NHD - Cipramil for angst?

[Gjest Greselda]

Jeg har vel alltid vært engstelig og litt redd. Som barn kunne jeg noen ganger ha søvnproblemer og noen ganger tilfeller av angst som ga seg utslag i oppkast og besvimelser.

Den gang visste mine foreldre ikke noe om angst, men mente at jeg ville ”vokse det av meg”, hvilket jeg også gjorde for en periode.

Angsten kom tilbake for fullt i 20 års alderen. Mitt første barn var da 9 måneder. Jeg skulle til kontroll med henne, men besvimte i venteværelset. Anfallet gikk over, men gjentok seg neste dag i form av kvalme, svimmelhet, og diare. Etterhvert ble denne tilstanden permanent, daglig og hele dagen.

Vekten raste nedover, og tilstanden var ganske ille. Lege ble selvfølgelig oppsøkt og jeg ble sjekket grundig. Ingenting var galt med meg. Til slutt – omsider etter tre måneder ble jeg sendt til psykiater. Her fikk jeg medisinsk hjelp og kom meg ganske raskt på bena igjen. Medisinen jeg fikk var Truxal.

Denne medisinen brukte jeg bare en kort periode. Jeg fungerte nå bra i dagliglivet med familie og jobb, men hadde problemer i sosiale sammenhenger.

Disse problemene ballet etterhvert på seg, og etter noen år oppsøkte jeg psykiater igjen. Jeg fikk ikke noen konkret diagnose, men denne gangen fikk jeg medisinen Sinequan. Jeg gikk ikke så lenge på den da bivirkningene for meg var ganske store.

Jeg har senere i livet hatt det ganske bra uten medisin, men har brukt Valium/Vival ved angstanfall.

Angstanfallene arter seg fremdeles som før med kvalme og diare i tillegg til varme, skjelving og svimmelhet. Hvis jeg er ute må jeg alltid komme meg hjem. Ikke fordi jeg er redd og vil hjem, men mest fordi jeg er så elendig. Anfallene varer gjerne opp til flere timer, og jeg er da utslitt det påfølgende døgn.

Jeg er nå i femtiårene og kan våkne om natten med angstanfall, ellers får jeg anfallene mest i sosiale situasjoner som selskaper, reiser, hoteller, kort sagt det meste som ikke er dagligdags. Jeg kan også få angst hvis jeg føler at jeg blir pålagt for store oppgaver (det som for andre kan være bare peanuts).

Jeg tror ikke jeg har sosial angst selv om jeg får angst i slike sammenhenger. Jeg er ikke redd for å bli lagt merke til, er utadvent og sosial og kan lett prate med fremmede. Jeg er heller ikke redd for åpne plasser, butikker, kino o.s.v.

Jeg har brukt en del Valium og synes det hjelper meg, men nå mener legen min at jeg skal forsøke Cipramil. Jeg er litt tilbakeholden p.g.a. tidligere erfaring med bruk av nervemedisin, ref, Sinequan og Truxal. Jeg er ikke deprimert. Har forsøkt Xeroxat for noen år siden, men fikk sterk angst av dem.

Er det mulig ut fra dette å antyde hva som feiler meg?

Er Cipramil et godt alternativ for den type angst jeg beskriver?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er overveiende sannsynlig at du har den typen angst som kalles panikklidelse.

For panikklidelse er bla. Cipramil førstevalg når en skal gi medisiner.

Jeg vil absolutt anbefale deg å følge legens råd.

Panikk-pasienter får lett bivirkninger. Derfor skal du starte lavt og øke sakte.

Begynn med 10 mg. Øk til 20 mg etter 2 uker. Det kan være nødvendig med ytterligere doseøkning.

Be om å få f.eks. Rivotril 0,5 mg x 2-3 i de første 3-4 ukene av Cipramil-behandlingen.

Dersom du får god effekt av Cipramil, bør du bruke det lenge - minst ett år, gjerne mye lengre/livslangt.

Om du en gang skal trappe ned, er det særdeles viktig at dette skjer svært langsomt.

I tillegg til medisiner burde du fått en type samtaleterapi som kalles kognitiv terapi. Fastlegen din kan henvise deg for dette.

[flisa]

Bare sender deg en *klem* , vet hva du sliter med. Ikke kan man sitte midt i en sofa - i tilfelle man MÅ hjem...

Jeg er kvitt det, utrolig nok - men slet med det fra jeg var 17 til jeg var noen-og-tjue.

Jeg har god erfaring med å lære å puste riktig. En operasanger lærte meg det, på den måten så klarer jeg å "oppheve" det at det snører seg i nakken så blodstrømmen blir hemmet og man blir svimmel og bomull i hue.

Denne operasangeren fortalte at det er kun når man ligger på ryggen at man klarer å puste riktig om man ikke har lært det. Veldig mange TROR at de trekke psuten skikkelig når brystkassa hever seg. Det er ikke riktig. Man kan stå mot en vegg og få noen til å presse knyttneven sin inn i magen sin, så skal man puste slik at det er MAGEN som løfter seg skikkelig, og ikke skuldre og brystkasse.

Det er en treningssak - men det hjelper litt!

Mange jenter, sa han, er ofte hemmet med det å puste så magen stikker frem, og da binder man seg unødig.

Prøv - det skader i alle fall ikke! :-)

[Gjest Greselda]

Det er overveiende sannsynlig at du har den typen angst som kalles panikklidelse.

For panikklidelse er bla. Cipramil førstevalg når en skal gi medisiner.

Jeg vil absolutt anbefale deg å følge legens råd.

Panikk-pasienter får lett bivirkninger. Derfor skal du starte lavt og øke sakte.

Begynn med 10 mg. Øk til 20 mg etter 2 uker. Det kan være nødvendig med ytterligere doseøkning.

Be om å få f.eks. Rivotril 0,5 mg x 2-3 i de første 3-4 ukene av Cipramil-behandlingen.

Dersom du får god effekt av Cipramil, bør du bruke det lenge - minst ett år, gjerne mye lengre/livslangt.

Om du en gang skal trappe ned, er det særdeles viktig at dette skjer svært langsomt.

I tillegg til medisiner burde du fått en type samtaleterapi som kalles kognitiv terapi. Fastlegen din kan henvise deg for dette.

Hei,

Jeg har sannsynligvis en form for panikklidelse sier dr. NHD. Jeg har lest mye om denne lidelsen og det virker mest vanlig med anfall som varer fra to til ti minutter. Jeg opplever ikke at anfallet går over av seg selv. Med bruk av Valium tar det timer før anfallet går over, gjerne ett døgn. Anfallet kommer heller ikke som kanstetpå meg, men snikende, med begynnende uvelhet som øker gradvis til en form for panikk. Skjønt jeg synes ikke jeg har panikk, bare føler meg helt elendig. Kan det likevel være en panikklidelse NHD?