydning) kanskje man mister fokuset, driften mot døden? Eneste mening jeg ser i å leve på denne planeten er rett og slett å prøve livet, vi dør en gang uansett. Noen tidlig, andre senere. Jeg har ingen frykt for døden, men heller ingen dragning lenger mot den.