Flere som har det slik?

[Gjest jente27334]

Jeg blir så trist/melankolsk innimellom over at tida går så fort..at alt etterhvert vil forsvinne. Foreldrene mine blir eldre, barndomsvenner forsvinner, ting endrer seg, ting blir borte.. Det er så trist. Flere som har det slik?

[Gjest prust]

Ja, innimellom tenkter jeg slik. For 3 år siden var jeg i begravelsen til min fars onkel. Og jeg fikk en veldig sterk følelse av at våre foreldre begynner å bli gamle - og at ved neste begravelse er det VI som sitter på første benk og er nærmeste pårørende....

Og for 2 år siden døde svigerfar - og mannen min og jeg hadde det aller meste av ansvaret for begravelsen og alt etterpå. Og det er rart å tenke på at "Tider skal komme, tider skal henrulle - slekt skal følge slekters gang...." - og at vi og alle våre blir eldre og etterhvert borte.

Jeg hadde også en spesiell stund ved graven til mormor og morfar da jeg var gravid siste gang. Var så rart å tenke på de som var døde, og samtidig være forventingsfull overfor det livet jeg hadde i magen....

Nå ser jeg barna mine vokse opp, og gleder meg over det. Og gleder meg over hver dag vi har mine foreldre og svigermor blant oss.

[Gjest Tristusa]

Ja jeg har det slik. Etter hvert som jeg har blitt eldre har familiemedlemmer dødt, og venner har forsvunnet. Jeg sitter igjen alene.

[Gjest Tristusa]

Ja, innimellom tenkter jeg slik. For 3 år siden var jeg i begravelsen til min fars onkel. Og jeg fikk en veldig sterk følelse av at våre foreldre begynner å bli gamle - og at ved neste begravelse er det VI som sitter på første benk og er nærmeste pårørende....

Og for 2 år siden døde svigerfar - og mannen min og jeg hadde det aller meste av ansvaret for begravelsen og alt etterpå. Og det er rart å tenke på at "Tider skal komme, tider skal henrulle - slekt skal følge slekters gang...." - og at vi og alle våre blir eldre og etterhvert borte.

Jeg hadde også en spesiell stund ved graven til mormor og morfar da jeg var gravid siste gang. Var så rart å tenke på de som var døde, og samtidig være forventingsfull overfor det livet jeg hadde i magen....

Nå ser jeg barna mine vokse opp, og gleder meg over det. Og gleder meg over hver dag vi har mine foreldre og svigermor blant oss.

Du bør unnlate å uttale deg i slike tråder Prust. Du lever det perfekte familieliv virker det som.

[Gjest Tristusa]

Ja, innimellom tenkter jeg slik. For 3 år siden var jeg i begravelsen til min fars onkel. Og jeg fikk en veldig sterk følelse av at våre foreldre begynner å bli gamle - og at ved neste begravelse er det VI som sitter på første benk og er nærmeste pårørende....

Og for 2 år siden døde svigerfar - og mannen min og jeg hadde det aller meste av ansvaret for begravelsen og alt etterpå. Og det er rart å tenke på at "Tider skal komme, tider skal henrulle - slekt skal følge slekters gang...." - og at vi og alle våre blir eldre og etterhvert borte.

Jeg hadde også en spesiell stund ved graven til mormor og morfar da jeg var gravid siste gang. Var så rart å tenke på de som var døde, og samtidig være forventingsfull overfor det livet jeg hadde i magen....

Nå ser jeg barna mine vokse opp, og gleder meg over det. Og gleder meg over hver dag vi har mine foreldre og svigermor blant oss.

Unnskyld, jeg så ikke at din mann hadde dødt. Det må ha vært veldig vondt.

[Gjest prust]

Du bør unnlate å uttale deg i slike tråder Prust. Du lever det perfekte familieliv virker det som.

Nå skjønner jeg ikke hva du mener. Det at jeg har mann og barn kan vel ikke bety at jeg ikke kan ha tanker om sorg fordi familie dør og foreldre blir gamle - nettopp slik trådstarter skriver?

[Gjest prust]

Unnskyld, jeg så ikke at din mann hadde dødt. Det må ha vært veldig vondt.

Mannen min er ikke død. Du misforstod noe jeg skrev.

[blanke ark]

Av og til kommer naturlige stunder for ettertanke. Enten det er noe som skjer i ens eget liv, i familien, samfunnet forøvrig eller høytider som nærmer seg. Nå i adventstida, for eksempel, så har jeg hatt en del tanker. Ikke depressive, men melankolske. Og jeg tror det er ganske sunt.

Når jeg kjenner etter hvordan det er å miste noen, så hjelper det meg å forstå hvor stor pris jeg setter på familie og venner. Og at det er her og nå jeg har til å vise dem det. Julekortskrivinga blir ofte en stund for ettertanke, og jeg er redd det er noen som har fått vel sentimentale hilsener Men det er oppriktig ment.

Når jeg kjenner etter hvor raskt tida går og hvor fort ungene blir store, så tror jeg det hjelper meg å bruke tida bedre med dem. Ikke nødvendigvis til å bedrive så mange aktiviteter eller gjøre spennende ting, men til å være tilstede både fysisk og mentalt.

Foreldre som blir eldre og trenger mer hjelp er det godt å kunne være i nærheten av og få mulighet til å hjelpe ved behov. Om ikke annet bare være selskap og kontakt med omverdenen, og gi dem og ungene mulighet til å glede seg over hverandre.

Det er trist med det gode som forsvinner ut av livet, og mennesker som blir borte. Men enhver slutt markerer også begynnelsen på noe nytt. Og vi har alltid muligheten til å forsøke å gjøre det beste ut av det. Selv om jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er særlig flink til det.

Så jeg tror litt melankolsk ettertanke er sunt, men det er ikke sunt i for store doser!

Ønsker deg ei god jul!

[ung mamma!:)]

Du bør unnlate å uttale deg i slike tråder Prust. Du lever det perfekte familieliv virker det som.

Hvorfor i all verden sier du det?

[Gjest Tristusa]

Hvorfor i all verden sier du det?

Har man unger og mann man elsker så er ikke tap av "fjerne" familiemedlemer så vanskelig.