Er det først når noe er biologisk at man slipper

[Gjest ikke skyldfri]

Dette er noe jeg har lurt på. Forskningen på psykiske lidelser går stadig fremover. Det blir hevdet at spiseforstyrrelser kan være genetiske, og at folk som lider av Trichotillomani skyldes et eget gen i hjernen på like linje med tourette syndrom. Kanskje det finnes et eget gen for selvskadere også?

Er all denne hjernebaserte forskningen en måte å frita mennesker for dere skyld og ansvar? Jeg husker da jeg gikk i gruppeterapi. Det var en dame som i lengre tid hadde hatt store problemer med en vanskelig sønn. Først da han fikk diagnosen ADHD, så forsvant skyldfølelsen henne, for dette var ikke noe hun kunne rå over. Men om sønnen ikke hadde fått den diagnosen men heller noe mer uspesifisert, hadde det da betydd at det var hennes feil? Denne damen påpekte også hyppig til en av jentene i gruppa som led av spiseforstyrrelser at ” det er jo ikke sikkert at det er din feil Mari, det kan jo være noe i genene”.

Jeg synes hele diskusjonen med skyld, og ikke skyld blir litt feil når en skal jobbe med seg selv. Jeg ble mobbet mye i barneskolen. Jeg har utviklet en del angst og depresjoner pga det. Det er nok ikke biologisk, men jeg må likevel ta ansvar for meg selv for å bli frisk. Det betyr ikke at det var min skyld at alle vonde ting skjedde, men det er jeg som må gjøre jobben for å få det bra igjen. Skulle det være så skamfullt å ha en spiseforstyrrelse eller annet problem som ikke er biologisk? Er man da redd for å høre at man må ta seg sammen? Skal man ikke bli møtt med den samme respekt av helsepersonell da? Eller er det enklere å takle skammen hvis man kan vise til hjernebasert forskning og at man ikke kunne noenting for det.

[Gjest ikke skyldfri]

Så nå håper jeg at det gir mening.