Tanker kontra planlegging

[Gjest irmer]

Hei

Hvor går grensen mellom å ha selvmordstanker og planlegge/forberede et?

Når man planlegger metode, forfatter avskjedbrev i hodet og ser for seg sin egen begravelse, er det da tanker eller planlegging?

Hva viss man har tabl. glasset i hånden?

[Gjest vanskelig overgang]

Det er vanskelig å vite hvor grensen går, også i ettertid. Men det er ingen automatikk i at det er en tett sammenheng selv om en fabulerer rundt egen begravelse, ser det hele for seg, tenker ut sanger og måter å gjøre det på. For mange som har det svært vondt kan det være en befriende tankeaktivitet å gjøre dette faktisk. For de fleste av oss som har vært svært langt nede, blir det heldigvis med tanken.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er tanker. Ganske vanlige tanker og ingenting å lage styr av.

[Gjest Livet vårt]

Det er tanker. Ganske vanlige tanker og ingenting å lage styr av.

Vil du si at det er normalt å ha selvmordstanker?

Såg et program på nrk i går,kjente meg igjen i mye av et hun tenkte. At jeg heller ville vært fysisk syk,at det hadde vært best for andre om jeg ble borte. Det er jo en belastning for dem rundt når noen sliter psykisk,hun fikk tankene når hun var langt nede. Hun tok livet sitt,det hdde hun nok ikke gjort om hun var oppe. Synes det er skummelt med slike tanker.

[Gjest Nerda]

Vil du si at det er normalt å ha selvmordstanker?

Såg et program på nrk i går,kjente meg igjen i mye av et hun tenkte. At jeg heller ville vært fysisk syk,at det hadde vært best for andre om jeg ble borte. Det er jo en belastning for dem rundt når noen sliter psykisk,hun fikk tankene når hun var langt nede. Hun tok livet sitt,det hdde hun nok ikke gjort om hun var oppe. Synes det er skummelt med slike tanker.

Jeg mener det er allmenmenneskelig å ønske seg ut av kniper, eller vekk fra en vrien tilværelse. Å tenke på døden gjør vi alle, alle vil tenke på selvmord en eller annen gang - det er jeg sikker på! Hvordan gjør man det i tilfelle, og hva med de som er igjen? Jeg tror ikke man trenger å være sykelig deprimert for å ha sånne tanker - selv om det selvsagt er mer vanlig i forbindelse med psykdom. Nå tenker jeg mer på at alle vil gjennomgå livskriser, og sikkert leke med dødstanker/gruble rundt selvmord, se ønsker for begravelsen sin. Samtidig tror jeg nok det mest vanlige for oss er å komme til et punkt hvor man dkjønner at man ikke kommer noen vei ved å grave seg ned med krisa eller hoppe av ved å ta livet av seg. Mange kommer heller til et punkt hvor man ser at det ikke finnes andre veier ut enn å faktisk gjøre noe med problemet man måtte site med. F.eks. si i fra til sjefen om umulige arbeidskollegaer...

Det med planer er jo også noe man kan tenke på og reflektere litt rundt. Selv har jeg en glassklar plan på hvordan jeg vil avslutte livet om jeg skulle komme dit at noe så drastisk ville være aktuelt for meg. Likevel har jeg ikke gjort det. Den forrige kriseplanen min ville jeg gjennomført om ikke noen rett og slett gjjennomskuet meg. Jeg hadde ikke sittet og skrevet innlegg her om det. Da ble jeg tvangsinnlagt på rappen. Jeg vet at den plan exit jeg har i bakhånd nå vil virke. Men det er en kriseplan. Virkelig en kriseplan. Jeg har lært nok i forhold til at jeg må være føre var når det gjelder min psykdom - hvis ikke går jeg ned for telling.

[Gjest Livet vårt]

Jeg mener det er allmenmenneskelig å ønske seg ut av kniper, eller vekk fra en vrien tilværelse. Å tenke på døden gjør vi alle, alle vil tenke på selvmord en eller annen gang - det er jeg sikker på! Hvordan gjør man det i tilfelle, og hva med de som er igjen? Jeg tror ikke man trenger å være sykelig deprimert for å ha sånne tanker - selv om det selvsagt er mer vanlig i forbindelse med psykdom. Nå tenker jeg mer på at alle vil gjennomgå livskriser, og sikkert leke med dødstanker/gruble rundt selvmord, se ønsker for begravelsen sin. Samtidig tror jeg nok det mest vanlige for oss er å komme til et punkt hvor man dkjønner at man ikke kommer noen vei ved å grave seg ned med krisa eller hoppe av ved å ta livet av seg. Mange kommer heller til et punkt hvor man ser at det ikke finnes andre veier ut enn å faktisk gjøre noe med problemet man måtte site med. F.eks. si i fra til sjefen om umulige arbeidskollegaer...

Det med planer er jo også noe man kan tenke på og reflektere litt rundt. Selv har jeg en glassklar plan på hvordan jeg vil avslutte livet om jeg skulle komme dit at noe så drastisk ville være aktuelt for meg. Likevel har jeg ikke gjort det. Den forrige kriseplanen min ville jeg gjennomført om ikke noen rett og slett gjjennomskuet meg. Jeg hadde ikke sittet og skrevet innlegg her om det. Da ble jeg tvangsinnlagt på rappen. Jeg vet at den plan exit jeg har i bakhånd nå vil virke. Men det er en kriseplan. Virkelig en kriseplan. Jeg har lært nok i forhold til at jeg må være føre var når det gjelder min psykdom - hvis ikke går jeg ned for telling.

Mener du din kriseplan er å gjøre det slutt?

Har begynt å tenke slik jeg også,hvis jeg skulle bli skikkelig syk igjen. Orker det ikke,men håper på et beste. Livet er tøft for alle,forstår ikke hvordan folk holder ut,men det gjør vi jo. Får nyte de gode stundene vi får utdelt.