Kjempe MOT behandling?

[xxløvetannxx]

Jeg finner meg i en eller annen ubestemmelig fase hvor jeg har en så sterk ambivalens i forhold til behandling, og det tar opp alt for mye tid.

Jeg ønsker jo forsåvidt å leve et godt liv, ha det godt med meg selv og alt det der. Men har jeg kanskje gitt opp? For midt oppi alt som foregår rundt meg, inni meg og utenfor meg og mine, så tenker jeg at "jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får".

Når jeg kommer ut av en tilstand med mye hallusinering, blir jeg trist, fordi jeg likte meg der! Når jeg lever og ånder for å nøste opp i de paranoide forestillingene - kjenner jeg et adrenalinkick som gir mening! Og når stemmene tar overhånd og nekter meg å snakke, syns jeg egentlig det er helt greit...

Hvor jeg vil med dette innlegget, vet jeg ikke - men noen innspill hvor jeg kan se at mine argumeter ikke holder vann, ville jeg kanskje satt pris på.....i ettertid i hvert fall.

[Gjest bipjente 28]

jeg synes det er veldig bra at du klarer å uttrykke denne ambivalensen. Jeg tror mange ikke klarer å forholde seg til at de har slike følelser, fortrenger dem og det skaper enda større problem i forhold til behandlingen.

Har du noen gang snakket om denne ambivalensen med din terapeut? Er det noe dere begge kan sette ord på? Dette er i såfall ikke unaturlig, jeg tror de fleste pasienter har slike følelser i perioder. Jeg har også det, jeg kan også ta meg i å ønske at jeg ikke kommer noe videre, fordi det er så trygt å være der jeg er. Jeg kan bli redd for å miste oppfølgingen, at alle skal glemme meg hvis jeg blir helt frisk.

Jeg har fått mye ut av å skrive ned alle følelsene mine. Om de problemer som ambivalansen skaper for meg. Ved å skrive så kommer man kanskje nærmere hva som ligger bak det du føler.

[xxløvetannxx]

jeg synes det er veldig bra at du klarer å uttrykke denne ambivalensen. Jeg tror mange ikke klarer å forholde seg til at de har slike følelser, fortrenger dem og det skaper enda større problem i forhold til behandlingen.

Har du noen gang snakket om denne ambivalensen med din terapeut? Er det noe dere begge kan sette ord på? Dette er i såfall ikke unaturlig, jeg tror de fleste pasienter har slike følelser i perioder. Jeg har også det, jeg kan også ta meg i å ønske at jeg ikke kommer noe videre, fordi det er så trygt å være der jeg er. Jeg kan bli redd for å miste oppfølgingen, at alle skal glemme meg hvis jeg blir helt frisk.

Jeg har fått mye ut av å skrive ned alle følelsene mine. Om de problemer som ambivalansen skaper for meg. Ved å skrive så kommer man kanskje nærmere hva som ligger bak det du føler.

Takk for flott svar bipjente.

Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i hva bakgrunnen for følelsene er...det eneste jeg vet for sikkert er at det kan jo ikke være sånn....

Jeg vet så inderlig godt at det som hadde hjulpet meg aller mest slik ting er nå, er medosiner (AP) - men jeg har så sterke motforestillinger til det, at jeg klarer ikke...så sannsynligheten for at jeg frivillig tar medisiner mer, er så liten at jeg kan si den er ikkeeksisterende. Og det er jo ikke et pluss.

Så da blir jeg bare en eller annen slags masochist som piner meg selv bevisst for å slippe å konfrontere virkeligheten.

[Gjest bipjente 28]

Takk for flott svar bipjente.

Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i hva bakgrunnen for følelsene er...det eneste jeg vet for sikkert er at det kan jo ikke være sånn....

Jeg vet så inderlig godt at det som hadde hjulpet meg aller mest slik ting er nå, er medosiner (AP) - men jeg har så sterke motforestillinger til det, at jeg klarer ikke...så sannsynligheten for at jeg frivillig tar medisiner mer, er så liten at jeg kan si den er ikkeeksisterende. Og det er jo ikke et pluss.

Så da blir jeg bare en eller annen slags masochist som piner meg selv bevisst for å slippe å konfrontere virkeligheten.

Hva om noen overvåket deg mens du tok medisinene dine, hadde det vært lettere for deg?

[xxløvetannxx]

Hva om noen overvåket deg mens du tok medisinene dine, hadde det vært lettere for deg?

''Hva om noen overvåket deg mens du tok medisinene dine, hadde det vært lettere for deg?''

Vel...for oppstart av medisiner må jeg uansett legges inn siden jeg i perioden fra oppstart til virkningsfull dose kan bli meget aggressiv og utagerende. Og bare tanken på å legges inn får det til å vrenge seg i magen min......på samme tid som jeg vet at det er til det beste.

Men nå er jo ikke tilbudene her rundt av de beste da... Eneste lukkede avdeling med skjerming er akutten, og det er så uaktuelt at jeg kan ikke få sagt "nei" tydelig nok......

Men rent bortsett fra det, er det jo en god idè.