Føler man seg snytt om man ikke får føde?

[Gjest Trådstarter]

Jeg har ikke barn nå, men har lyst på det i næmeste fremtid. Pga problemer med min bekkenbunn så har jeg blitt anbefalt keisersnitt.

Dette er jo egentlig ikke noen stor greie, men jeg lurer på om andre, som aldri har født vaginalt føler seg litt snytt etterpå? Er det å føde en opplevelse som har endret deg? Gjør det noe med din kvinnelighet å gå igjennom en fødsel?

[Mammantil3]

Jeg har 3 keisersnitt bak meg (av helt andre grunner enn du har, riktignok).

Jeg ønsket veldig å føde "normalt", og om jeg virkelig setter meg ned og kjenner godt etter, så føler jeg meg kanskje "snytt" for en opplevelse. Samtidig: Å føde med keisersnitt er helt greit det òg, det viktigste er at man får ut babyen.

Fødselen er en bitte-bitte-bitteliten del av livet. Det viktigste skjer når barnet er ute.

Blir du anbefalt å ta keisersnitt av fagfolk, så ta det. Planlagt keisersnitt er en koselig måte å føde på, det også.

Lykke til!

[Glimtipper]

For meg ga fødselen traumer, så det er definitivt en opplevelse jeg kunne vært foruten. Allikevel skal jeg igjennom det nok en gang om et par-tre måneder

Men jeg synes med andre ord ikke fødselen i seg selv er en opplevelse du "burde" vært igjennom. Du vil huske dagen like godt, enten du får ut barnet naturveien eller via keisersnitt.

[Gjest ikke vært noe savn for meg]

Det tror jeg er veldig individuelt.

Begge mine fødsler skulle være vaginale, men endte som keisernistt (ikke akutte, men kun planlagt noen dager i forveien).

Jeg føler meg ikke snytt for fødeopplevelsen. Jeg er glad for å ha opplevd svangerskapene, det var fine opplevelser som jeg kanskje ville følt meg "snytt" for hvis jeg feks hadde fått barn ved adopsjon. Men det er helt uproblematisk for meg å vite (og si til andre i den type samtaler) at jeg aldri har opplevd en rie eller en fødsel. og hvis jeg (mot formodning) skulle hatt et barn til, ville jeg ikke vært lei meg for at det ikke ville blitt vaginal fødsel.

Mht adopsjon, så har alltid hentereiser og det å få barn på den måten tiltrukket meg veldig, så det er en opplevelse jeg gjerne skulle hatt (men jeg skal ikke ha flere barn, tror jeg..)

[Gjest prust]

Jeg har 3 barn - den første født vaginalt, den andre med akutt keisersnitt, og den tredje med planlagt keisersnitt.

Den første fødselen dro veldig ut i tid, og det tok lang tid å presse ham ut - og jeg fikk vite etterpå at det var like før det ble akutt keisersnitt. Jeg var veldig glad dengang at det ikke ble keisersnitt, fordi jeg ønsket å oppleve det å presse barnet ut.

Da det ble akutt keisersnitt (med narkose) to år seinere, kjente jeg en slags sorg over at jeg ikke "var tilstede" da barnet mitt kom ut - jeg sov jo. Jeg syntes det var trist at jeg ikke fikk oppleve vaginal fødsel om igjen, og var nok litt sint på gynekologen at hun hadde bestemt keisersnitt. I ettertid er jeg veldig glad for at hun gjorde det, for å sikre at ikke det ble oksygenmangel for barnet da hun satt fast.

Da vi skulle ha nr tre, var jeg mest lysten på vaginal fødsel, men mannen min (som hadde opplevd det plustelige og litt kaotiske keisersnittet som veldig dramatisk), var veldig innstilt på planlagt keisersnitt. Vi var til samtale, og gynekologen sa at hun absolutt anbefalte oss planlagt keisersnitt, fordi sjansen var sto for at barnet ville bli sitende fast, og at det da ville bli akutt keisersnitt igjen. Og vi bestemt oss for keisersnitt.

Denne gangen var alt rolig, pappaen var med, og jeg fikk se barnet med en gang hun kom ut. Hun hadde litt vann i lungene, så hun måtte ned på nyfødtposten mens jeg var på postoperativ (og det var litt nedtur for min del).

Konklusjon - ja, jeg syntes det var litt trist å ikke få oppleve selve fødselen da barn nr 2 ble født. Opplevelsen av når barn nr 3 ble født var likevel _nesten_ på linje med den vaginale fødselen, fordi jeg var våken.

[Gjest gudi]

Jeg har nettopp tatt keisersnitt og føler meg overhodet ikke snytt for noen opplevelse. Jeg var i grunnen mer opptatt av at ungen skulle komme, ikke hvordan.

Det skal jo sies at jeg etterpå var litt misunnelig på de som hadde født vaginalt da jeg så hvor god formen deres var i forhold til min. Jeg var litt mer hemmet kan du si, men det går over det også.

[Gjest høstløv]

Jeg har fått fem barn, og født de fire første, den femte og siste ble tatt med planlagt keisersnitt, hvor alt gikk glatt.

Jeg må innrømme at jeg følte meg litt snytt for den følelsen av å føde et barn, og noen av de gode følelsene for barnet som kom, manglet. Jeg følte at det ikke var den "riktige" måten å få barn på.

Og jeg hadde hatt 4 forskjellige vanskelige fødsler på forhånd, men allikevel savnet jeg det å føde det siste barnet.

[Gjest Elextra]

Jeg har bare født vanlig, så jeg er kanskje ikke helt kvalifisert til å svare.

Jeg gjetter at dersom jeg hadde tatt keisersnitt ville jeg på en måte synes det var litt synd ikke å få oppleve vanlig fødsel. Men på en annen måte ville jeg være glad for å slippe (selv om en da får andre typer komplikasjoner) .

Uansett ville definitivt største spenningen være knyttet til barnet, og ikke måten barnet kom ut på.

[Gjest Svarer]

Jeg har hatt to fødsler, som begge etter planen skulle være vaginale, og begge endte med keisersnitt. I begge tilfellene startet det med som vanlig fødsel med rier.

Etter første fødsel følte jeg meg veldig snytt. Jeg hadde bare vært med på de vonde riene, uten å få være med å å få barnet ut. Jeg var også veldig dårlig etterpå, siden jeg ikke tåler narkose så godt.

Men etter fødsel nummer to, så var jeg bare sjeleglad over at barnet og jeg overlevde. Det overskygget alt annet, også savnet jeg bar på etter den første fødselen.

[jubalong70]

Min første fødsel var et keisersnitt. Barnet lå i seteleie, og jeg hadde absolutt ikke noe ønske om å være førstegangsfødende med setefødsel.

Det var en flott opplevelse, men jeg følte jo på en måte at jeg ble snytt for noe. Tror kanskje følelsen hadde vært sterkere om jeg hadde gått gjennom åpningsrier osv for så å måtte ha keisersnitt.

Etter keisersnittet har jeg født vaginalt 2 ganger. Og det har vært en helt annen følelse.

Jeg har virkelig følt meg som urkvinne, og vært vanvittig stolt av å ha klart å gjennomføre et fantastisk stykke arbeid

Likevel vet jeg ikke om jeg hadde følt meg snytt om jeg ikke kunne føde vaginalt... Vanskelig å si...

Har en svigerinne som har 3 keisersnitt bak seg. Tror ikke hun føler seg snytt for noe - egentlig.

Premien er jo den samme, uansett hvordan man kommer i mål.

[Gjest Apoderm]

Jeg skulle føde "naturlig",

men pga ungen ikke ville ut på naturlig måte

måtte jeg etter timesvis med nyttesløs pressing og smerter

ta keisersnitt. Jeg var våken, fikk mer epidural....

så jeg fikk se henne med det samme Det gjorde at jeg ikke følte meg snytt...

Kanskje jeg hadde følt meg mer snytt om jeg

lå i narkose og ikke fikk se henne før etter flere timer... jeg hadde sovnet fra det hele liksom.

[Gjest Apoderm]

Jeg har 3 barn - den første født vaginalt, den andre med akutt keisersnitt, og den tredje med planlagt keisersnitt.

Den første fødselen dro veldig ut i tid, og det tok lang tid å presse ham ut - og jeg fikk vite etterpå at det var like før det ble akutt keisersnitt. Jeg var veldig glad dengang at det ikke ble keisersnitt, fordi jeg ønsket å oppleve det å presse barnet ut.

Da det ble akutt keisersnitt (med narkose) to år seinere, kjente jeg en slags sorg over at jeg ikke "var tilstede" da barnet mitt kom ut - jeg sov jo. Jeg syntes det var trist at jeg ikke fikk oppleve vaginal fødsel om igjen, og var nok litt sint på gynekologen at hun hadde bestemt keisersnitt. I ettertid er jeg veldig glad for at hun gjorde det, for å sikre at ikke det ble oksygenmangel for barnet da hun satt fast.

Da vi skulle ha nr tre, var jeg mest lysten på vaginal fødsel, men mannen min (som hadde opplevd det plustelige og litt kaotiske keisersnittet som veldig dramatisk), var veldig innstilt på planlagt keisersnitt. Vi var til samtale, og gynekologen sa at hun absolutt anbefalte oss planlagt keisersnitt, fordi sjansen var sto for at barnet ville bli sitende fast, og at det da ville bli akutt keisersnitt igjen. Og vi bestemt oss for keisersnitt.

Denne gangen var alt rolig, pappaen var med, og jeg fikk se barnet med en gang hun kom ut. Hun hadde litt vann i lungene, så hun måtte ned på nyfødtposten mens jeg var på postoperativ (og det var litt nedtur for min del).

Konklusjon - ja, jeg syntes det var litt trist å ikke få oppleve selve fødselen da barn nr 2 ble født. Opplevelsen av når barn nr 3 ble født var likevel _nesten_ på linje med den vaginale fødselen, fordi jeg var våken.

Ja, nettopp det at en får være våken under operasjonen tror jeg har mye å si.

jeg hadde nok følt meg mye mer snytt

om jeg sov....

det var så spesielt å se henne med det samme,

hun så meg rett i ansiktet... det var en stor opplevelse.

Selvsagt følte jeg meg litt "skuffet", jeg hadde jo presset og strevet sånn

i timesvis, trodd at nå skulle jeg endelig få henne ut, jeg jobba skikkelig... men til ingen nytte, hun lå bare og stanget mot bekkenet. Så for min og hennes skyld endte det med hastekeisersnitt på kvelden.

Hadde jeg visst det skulle bli så mye styr så hadde jeg nok

valgt keisersnitt med en gang, så hadde jeg blitt skånt for en del smerter

[Gjest togli]

Jeg har tre vaginale fødsler bak meg (ikke tatt keisersnitt), så jeg er kanskje ikke den rette til å svare, men....

En venninne av meg er en sånn type som liker å ha full kontroll over det meste Hun hadde planene klare for fødselen og var helt klar på hva hun ønsket/ikke ønsket av smertestillende osv. Fødselen endte med akutt keisersnitt og det var faktisk ganske tøft for henne..... Ingenting gikk som hun hadde tenkt og hun følte seg snytt for alt hun hadde planlagt

Jeg tror det er viktig å gå til en fødsel med et åpent sinn og tenke at det som skjer, det skjer. Målet er å få ut ungen på best mulig vis ;-)

Når man ikke lager seg store forventninger i hodet, så tror jeg heller ikke man vil føle seg snytt for noe som helst? Fødsler har en tendens til å ikke gå helt etter egen oppskrift