spiseforstyrrelse?hva gjør jeg?

[Gjest hellmine]

hvordan kan jeg få hjelp til og spise normalt igjen?jeg har gått ned ca 25 kilo på under 5 mnd.siden jeg var overvektig da jeg sluttet og spise så er jeg redd for at jeg ikke vil bli tatt på alvor nå når jeg innser at jeg trenger hjelp..,at jeg ikke er for tynn nok til og få hjelp nå,men jeg trenger hjelp nå..var 92 kilo da dette startet i august-nå 67 kilo jeg trenger virkelig hjelp,er livredd for at jeg skal gå inn i en bulemiperiode igjen,for det tror jeg ikke kroppen min takler,jeg er så nedkjørt,svimer av,fryser,er blå på hendene og alltid iskald,sover lite.hukommelsen er lik null,synet mitt er helt merkelig av og til,teksten på tv blir så tåkete. fungerer ikke normalt i hverdagen. jeg vil,spise,jeg vil ha det bra igjen,,,men samtidig greier jeg ikke..jeg vil virkelig ikke slite slik jeg gjør med maten nå,jeg tenker på mat hele tiden,er så sulten at det gjør vondt langt inn i margen... og hva om jeg spiser vanlig mat nå og ikke greier og stoppe pga sulten,er ikke det farlig når magesekken har fått svært lite mat de siste månedene?

[Gjest mismmsa]

De fleste anorektikere har bulimiske perioder, det er et overlevelsesinstinkt tror jeg, kroppen tar over for hjernen. Det er sikkert ikke livsfarlig, men nødvendig for å overleve, selv om kaliumforstyrrelser pga oppkast ikke er direkte sunt.

Kanskje du burde søke om innleggelse på et sted de har et spiseprosjekt, du virker jo motivert til å faktisk bli bedre, i motsetning til mange som bare vil være syke...

[hellmine]

De fleste anorektikere har bulimiske perioder, det er et overlevelsesinstinkt tror jeg, kroppen tar over for hjernen. Det er sikkert ikke livsfarlig, men nødvendig for å overleve, selv om kaliumforstyrrelser pga oppkast ikke er direkte sunt.

Kanskje du burde søke om innleggelse på et sted de har et spiseprosjekt, du virker jo motivert til å faktisk bli bedre, i motsetning til mange som bare vil være syke...

takk for svar

problemet er at jeg vet jeg har ett problem,men jeg føler at motivasjonen for og få hjelp varierer,ene dagen vil jeg ha hjelp slik som i går når jeg oppdaget hvor ille det faktisk er nå i forhold til tidligere når jeg har slitt med maten.for jeg ble virkelig skremt..livredd.

de tankene og følelsene jeg satt med i går etter jeg prøvde og spise(som jeg ikke har følt ,tenkt før ved tidligere spiseproblemer) er vanskelig og forklare,kan prøve med ett eksempell som en som har blitt avhengi av narkotika,og våkner en morgen og innser det..og ser hvor på dypt vann en er og aner ikke hva man skal gjøre...dette var bare ett eksempel,for og prøve og forklare...

andre dager vil jeg ikke....for dette er det eneste jeg mestrer i livet nå,føler jeg (det å ikke spise)da er jeg flink,sterk,og det er noe jeg greier.er redd for og miste det for hva skjer da?faller hele avgrunnen bort da?

jeg vil være flink og sterk...!

føles som det er to sider av meg som sloss ang maten,ene vil,andre nekter....

ang innleggelse så er det egenlig ikke lett det heller pga jeg har tidligere i livet ved innleggelse på psyk blitt verre psykisk...dette mener psykologen og,og hun er i utgangspunktet skeptisk til en ny innleggelse nå,for hun er redd jeg blir verre...da det er bevist så mangen ganger at jeg blir "hospitalisert".og samtidig ikke flink til og sjermer meg og ta vare på meg selv.blir "psykolog" for andre pasienter.

for jeg er av den typen som går inn med dødsforakt for og hjelpe om jeg ser at det er noen som ikke har det bra..

men ser psykologen at dette går totalt til H...... så må vi nok vudere en innleggelse..

selv om jeg egentlig ikke vil.jeg vil ha livet mitt igjen,jeg vil ikke ha en innleggelse.

[Gjest berre et forslag]

takk for svar

problemet er at jeg vet jeg har ett problem,men jeg føler at motivasjonen for og få hjelp varierer,ene dagen vil jeg ha hjelp slik som i går når jeg oppdaget hvor ille det faktisk er nå i forhold til tidligere når jeg har slitt med maten.for jeg ble virkelig skremt..livredd.

de tankene og følelsene jeg satt med i går etter jeg prøvde og spise(som jeg ikke har følt ,tenkt før ved tidligere spiseproblemer) er vanskelig og forklare,kan prøve med ett eksempell som en som har blitt avhengi av narkotika,og våkner en morgen og innser det..og ser hvor på dypt vann en er og aner ikke hva man skal gjøre...dette var bare ett eksempel,for og prøve og forklare...

andre dager vil jeg ikke....for dette er det eneste jeg mestrer i livet nå,føler jeg (det å ikke spise)da er jeg flink,sterk,og det er noe jeg greier.er redd for og miste det for hva skjer da?faller hele avgrunnen bort da?

jeg vil være flink og sterk...!

føles som det er to sider av meg som sloss ang maten,ene vil,andre nekter....

ang innleggelse så er det egenlig ikke lett det heller pga jeg har tidligere i livet ved innleggelse på psyk blitt verre psykisk...dette mener psykologen og,og hun er i utgangspunktet skeptisk til en ny innleggelse nå,for hun er redd jeg blir verre...da det er bevist så mangen ganger at jeg blir "hospitalisert".og samtidig ikke flink til og sjermer meg og ta vare på meg selv.blir "psykolog" for andre pasienter.

for jeg er av den typen som går inn med dødsforakt for og hjelpe om jeg ser at det er noen som ikke har det bra..

men ser psykologen at dette går totalt til H...... så må vi nok vudere en innleggelse..

selv om jeg egentlig ikke vil.jeg vil ha livet mitt igjen,jeg vil ikke ha en innleggelse.

Jeg har hatt og har spiseforstyrrelser over lengre tid. Å en ting som er sikkert er at en men en slik lidelse blir veldig abivilient. For meg gir sulten kontroll, trygghet og lykke. Samtidig ødelegger det kroppen på sikt. En mister muskler, blir svak og sliten. Etter min mest ekstreme sulteperiode tok det to år å bli sterk og sprek igjen.

Det er ingen enkel løsning... Kanskje kunne en ernæringsfysolog hjelpe deg. Sette sammen et kosthold med alle næringsstoffene du trenger uten at det trenger å være fetende?