Slutte å ha dårlig samvittighet?

[Gjest du skal leve]

I alle disse årene hvor jeg har vært mere og mindre syk, har jeg hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan hjelpe til i samfunnet. Jeg har prøvd og feilet, prøvd og feilet. Gått på den ene smellen etter den andre.

Uansett hva jeg gjør så stresser jeg med at jeg skulle greid mere, mere, mere. Jeg har ikke funnet ro pga alt dette.

Jeg møtte en klok dame igår som sa at jeg måtte nyte livet og tenke på meg selv. Det er du som bestemmer over deg selv, ikke alle andre. Gjør det som er til det beste for deg selv.

Hva som er best for meg? Det er null stress, ikke gjøre så veldig mye. Er det virkelig "lov" til å være sånn? Kan jeg slå meg til ro med at samfunnet betaler, med god samvittighet? Er det "lov"? Merker jeg har det mye bedre bare ved å tenke sånn.

Vil gjerne høre deres tanker omkring dette? Føler du at du betaler for meg som er syk, at jeg ikke hjelper til? Er jeg et "skadedyr" som ikke har rett til å motta penger? En som kunne vært fjernet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her må en ikke gå fra det ene ytterpunkt til det andre.

En skal ha ansvarsfølelse og samvittighet. En skal ikke være en uansvarlig "væresegselvnoktype".

Enhver skal gjøre så godt en kan. Om en vet at en har gjort sitt beste, skal en ikke ha dårlig samvittighet.

I et demokrati kan en forenklet si at ordninger og bestemmelser er folkets ønske. Slik sett kan en si at nordmenn ønsker at de som pga sykdom ikke er i stand til å arbeide, de skal motta penger fra staten slik at de også kan ha et godt liv.

[frosken]

Jeg har tro på at vi alle har godt av å strekke oss noe - men at ingen har godt av kontinuerlig overstrekk. Det å slippe alle krav kan være godt en periode, men gir lite grunnlag for økt selvrespekt og selvfølelse. Derfor tror jeg vi alle trenger å yte noe ut i fra de forutsetninger vi har.

[Gjest du skal leve]

Her må en ikke gå fra det ene ytterpunkt til det andre.

En skal ha ansvarsfølelse og samvittighet. En skal ikke være en uansvarlig "væresegselvnoktype".

Enhver skal gjøre så godt en kan. Om en vet at en har gjort sitt beste, skal en ikke ha dårlig samvittighet.

I et demokrati kan en forenklet si at ordninger og bestemmelser er folkets ønske. Slik sett kan en si at nordmenn ønsker at de som pga sykdom ikke er i stand til å arbeide, de skal motta penger fra staten slik at de også kan ha et godt liv.

''Enhver skal gjøre så godt en kan. Om en vet at en har gjort sitt beste, skal en ikke ha dårlig samvittighet.''

Takk, jeg "suger" til meg den setningen der. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har gjort mitt beste i mange år. En gang er det kanskje på tide å se at jeg kan slappe litt av, stresse ned og nyte livet. At jeg liksom har rett til dette selv om jeg ikke orker så mye som alle andre.

[Gjest du skal leve]

Jeg har tro på at vi alle har godt av å strekke oss noe - men at ingen har godt av kontinuerlig overstrekk. Det å slippe alle krav kan være godt en periode, men gir lite grunnlag for økt selvrespekt og selvfølelse. Derfor tror jeg vi alle trenger å yte noe ut i fra de forutsetninger vi har.

Problemet med meg har vel vært at jeg har strekt meg for langt hele tiden. Jeg ser for meg at jeg skal greie så mye mere enn hva som er realiteten. Så blir jeg skuffet gang etter gang.

Kanskje er det lurt å roe ned for en stund og ta det derfra.

[Gjest J31!]

Jeg har tro på at vi alle har godt av å strekke oss noe - men at ingen har godt av kontinuerlig overstrekk. Det å slippe alle krav kan være godt en periode, men gir lite grunnlag for økt selvrespekt og selvfølelse. Derfor tror jeg vi alle trenger å yte noe ut i fra de forutsetninger vi har.

Godt svart. Men det finnes en "gylden middelvei"også?

Tenkte på noe av det samme i går mht min egen situasjon. Greier ikke nyte. Stresser med ditt og datt. Hele livet har dreid seg om arbeid, problemløsning, slapper ikke av før alt er "i boks" (noe som jo er ytterst sjelden). Er det ikke meg eller mine det handler om, er det andre. Et mønster å slite seg ut på, er det nok.

Hvis trådstarter kunne lære seg en slik "gylden middelvei" ville hun kanskje vært best tjent med det? Eller?

[Gjest kinelle]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har presset og presset i så mange år. _Skullet_ jobbe selv om behandlere frarådet det på det sterkeste. Har forsøkt mye forskjellig, også frivillig. Tenkte at med frivillig arbeid ville ikke presset bli så stort å jeg ville klare det. Samtlige forsøk har endt med at jeg har kollapset totalt etter relativt kort tid og som regel en innleggelse.

Etter mye om og men fikk de meg med på å søke trygdekontoret - det var ingen lett beslutning. Men jeg måtte til slutt innse at jeg ikke klarte å jobbe. Men dette er _ikke_ for alltid - jeg _skal_tilbake i jobb. Men for å klare å komme tilbake i jobb må jeg jobbe mye med meg selv og mine ting i terapi, ellers vil jeg bare kollapse som alle de andre gangene. Når jeg nå skal ut i jobb skal jeg høre på behandlerene for de har dessverre hatt rett litt for mange ganger.

Men å få penger uten å ha jobbet for det venner jeg meg aldri til. Jeg hater de dagene slippen fra nav ligger i postkassen. Føler meg som en stor utgiftspost for samfunnet som ikke bidrar med noe tilbake.

[frosken]

Godt svart. Men det finnes en "gylden middelvei"også?

Tenkte på noe av det samme i går mht min egen situasjon. Greier ikke nyte. Stresser med ditt og datt. Hele livet har dreid seg om arbeid, problemløsning, slapper ikke av før alt er "i boks" (noe som jo er ytterst sjelden). Er det ikke meg eller mine det handler om, er det andre. Et mønster å slite seg ut på, er det nok.

Hvis trådstarter kunne lære seg en slik "gylden middelvei" ville hun kanskje vært best tjent med det? Eller?

Alle er tjent med å følge en slags gylden middelvei.

For de fleste voksne mennesker er det dog viktig å prioritere slik at de mest nødvendige oppgaver settes først. Av og til hører man historier om folk som ikke orker å stå i jobb men som alltid mener de må stille opp i forhold til de ønsker som kommer fra omgivelsene. Dersom man har helse til å kunne klare å jobbe helt eller delvis såfremt man setter rimelige grenser på andre livsområder, så tror jeg det er viktig å jobbe.

[Gjest J31!]

Alle er tjent med å følge en slags gylden middelvei.

For de fleste voksne mennesker er det dog viktig å prioritere slik at de mest nødvendige oppgaver settes først. Av og til hører man historier om folk som ikke orker å stå i jobb men som alltid mener de må stille opp i forhold til de ønsker som kommer fra omgivelsene. Dersom man har helse til å kunne klare å jobbe helt eller delvis såfremt man setter rimelige grenser på andre livsområder, så tror jeg det er viktig å jobbe.

Enig, høres klokt ut :-)

[Gjest Uføre kan også ha samfunnsnytte !]

Jeg slet også med dårlig samvittighet og forklaringsbehov da jeg ble uføretrygdet. Jeg fant trøst ved å tenke at denne ordningen gav mine barn en gladere mor og en mor som orket mer i oppfølging av dem. Dette igjen gav samfunnet tilbake to gode voksne arbeidsomme individer. Hadde jeg jobbet et jeg kunne og samtidig vært vrak på hjemembane, irritabel og sur, ikke orket å lage mat eller vaske, så kunne mine barn fort havnet på skråplanet. Og DA kunne det blitt dyrt for samfunnet da!

I tillegg har jeg tid til å være eng od samtalepartner for venner og familie som sliter i sine liv. Der har jeg fått god tilbakemelding. Gratis psykolog uten ventelister med andre ord! Det er samfunnsnyttig, sparer det offentlige systemet.

I tillegg er jeg med i et par foreninger, der har jeg verv, og med det holder jeg i gang sosiale mønste som andre mennesker har godt av. Dermed sparer det enkelte for depresjon pga ensomhet.

Har også tenkt å bli besøksvenn gjennom Røde Kors. Men tør ikke påta meg faste forpliktende avtaler enda. Helsa varierer for mye fortsatt.

Så jeg velger å se på meg som et samfunnsnyttig menneske, selv om jeg er uføretrygdet.

Øv det i å tenke slik du også! Da forsvinner mye av mindreverdighetsfølelsen også.

[Lizzih]

''Enhver skal gjøre så godt en kan. Om en vet at en har gjort sitt beste, skal en ikke ha dårlig samvittighet.''

Takk, jeg "suger" til meg den setningen der. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har gjort mitt beste i mange år. En gang er det kanskje på tide å se at jeg kan slappe litt av, stresse ned og nyte livet. At jeg liksom har rett til dette selv om jeg ikke orker så mye som alle andre.

Det kan jo hende du ikke klarer en jobb fordi du har så mye som er ubearbeidet. Kanskje du har hatt vondt som barn? Jeg ville bare tatt det med ro en stund og tenkt på saker og ting. Hva liker du å jobbe med osv. Kanskje du har feil jobb? det er rart med det, det man liker å gjøre føles ikke som arbeid:-)