Venter på svar på undersøkelse

[Gjest redd 40 åring]

Jeg har slitt med maven lenge, men har tenkt at jeg skulle forbedre kosthold. Dit har jeg selvfølgelig aldri kommet, grunnet stress og diverse prosjekter. Jeg har nølt med å kontakte lege av forskjellige grunner, blant annet er jeg redd for å bli tatt for hypokonder, da jeg nettopp har fått noen andre rekvisisjoner. Men når jeg omsider kom meg til legen, tok han meg fult på alvor. Og nå skal jeg i røntgen for å se på tarmene, og ultralyd for bukspyttkjertelen. Sistnevnte gjør meg ganske redd, da det er en krefttype man ikke vil ha.

Nå ser jeg endelig hvordan jeg ikke har tatt vare på meg selv. Og jeg får en klar følelse hva som er viktig i livet.

Hvorfor er det bare i 12. time man klarer å sette livet i perspektiv?

Jeg håper jo at det ikke skal være noe alvorlig, da skulle jeg antakligvis vært død for lenge siden..... Men jeg vil gjerne ha med meg dette perspektivet videre i livet. Hva som er viktig og å leve sunt.

Hvilke tanker gjør du deg om livet og døden, nå når du begynner å få noen år på baken?

[nick]

"Dit har jeg selvfølgelig aldri kommet, grunnet stress og diverse prosjekter."

Og her har vi årsaken til mageproblemene.

Nå har du plutselig fått ett nytt perspektiv på livet, og har sikkert lovet deg selv å forandre på både ditt og datt bare det viser seg at du er frisk.

Nå du har har gått igjennom undersøkelsene og det viser seg at du er frisk, så har du glemt det hele om 14 dager og forsetter med å ta livet av deg selv i slow motion. Det varer til neste gang varsellampene begynner å blinke.

Merk mine ord.

[Gjest redd 40 åring]

"Dit har jeg selvfølgelig aldri kommet, grunnet stress og diverse prosjekter."

Og her har vi årsaken til mageproblemene.

Nå har du plutselig fått ett nytt perspektiv på livet, og har sikkert lovet deg selv å forandre på både ditt og datt bare det viser seg at du er frisk.

Nå du har har gått igjennom undersøkelsene og det viser seg at du er frisk, så har du glemt det hele om 14 dager og forsetter med å ta livet av deg selv i slow motion. Det varer til neste gang varsellampene begynner å blinke.

Merk mine ord.

Skulle dette være noen trøst? Eller er det din egen erfaring?

Nei, jeg tror ikke det. Dersom jeg fortsetter blir det ikke å ta livet av seg i slow motion, men i en noe kjappere hastighet. Så jeg tror at jeg må ta dette på alvor, og begynne å prioritere trim og riktig kosthold. Og ikke stresse så mye.

[Colette]

Skulle dette være noen trøst? Eller er det din egen erfaring?

Nei, jeg tror ikke det. Dersom jeg fortsetter blir det ikke å ta livet av seg i slow motion, men i en noe kjappere hastighet. Så jeg tror at jeg må ta dette på alvor, og begynne å prioritere trim og riktig kosthold. Og ikke stresse så mye.

Det var hans egen erfaring - uten tvil :-)

[nick]

Det var hans egen erfaring - uten tvil :-)

Ja, selvfølgelig. Dersom man får en dose dødsangst (og det var ikke føflekkene), så gidder man ikke mase om hvor på tannkremtuben det skal klemmes eller om dorullen skal henge den ene eller den andre veien. Det blir uvesentlig. Og selvfølgelig skal man skjerpe seg bare det går bra.

Så vår venninde over som det med 99% sannynlighet ikke feiler noe alvorlig, kommer med 99% sannsylighet til å kaste seg over tannkremtuben et par uker etter undersøkelsene.

Veldig mange av bypasspasientene kommer tilbake noen år senere med nyoppfylte blodårer.

Det jeg _egentlig_ lurer på er: Dersom en person som bor alene klemmer midt på tannkremtuben, hiver vedkommende tuben når den er halvfull, eller blir h*n nødt til å klemme som et normalt menneske?