Munchausen - NHD

[snøkvinnen]

Jeg ble litt opptatt av det innlegget under her, om Munchausen. Søkte på nettet og fant informasjon om det og nå lurer jeg på om jeg selv har det... Kjenner meg veldig igjen i det!

Før har jeg alltid trodd at det jeg driver med er selvskading ( i tillegg til kanskje EUPF). Skjønner ikke helt forskjellen på Munchausen og selvskading ennå. Men en forskjell jeg synes jeg ser på meg selv og andre selvskadere er at jeg skader meg selv ikke bare for å lette indre smerte, men for å få oppmerksomhet og behandling.

SANNHET: Jeg har opplevd seksuelle overgrep i barndommen og jeg fikk lite oppmerksomhet av mine foreldre. Fra barndommen og til nå har jeg slitt med depresjoner og flashbacks fra overgrep. Jeg er også suicidal.

LØGN: I tillegg til det jeg reellt har opplevd løy jeg for et par år siden på meg en overfallsvoldtekt (jeg oppga ikke gjerningsmann og sa at jeg ikke ante hvem det var). Politiet var ikke inne i bildet, men jeg fikk hjelp av helsepersonell. Jeg har også drevet mye med alvorlig selvskading for å få hjelp på sykehus (brannskader, kutting, overdoser, drikking av klorin osv). Selv om jeg er svært suicidal til tider har jeg aldri gjort et ordentlig selvmordsforsøk, men jeg har ved to anledninger faket selvmordsforsøk. Jeg har altså skadet meg alvorlig nok til at helsepersonell har trodd at jeg har ment å ta livet mitt. Jeg har gjort det på steder der jeg vet at jeg vil bli oppdaget.

Jeg har alltid blitt tatt alvorlig og det er ingen som har nevnt Munchausen.

Nå er jeg 24 år og dette blir bare verre og verre. Har drevet med det i ca. 3-5 år. Jeg får behandling av en psykolog (i tillegg til gjentatte innleggelser i somatikken og psykiatrien). For behandling for depresjon, selvskading og traumer. Jeg har aldri skadet andre mennesker og har ingen tanker om det.

Tror du dette er "vanlig" selvskading eller kan det dreie seg om Munchausen? Er dette noe jeg vil slite med resten av livet eller er det noe man vokser av seg med alderen? Har ikke lyst til å fortelle om dette til noen da jeg skammer meg veldig over det. Er det noe jeg kan gjøre selv? Jeg tenker hver gang at dette er siste gang jeg skader meg eller lyver om noe, men så "sprekker" jeg. Er det forresten vanlig at mennesker med Munchausen har den type selvinnsikt som jeg har og at de er klar over at de gjør det for å få oppmerksomhet? Eller er det et tegn på at jeg ikke har den diagnosen?

[Gjest Tunafisken]

Jeg har bare lyst å si at jeg synes du er enormt modig som skriver om dette på forumet. Jeg tror nok du har en større selvinnsikt enn mange med den diagnosen vil ha. Bare det at du klarer å være så ærlig mot deg selv synes jeg virker som et godt tegn og at du har kommet langt.

Jeg tror og noe av min selvskading bunnet ut av et oppmerksomhetsbehov selv om jeg ikke helt klarte og se det selv der og da. Kom vel etterhvert frem til at jeg ikke ville ha den type oppmerksomhet lenger. Selv om jeg enda til tider higer etter den. Skjønner at det er vanskelig for deg å si det til helsepersonell men du lurer jo kun deg selv . Kanskje du isteden kunne snakke om det behovet du har for å påføre deg selvskade istedenfor å først gjøre det. Du kommer jo også i en utrolig vond sirkel når du bruker en så selvdestruktiv måte å dekke ditt behov for omsorg og oppmerksomhet på. Uansett tror jeg du trenger du hjelp ved dette og det å fortelle om det er nok veien ut av det. Så kan du finne ut hva det er som skjer når du er så selvdestruktiv og finne nye måter å takle det på.

Masse lykke til ihvertfall.

[Gjest J31!]

Jeg har bare lyst å si at jeg synes du er enormt modig som skriver om dette på forumet. Jeg tror nok du har en større selvinnsikt enn mange med den diagnosen vil ha. Bare det at du klarer å være så ærlig mot deg selv synes jeg virker som et godt tegn og at du har kommet langt.

Jeg tror og noe av min selvskading bunnet ut av et oppmerksomhetsbehov selv om jeg ikke helt klarte og se det selv der og da. Kom vel etterhvert frem til at jeg ikke ville ha den type oppmerksomhet lenger. Selv om jeg enda til tider higer etter den. Skjønner at det er vanskelig for deg å si det til helsepersonell men du lurer jo kun deg selv . Kanskje du isteden kunne snakke om det behovet du har for å påføre deg selvskade istedenfor å først gjøre det. Du kommer jo også i en utrolig vond sirkel når du bruker en så selvdestruktiv måte å dekke ditt behov for omsorg og oppmerksomhet på. Uansett tror jeg du trenger du hjelp ved dette og det å fortelle om det er nok veien ut av det. Så kan du finne ut hva det er som skjer når du er så selvdestruktiv og finne nye måter å takle det på.

Masse lykke til ihvertfall.

Hei,

Jeg har ikke noen råd å gi deg utover det du allerede har fått.

Jeg hadde bare så innmari lyst til å si til deg at hårene reiste seg på meg da jeg leste innlegget ditt. Du er tøff! Kjempe tøff! Du har kommet utrolig langt allerede med dette. Ved å formidle det videre til behandlingsapparatet, har du kommet enda lengre. Og jeg er sikker på at du blir møtt med forståelse uansett hva det heter, for det viktigste er å være ærlig. Og det er du jo her, og vel så det.

Jeg vil ønske deg masse lykke til videre og jeg håper at du får svar fra nhd :-)

[Gjest riikka]

Jeg er ingen eksperter, så håper du får svar fra NHD eller andre med mer peiling enn meg, men slik jeg har forstått det etter det jeg har lest, så er forskjellen på Munchausen og selvskading som for eksempel ved EUPF, at en ved selvskading ikke skjuler det at en har skadet seg selv. Ved Munchausen så later pasienten som hun er syk ved å skade seg og påføre sykdom, men skjuler at hun har påført seg skadene/sykdommen selv. At det er en psykisk problem skjuler hun for omverdenen og kan gjennomgå operasjoner for at leger skal finne ut hva som forårsaker f.eks magesmerter, men hun har påført dem selv...

Jeg har kjent en god del personer som har bedrevet alvorlig selvskading for å bevisst komme på sykehus og få hjelp av helsepersonell, og jeg har i blant lurt på om de er litt i grenseland til å ha Munchausen... særlig når jeg f.eks ser de stå frem i media og lyve på seg og overdrive spiseforstyrrelser og lignende...

Ellers vil jeg si som flere har har skrevet til deg, at du er tøff som skriver innlegget ditt,og når du klarer innrømme det i det minste for deg selv, så kanskje du ikke har den personlighetspatologien som en med Munchausen har.

Du har mere den sterke smerten og fortvilelsen man har etter overgrep eller psykiske problemer og smertetrykket er så stort at du tyr til selvskading og havne på sykehus for å dempe på trykket?

[Gjest pedagogikkstudenten]

Hei, det var jeg som skrev innlegget om Munchausen syndrom etter å ha lest litt om det.

Jeg må si at jeg synes du er kjempetøff som tør å fortelle disse tankene her. Det var åpent og ærlig, og hvis du etterhvert klarer å være like åpen med terapeutene tror jeg dette kan bli veldig bra:)

Når jeg leser det du skriver så tenker jeg ikke automatisk på Munchausen. jeg tenker mere på at du har et stort behov for å bli sett. Og det er jo ikke rart med den bakgrunnen du har. Med folk som har Munchausen så tenker jeg mere på at de går til fastlegen med oppdiktede symptomer, har sykehusinnleggelser ofte, svelger giftstoffer for at helsepersonell skal se at de er syke.

Med deg er det kanskje litt mer blandet., Godt mulig det kan være elementer av Munchausen her, men det er kanskje ikke så viktig for behandlingen? Det viktigste er at du har kommet til den innsikten og forstår mer hvorfor du gjør dette. Utfordringen blir jo å finne noen andre kanaler man kan uttrykke seg på når følelsen av savn og omsorg dukker oppl.

lykke til:)

[snøkvinnen]

Takk for svar til dere som har svart. Som jeg skjønner er det ikke helt sikkert at det er Munchausen jeg har. Men skulle gjerne visst dette sikkert da jeg er redd for at dersom jeg har denne diagnosen så vil jeg kanskje kunne gå over til å få Munchausen by proxy og da burde jeg jo aldri får barn! Men vet ikke om det er noen sammenheng der.

[Gjest målestokk]

Takk for svar til dere som har svart. Som jeg skjønner er det ikke helt sikkert at det er Munchausen jeg har. Men skulle gjerne visst dette sikkert da jeg er redd for at dersom jeg har denne diagnosen så vil jeg kanskje kunne gå over til å få Munchausen by proxy og da burde jeg jo aldri får barn! Men vet ikke om det er noen sammenheng der.

Uansett hva du kaller det bør du være stabil og fungere bra med deg selv før du får barn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Riikka skriver helt korrekt: "så er forskjellen på Munchausen og selvskading som for eksempel ved EUPF, at en ved selvskading ikke skjuler det at en har skadet seg selv. Ved Munchausen så later pasienten som hun er syk ved å skade seg og påføre sykdom, men skjuler at hun har påført seg skadene/sykdommen selv."

Du har ikke Munchausen.

Jeg støtter målestokk sitt utsagn fullt ut. Før du får kontroll på de symptomene du nå har og disse har vært stabilt borte i minst 2 år, bør du absolutt ikke få barn.

[snøkvinnen]

Riikka skriver helt korrekt: "så er forskjellen på Munchausen og selvskading som for eksempel ved EUPF, at en ved selvskading ikke skjuler det at en har skadet seg selv. Ved Munchausen så later pasienten som hun er syk ved å skade seg og påføre sykdom, men skjuler at hun har påført seg skadene/sykdommen selv."

Du har ikke Munchausen.

Jeg støtter målestokk sitt utsagn fullt ut. Før du får kontroll på de symptomene du nå har og disse har vært stabilt borte i minst 2 år, bør du absolutt ikke få barn.

Jeg ville aldri vurdert å få barn i den situasjonen jeg er i nå uansett om det hadde dreid seg om Munchausen eller annen type selvskading og dyp depresjon.

Jeg ser poenget deres om at det er en forskjell mellom meg og Munchausen ved at jeg stort sett sier at jeg har skadet meg selv for så å søke hjelp til å få behandling for den fysiske skaden jeg har fått. Men det har også hendt at jeg har påført meg selv en brannskade, så dratt på legevakten og sagt at det var en ulykke. Også ved "selvmordsforsøkene" har jeg vært uærlig. Jeg har latt som om jeg var mer skadet enn jeg var og sagt at intensjonen var å dø, mens den egentlig var å få oppmerksomhet og behandling.

Jeg har fått diagnosen PTSD og/eller depresjon. Aldri fått en personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Men helsevesenet vet jo ikke alt det jeg har skrevet her. Hva tenker du om diagnose ut i fra hva jeg har skrevet her?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville aldri vurdert å få barn i den situasjonen jeg er i nå uansett om det hadde dreid seg om Munchausen eller annen type selvskading og dyp depresjon.

Jeg ser poenget deres om at det er en forskjell mellom meg og Munchausen ved at jeg stort sett sier at jeg har skadet meg selv for så å søke hjelp til å få behandling for den fysiske skaden jeg har fått. Men det har også hendt at jeg har påført meg selv en brannskade, så dratt på legevakten og sagt at det var en ulykke. Også ved "selvmordsforsøkene" har jeg vært uærlig. Jeg har latt som om jeg var mer skadet enn jeg var og sagt at intensjonen var å dø, mens den egentlig var å få oppmerksomhet og behandling.

Jeg har fått diagnosen PTSD og/eller depresjon. Aldri fått en personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Men helsevesenet vet jo ikke alt det jeg har skrevet her. Hva tenker du om diagnose ut i fra hva jeg har skrevet her?

Jeg tenker at dette dreier seg om eupf.

[Gjest Pedagogikkstudenten]

Jeg ville aldri vurdert å få barn i den situasjonen jeg er i nå uansett om det hadde dreid seg om Munchausen eller annen type selvskading og dyp depresjon.

Jeg ser poenget deres om at det er en forskjell mellom meg og Munchausen ved at jeg stort sett sier at jeg har skadet meg selv for så å søke hjelp til å få behandling for den fysiske skaden jeg har fått. Men det har også hendt at jeg har påført meg selv en brannskade, så dratt på legevakten og sagt at det var en ulykke. Også ved "selvmordsforsøkene" har jeg vært uærlig. Jeg har latt som om jeg var mer skadet enn jeg var og sagt at intensjonen var å dø, mens den egentlig var å få oppmerksomhet og behandling.

Jeg har fått diagnosen PTSD og/eller depresjon. Aldri fått en personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Men helsevesenet vet jo ikke alt det jeg har skrevet her. Hva tenker du om diagnose ut i fra hva jeg har skrevet her?

jeg tenker at du har vært heldig med diagnosene. De kunne sikkert satt en pf-diagnose på deg, men etter min erfaring kan det bli en belastning for deg, og du kan få problemer med å finne en behandler som vill hjelpe deg fordi de er redde for at de skal få for mye å gjøre. Selvfølgelig kan du også finne en flott psykiater som vil hjelpe deg men uten andre diagnoser står du litt friere slik jeg ser det.

Det er ikke diagnosen i seg selv som skal bestemme utfallet av behandling men hvordan du opplever problemene. Jeg synes det til tider er meningsløst at man skal ha den og den diagnosen. Vi er alle mennesker med vår egen livshistorie, vi er mye mer enn diagnosene.

[Gjest pedagogikkstudenten]

Jeg tenker at dette dreier seg om eupf.

Så med andre ord, så kan man ikke ha begge deler? Eller at noe startet som selvskading for så å gå over til Munchausen?

Må det ene utelukke det andre?

[Gjest J31!]

jeg tenker at du har vært heldig med diagnosene. De kunne sikkert satt en pf-diagnose på deg, men etter min erfaring kan det bli en belastning for deg, og du kan få problemer med å finne en behandler som vill hjelpe deg fordi de er redde for at de skal få for mye å gjøre. Selvfølgelig kan du også finne en flott psykiater som vil hjelpe deg men uten andre diagnoser står du litt friere slik jeg ser det.

Det er ikke diagnosen i seg selv som skal bestemme utfallet av behandling men hvordan du opplever problemene. Jeg synes det til tider er meningsløst at man skal ha den og den diagnosen. Vi er alle mennesker med vår egen livshistorie, vi er mye mer enn diagnosene.

Jeg forstår deg slik at det er vanskelig å finne en behandler som vil hjelpe en med eupf?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

jeg tenker at du har vært heldig med diagnosene. De kunne sikkert satt en pf-diagnose på deg, men etter min erfaring kan det bli en belastning for deg, og du kan få problemer med å finne en behandler som vill hjelpe deg fordi de er redde for at de skal få for mye å gjøre. Selvfølgelig kan du også finne en flott psykiater som vil hjelpe deg men uten andre diagnoser står du litt friere slik jeg ser det.

Det er ikke diagnosen i seg selv som skal bestemme utfallet av behandling men hvordan du opplever problemene. Jeg synes det til tider er meningsløst at man skal ha den og den diagnosen. Vi er alle mennesker med vår egen livshistorie, vi er mye mer enn diagnosene.

Jeg har aldri opplevd at diagnosen eupf har hindret noen i å finne en behandler.

[Gjest målestokk]

Jeg ville aldri vurdert å få barn i den situasjonen jeg er i nå uansett om det hadde dreid seg om Munchausen eller annen type selvskading og dyp depresjon.

Jeg ser poenget deres om at det er en forskjell mellom meg og Munchausen ved at jeg stort sett sier at jeg har skadet meg selv for så å søke hjelp til å få behandling for den fysiske skaden jeg har fått. Men det har også hendt at jeg har påført meg selv en brannskade, så dratt på legevakten og sagt at det var en ulykke. Også ved "selvmordsforsøkene" har jeg vært uærlig. Jeg har latt som om jeg var mer skadet enn jeg var og sagt at intensjonen var å dø, mens den egentlig var å få oppmerksomhet og behandling.

Jeg har fått diagnosen PTSD og/eller depresjon. Aldri fått en personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Men helsevesenet vet jo ikke alt det jeg har skrevet her. Hva tenker du om diagnose ut i fra hva jeg har skrevet her?

Jeg synes du begynner litt i feil ende nå.

Ærlighet er utgangspunktet for all riktig diagnostisering og hjelpsøking. At du nå er ærlig med deg selv er en viktig start. Deretter er det nødvendig at du finner deg behandlere i det virkelige livet og starter med full ærlighet til dem. Det er sikkert tøft, for da må du avsløre din tidligere "umodenhet". Men ved å gjøre det, viser du nyvunnen modenhet, og det kommer ikke til å gå de nye eller gamle behandlerne dine forbi. Med det som utgangspunkt er det lettere å sette helt korrekte diagnoser ved korrekt testing. Å synse her inne rundt diagnoser etter ganske nyvunnen(?)ærlighet fra din side er ikke mye poeng i, hverken fra NHD eller oss sin side.

De tingene du sier her inne er ikke sjokkerende. Mange som har slike historier i helsevesenet som deg, har vikarierende motiver og flere motiver for det de gjør. Det vet de som har truffet på deg også.

Men nå er du i gang. Det starter med ærlighet til de rette personene. Kjempebra, og ta det derfra. Det skal mye modighet til for å bli bedre. Bruk energien din på en konstruktiv måte. Du er ung og kan snu dette rundt om du bare vil.

Lykke til!

[Gjest J31!]

Jeg har aldri opplevd at diagnosen eupf har hindret noen i å finne en behandler.

Har du noen tanker om hvorfor en slik diagnose oppfattes så negativt som den generelt gjør (iallfall det jeg har lest)? Er en med diagnosen et dårligere menneske, liksom?

[bibben]

Jeg har aldri opplevd at diagnosen eupf har hindret noen i å finne en behandler.

Jeg mottok for noen tid tilbake en liste over psykologer som praktiserer i Oslodistriktet der det ved mange av navnene stod hvilken type problematikk de tok i behandling. Jeg husker at jeg ble skremt over hvor mange som ikke tok imot personer med personlighetsforstyrrelser. Jeg husker i farten ikke om jeg mottok listen fra min fastlege eller daværende psykolog.

[Gjest målestokk]

Har du noen tanker om hvorfor en slik diagnose oppfattes så negativt som den generelt gjør (iallfall det jeg har lest)? Er en med diagnosen et dårligere menneske, liksom?

Det er ikke diagnosen i seg selv som gjør at folk oppfattes slik de gjør. Det er at diagnosen faktisk stemmer som er problemet. Det er belastende å være ustabil i personligheten, hvis det er slik det oppleves for omverdenen.

Om noen satte en eupfdiagnose på meg vil jeg hevde at den ikke hadde vært et problem for meg. Det er hvordan jeg fremstår som til syvende og sist er det avgjørende. Og siden jeg ikke er personlighetsforstyrret fremstår jeg ikke som det heller. Man måtte kanskje i noen tilfeller jobbe litt mer med å nå gjennom med hvem man er, men hadde jeg ikke slitt med slik problematikk, ville jeg nådd gjennom til slutt.

Jeg har andre belastende diagnoser tidligere. Men har ikke hatt problemer i forhold til hverken Nav eller behandlere. Det har med hvordan de opplever meg å gjøre. De møter en person, ikke en diagnose.

Dette blir sikkert ikke et populært innlegg.

[Gjest pedagogikkstudenten]

Jeg har aldri opplevd at diagnosen eupf har hindret noen i å finne en behandler.

Fastlegen min har en liste på kontoret sitt over privatpraktiserende psykologer, og hva de vil ha og ikke ville ha av pasienter. En del av dem vil ikke ha personlighetsforstyrrelser. En del andre ville ikke ha rusproblematikk, spiseforstyrrelser psykoseproblematikk osv. En psykolog ville bare ha pasienter fra India og Bangladesh.

Jeg håper ikke det jeg så er typisk for de fleste privatpraktiserende, Men jeg må si at jeg ble litt betenkt når de var så mange ting de ikke ville ha.

[Gjest pedagogikkstudenten]

Jeg forstår deg slik at det er vanskelig å finne en behandler som vil hjelpe en med eupf?

se svar til NHD, og håp at dette ikke er typisk. Dette er i forhold til privatpraktiserende.