håpløshet, manglende livsmot

[Gjest rødstrupe]

Det er så fryktelig strevsomt å leve. Har mye smerter(fysisk) men er i jobb, pt delvis sykmeldt. Jeg mangler energi, glede, livsmot, kjenner at jeg mangler glede og energi. Går til psykoterapi, har "bare" dystymi-diagnose. Og kjenner min egen historie godt. Lever i et lykkelig ekteskap, barna er voksne og klarer seg godt. Men jeg finner ikke igjen gleden som kan gi hverdagene innhold; alt er plikt og strev. Ønsker igrunnen ofte å få dø, men er ikke suicidal - egentlig. Ønsker helst å bli tatt vare på som et lite barn - det var det for lite av i barndommen, så jeg betrakter igrunnen lidelsen min som en "mangelsykdom". Men all omsorg, all glede, bare renner rett igjennom. Leter etter noe som kan hjelpe meg videre, men er så redd for å forbli i dette - kjenner jeg løfter meg etter håret hver dag av hensyn til dem som er glad i meg. Men jeg er det ikke selv.

[Gjest J31!]

Dette var trist lesing..

Med Dystymi så er du jevnt deprimert hele tiden, er du ikke? Har du fått tilstrekkelig dose medisin for lidelsen din? Mener å huske at en skal ha høye doser for denne.

Har du fortalt terapeuten din det du forteller her?

Jeg har ikke så mange kloke råd å gi deg. Men en ting som hjelper meg å tenke på når jeg har lyst til å bare dø/slippe alt, er:

livet er urettferdig. Det kommer man aldri unna. Tross sykdom er vi likevel heldige som bor i et rikt land, vi har det vi trenger og sulter ikke slik de gjør i andre deler i verden.

Jeg kan velge å grave meg lengre ned ved å tenke på hvor ille ting er/oppleves. Men jeg straffer bare meg selv på den måten.

Se derfor fremover, mulighetene. Ikke begrensningene.

Gode tanker til deg :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykoterapi hjelper ikke mot dystymi.

Du bør bli medisinert av en kompetent psykiater.